Kapittel 15

Turist i måneskinn
[Sommeren;2006]
Rating: Ved sogas ende




For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper
Kapittel 12: Nachspiel fra hælvete
Kapittel 13: Dagen derpå, og dagen der på igjen
Kapittel 14: Alle elsker Zarah



"All good things must come to an end"

Det var siste morgen i London.
Ola hadde gitt opp målet sitt om å bare sove seks timer hver natt, så vi lå og strakk oss til langt utpå dagen.
Zarah lå fremdeles oppå meg, og tross alt var det faktisk ganske deilig med litt hudkontakt. Når hun prøvde å kysse meg, snudde jeg meg rundt som om jeg strakk på meg. Gjespet eller klaget på at jeg hadde vondt i leppa. Men jeg lot henne holde rundt meg, og jeg holdt vel kanskje litt tilbake.
Solen skinte og det var brennhett inne. Vi ble klamme under dynetrekket.

Ola hadde funnet krykkene og vesken sin på hostelet noen timer etter jeg hadde tatt piercingen min. Vi ble enige om at det var piercingen som gjorde det. At den var en magisk artefakt som skulle snu hellet vårt en gang for alle. Og denne morgenen fortsatte den å utføre mirakler. Som om det ikke var nok at den hadde skaffet meg klinings kvelden før, presterte den å delvis reparere iPoden til Ola, som hadde falt i vannet, og kort tid etter ringte telefonen min. Det var moren min. Hun hadde fått et brev fra Falck. Sykkelen min var blitt funnet, og kunne hentes i Konowsgate.
Plutselig hadde alt ordnet seg. Men den lykkebringende piercingen var sliten. Leppen hadde hovnet opp, og var blitt større enn selve ringen som presset på. Det kom verk ut av hullet utenfor, og huden inni leppa, rundt hullet, hadde blitt helt gul.

Vi dro inn til byen igjen. Jeg trengte desinfiserende middel til leppa mi, og jeg skulle på konsert på kvelden. Samme sted som sist, med det nyeste bandet til favoritt-artisten min, Mike Patton. Jeg hadde blitt i ekstase da jeg kvelden før fant ut at Peeping Tom skulle spille sin første konsert noensinne dagen etter, og at det fremdeles var billetter igjen.
Dette ble skrevet om konserten under fjorårets Svada Awards nominiasjoner:

Peeping Tom - London Astoria. 18.07.06 - Jeg støtte på Mike Patton også i sommer. Det var i London, og hans nyeste band, Peeping Tom skulle spille sin aller første konsert. Det var rent tilfeldig at jeg fikk vite om konserten. Og det var enda mer tilfeldig at jeg faktisk var i London. Like tilfeldig var det nok ikke at konserten var så jævlig bra! Patton var i storform. En helt annen person en den konsentrerte nerden vi så på Roskilde ifjor. Her slo han seg løs og alle så at han storkoste seg. I tillegg var scenen proppfull av geniale musikere. Den menneskelige beatboxen Rahzel ga publikum bakoversveis i soloen sin, og min nye favoritt DJ Mike Relm rocket huset. Dub Trio sto for rock'n'rollen, og den nydelige Imani Coppola sto for sirene-sang og fele-spill.

Etter konserten føltes både leppa og sjelen bedre. Lettere på en måte. Men det var med vemod i hjertet at jeg sto utenfor London Astoria, og innså at nå var reisen faktisk slutt. Solen hadde gått nå, og jeg kom ikke til å se den igjen i denne tidssonen på lenge. Det eneste som gjensto nå var å komme seg til Kensal Green, og hente bagasjen.

Zarah var i rommet, og etter den kalde skulderen jeg hadde gitt henne på undergrounden på vei til byen tidligere på dagen, forsto hun vel at det ikke var mer å hente hos meg. Bjørnar sa høflig farvel, og gikk for å betale. Vi var alene i rommet, jeg og Zarah. Hun kom bort til meg med en lapp. Hun hadde skrevet telefonnummeret sitt. Med tysk retningsnummer.
”Du ringer meg, gjør du ikke?” spurte hun desperat.
Jeg tok lappen i hånden og så ned på den.
Så henne i øynene.
Ga lappen tilbake.
”Nei. Jeg tror nok ikke det.”
Hun sto der helt stille, og jeg så hun ble våt i øynene.
Jeg tok bagasjen min og gikk ut.

Undergrounden hadde sluttet å gå ned til byen så vi måtte ta buss. På et mellomstopp var det tjue minutter til neste buss gikk. Jeg gikk litt for meg selv bort til et stort torv.
Det gikk ikke an å se det fra busstoppet, men torvet var virkelig enormt. Det var bekmørkt ute, men en diger søyle som rakte minst femti meter opp i været var opplyst, og i enden av torvet var det en opplyst bygning. Ved første øyekast minnet bygningen meg om det kongelige slottet i Oslo, men denne bygningen var mye vakrere, og hadde en dom på midten, og bar preg av en lang historie. I motsetning til den norske mursteinen.
Torvet var nesten helt folketomt, og jeg fikk en deilig, litt surrealistisk følelse over meg. Jeg så tilbake på søylen, og innså hvor jeg var. Den søylen hadde jeg jo sett i utallige turistbrosjyrer, tv-programmer og engelskbøker fra barneskolen. Jeg lo litt for meg selv da jeg tenkte at dette var det nærmeste en turistattraksjon jeg hadde kommet denne reisen.

Så var vi tilbake igjen der vi startet.
På fortauet utenfor Liverpool Street. Flybussen vår gikk ikke før om lenge, så vi la oss godt til rette midt på gata, og jeg duppet av en liten stund. Våknet i panikk da jeg så bussen på vei til å kjøre fra oss.
Noen timer senere satt jeg igjen klemt mellom ryggstøtten min, og ryggstøtten til personen foran meg. Flyvelederen pekte på utgangene, men jeg fulgte ikke med. Asfalten utenfor vinduet gikk fortere og fortere forbi, og jeg fikk dotter i ørene idet flyet tok av.

Klokken 0630 lettet flyet fra rullebanen. London ble en liten flekk langt der nede, og snart var England en saga blott. Kun skyer og hav så langt øyet kunne se.
Vi var på vei hjem

Kapittel 14

Alle elsker Zarah.
[Sommeren;2006]
Rating: Katastrofe





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper
Kapittel 12: Nachspiel fra hælvete
Kapittel 13: Dagen derpå, og dagen der på igjen

”Jeg tror jeg har falt for deg.”
”Åja?” svarte jeg unnvikende.
Vi satt i badstuen på hostelet vi sov de første nettene, og det begynte å nærme seg morgen. Etter en poengløs bytur endte vi opp tilbake på hostelet, og jeg hadde tatt med meg Zarah opp på taket, hvor det ikke var noen andre.
Vi kysset.
Nå satt vi i badstuen og klinte, men jeg hadde gått lei for lenge siden. Ja, knapt noen minutter etter at jeg endelig turde å kysse henne, hadde jeg gått lei.
Nå var sminken hennes et vondt minne, og piercingen min verket.”Jeg har aldri kysset noen med piercing før. Du er så sinnsykt god til å kysse.”
”Du er også god” var det beste jeg kunne komme opp med som svar. Hun var helt grusom. De siste ti minuttene hadde hun brukt på å suge seg fast i den splitter nye piercingen min, og det gjorde vondt som faen. Men det var ikke før hun fortalte at hun ville besøke meg i Oslo, kanskje være i Norge resten av sommeren, jeg virkelig fikk panikk. Jeg dyttet henne vekk, og sa at jeg plutselig ble bekymret for hvor det hadde blitt av Ola og Bjørnar. De klarer seg vel, påsto hun, men jeg trodde ikke det. Jeg fortalte om hvordan Bjørnar har det med å forsvinne, og hvordan Ola har det med å knekke føttene sine. Jeg fikk Ola på telefonen, og de hadde funnet en buss som gikk tilbake til hostelet hvor vi bodde nå. Vi måtte komme oss tilbake til hostelet sa jeg, og vi gikk ut på gaten. Solen hadde begynt å gå opp, men da vi kom oss til undergrounden var det fremdeles en time til det åpnet. Vi satt oss på en liten gressflekk et kvartal unna, og hørte på musikk fra telefonen min.
”Den sangen liker jeg ikke noe særlig”, sa hun om nesten alle sangene på spillelista mi, og jeg ble mer og mer oppgitt over denne jenta. Jeg fant stadig på unnskyldninger for ikke å holde hender med henne. Vi hørte en telefon som ringte, og skjønte ikke hvorfor det ikke var noen som tok den. Så oppdaget vi at telefonen lå midt på gata foran oss. Jeg gikk og hentet den, og trykket på svar. Det var en dame som ringte, og når hun hørte det ikke var noen kjente som svarte telefonen, skjelte hun meg ut, og kalte meg ”jævla mobiltyv”. Jeg forklarte rolig at jeg fant mobilen hennes på gata, og hun ble stille. Jeg forklarte hvor jeg var, og hun ble glad, og sa at hun skulle sende mannen hennes til å hente mobilen med en gang. Kort tid etter stoppet en bil foran oss, og lurte på om det var vi som hadde funnet en mobiltelefon. Ja, det er nok oss svarte jeg, og ga sjåføren telefonen. Mannen ga oss fem pund, og sa at vi fikk kjøpe oss litt frokost. Takk sa han, og kjørte av sted.

En time senere satt vi og ventet på toget. Stasjonen var helt tom for mennesker, og jeg ble utålmodig og sa jeg skulle gå å se om jeg fant noen jeg kunne spørre. Etter hvert fant jeg en gammel dame som gikk nedover hallen. Jeg gikk for å møte henne, og jeg så at hun ble nervøs. Jeg gjorde midt beste for å smile, og ikke se truende ut, for det er jo forståelig at gamle damer blir litt nervøse når store ungdommer kommer mot dem når de er helt alene.
”Unnskyld”, sa jeg.
”Vet du når første toget går?”
Hun så rett fram, og anstrengte seg for ikke å legge merke til meg. Jeg smilte enda mer, og prøvde å se enda hyggeligere ut.
”Unnskyld!”, sa jeg. Litt høyere denne gangen.
”Vet du når første toget går?”
Denne gangen reagerte hun. Hun sa på meg med et ondt blikk, og fnyste av meg, mens hun gikk forbi meg og etterlot meg i støvet. Jeg ble sjokkert, og sint.
”Takk for ingenting!” ropte jeg etter henne.
Da la hun merke til meg. Hun var forbanna.
”For det første sa du ikke god morgen, og man kan ikke stille et spørsmål uten å si vær så snill, og takk!!!”
Hun snudde seg fra meg igjen, og gikk med bestemte skritt bortover hallen, så langt vekk hun kunne komme fra den skitne munnen min.

Da vi kom fram til hostelet var det politisperringer overalt. Det var en kraftig bulk i autovernet, og i enden av gata la det en bil opp-ned.
Jeg gikk å la meg alene i køyesenga.
Da jeg våknet dagen etter lå Zarah oppå meg.

Kapittel 13

Dagen derpå, og dagen der på igjen.
[Sommeren;2006]
Rating: Fast-forward.





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper
Kapittel 12: Nachspiel fra hælvete



"I think we are on the verge of a major climate shift! "

Jeg våknet av at mobilen min pep. En ny melding. Det var fra samme nummeret som gårskvelden. ”Sendte feil i går. Ha et fint liv Inge, det fortjener du. Hilsen eks-svigers”.
Jeg stirret vantro en stund på displayet. Eksen, og familien hennes har alltid hatt en forkjærlighet for det litt melodramatiske, men dette tok virkelig kaka.
Jeg lo, og ble fylt med varme og gårsdagens tragedier ble trivielle da jeg så for meg at moren til eksen min i all hemmelighet skrev meldinger til meg, og ønsket meg et fint liv. Men Bjørnar var fremdeles borte, og det var et problem.

Det tok heldigvis ikke lang tid før Bjørnar dukket opp igjen. Plutselig var han der bare, og han forklarte hva som hadde skjedd natten før. Han ba taxisjåføren kjøre ham til nærmeste pub så han kunne få seg en pils. Planen var å komme rett tilbake til hostelet, men han hadde møtt noen hyggelige mennesker som han ble med på nachspiel hos, og da han tok taxi til hostelet sendt på natten kom han på at han hadde glemt passet på nachspielet, og måtte ta taxien tilbake, og deretter undergrounden til hostelet igjen. Ergo hadde han blitt litt sen…

Resten av dagen gikk med på sightseeing fra toppen av en rutebuss, og på camden market. Jeg oppfylte et av målene mine og tok min første piercing, og brukte resten av dagen på å venne meg til følelsen av stål gjennom leppa.

På kvelden var det fest hos Guy. Stemningen var mye bedre, nå som vi ikke skulle sove der lenger, selv om vi strengt tatt ikke hadde noe sted å sove den natten. Selv Mr. Darcy var i perlehumør, og vi satt på verandaen og grillet og drakk og hadde en kjempetid.
Etter en rask bytur, hvor jeg fortsatte katastrofesjekkingprosjektet mitt ved å be jenter suge på piercingen min, endte vi opp hos Guy igjen.

Mot de små timene begynte jeg å bli så trøtt at jeg knapt klarte å holde øynene oppe. En fyr jeg satt og snakket med bemerket dette, og jeg innrømmet at jeg ikke ante hva han sa fordi jeg faktisk sovnet under samtalen. Fyren syntes at jeg var frekk, og ble grinete, og ville ikke snakke mer med meg. Jeg gikk inn på rommet hvor vi hadde sovet første natten, og la meg ned på sofaen. Det var fullt nachspiel ute på verandaen, og jeg ville ikke gå glipp av noe, så jeg tenkte jeg skulle legge meg nedpå en halvtime for å bekjempe den verste trøttskapen.

Syv timer senere våknet jeg. Bjørnar og Ola lå på gulvet under meg. Jeg hadde en pute under hodet, og et laken over meg. Puten og lakenet var ikke der når jeg la meg, og jeg tenkte at noen har vært voldsomt omtenksomme. Ola og Bjørnar hadde verken fått laken eller pute, og ble litt gretne når de våknet og så at jeg hadde fått det.

På byen, natten før, møtte vi en annen fyr fra Oslo, som tilfeldigvis var i London. Han fortalte oss om et billig hostel ikke langt i fra byen. Vi ble enige om at vi hadde vært på loffen lenge nok, og at vi hadde gjort oss fortjent en natt i en skikkelig seng.

Vi gikk på togstasjonen for å hente bagasjen vår, og kom oss på Undergrounden til Kensal Green. Etter en halvtime på toget forsto vi at ”ikke så langt fra byen” var en overdrivelse. Vi var langt ute på landet nå, og det tok en halvtime til før vi var fremme.

Vi fikk rom sammen med to tyske jenter, som ikke var der når vi kom inn døra. Et håndkle hang fra den ene køyesengen, brodert med navnet; Sara. Jeg slang meg opp i den andre køyesengen, og spøkte med hvordan Ola hjemsøktes av jenter med navn Sara.

Vi var alle slitne og lå i hver vår køyeseng og tok livet med ro. Rommet var lite, og de eneste møblene det kunne skryte av var tre køyesenger, som alle var for korte for den to meter lange kroppen min, og et dusjkabinett som ikke etterlot mye til fantasien. Rommet hadde også en bred og deilig vinduskarm som kunne brukes som sitteplass, og utenfor vinduet, Kensal Green Cemetary. En av Londons eldste og vakreste gravplasser.

Etter en times sløving, kom de to tyske jentene inn i rommet. Vi hilste høflig, og skuffet innså jeg at ingen av dem var spesielt pene. Men etter den siste uken begynte jeg å bli lei av klaginga til Ola, og jeg fikk aldri no skikkelig kontakt med Bjørnar, så jeg lot ikke sjansen for litt frisk konversasjon gå ifra meg, og satt meg i vinduskarmen sammen med Sara. Hun uttalte navnet sitt med en frisk tysk aksent så det hørtes mer ut som Zarah.

Vi snakket sammen i hva virket som timesvis, og jeg ble bare mer og mer lei av henne. Alt hun sa var vas, og hele tiden skulle hun synge teite sangen med pipestemmen sin, og gjøre en rekke andre irriterende ting. All musikken hun likta var håpløs, og alle meningene hennes fullstendig ureflekterte. Jeg begynte å komme med unnskyldninger, og snakket norsk med gutta for å fryse henne ut, og håpet at hun skulle bli lei. Men jo mer avvisende jeg var, jo mer interessert ble hun. Rett fra boka.

Etter hvert ble det på tide å dra på byen. Vi skulle gjøre et siste forsøk på å møte venninne til Bjørnar. Venninnen til Zarah hadde andre planer, og Zarah var plutselig helt alene. Da hun spurte om hun kunne bli med oss på byen hadde jeg ikke hjerte til å si nei. Jeg mottok plagede blikk fra Ola og Bjørnar. Vi gjorde oss klar til å gå, og måtte vente litt ekstra på Zarah. Men da hun kom ut av badet var det ingen som kunne skjule overraskelsen. Si hva du vil om Zarah, men jenta kunne virkelig sminke seg.
Game on.

Kapittel 12

Nachspiel fra hælvete.
[Sommeren;2006]
Rating: Et sidestykke.





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper



" You never run out of things that can go wrong."

På vei til det neste toget vi skulle rekke tikket det inn en sms fra et ukjent nummer. ”Er det noe sol der nede?” sto det. Jeg ante ikke hvem det var fra, men høflig som jeg er svarte jeg prompte; ”Er ikke noe her sol akkurat nå. Tross alt midt på natta. Men Ola har knekt den andre foten sin, og det varmer litt bare det.”.
Ola haltet på begge bena, og var virkelig et syn. Jeg gikk rolig, selv om vi kun hadde sekunder på oss å rekke siste toget. Med maksimumshastigheten til vår funksjonshemmede venn var det allerede for sent. Ola fikk mer og mer vondt, og vi måtte se oss slått av tyngdekraften og hans begrensede smerteterskel. Vi ble enige om å ta en øl på den første puben vi fant, og så praie en taxi tilbake til hostelet. Men det viste seg fort at Waterloo ikke akkurat var Londons navle. Det eneste vi fant var motorveier og smug, og følte ikke at vår søken etter et utested førte til noen form for resultat. Til slutt bestemte vi oss for å gi opp. Det var ingen ledige taxier, og vi sto lenge ved veien før vi endelig fikk skyss med en pirat-taxi.
Det var fire av oss. Richard, Ola, Bjørnar og jeg.
Jeg duppet av i pirat-taxien, og vi var framme ved hostelet før jeg visste ordet av det. Vi splittet regningen, og det ble ikke all verden. Jeg krøp ut av taxien, og over gata, så jeg sto utenfor Belushi’s, baren i første etasje på hostelet. Like etter meg kom Richard, og haltende på begge ben etter han, kom Ola.
Så kjørte taxien. Jeg så lenge etter den idet den kjørte av sted.
Ble stående igjen lettere forvirret.
Richard hjalp Ola over veien, og ingen av dem hadde lagt merke til at noe var galt. Men det var noe som ikke stemte. Taxien hadde bare kjørt, og der den hadde stått var det bare en tom parkeringsplass igjen.

- ”Bjørnar?” sa jeg lavt til meg selv, uten at det var meningen at noen skulle høre det. Jeg kunne ikke fatte hvordan Bjørnar kunne ha kommet foran oss, men en ting var sikkert. Han sto ikke utenfor sammen med oss, slik han burde ha gjort, hvis alt hadde gått sin vante gang. Jeg er tross alt vant til at taxisjåfører passer på at alle passasjerer har forlatt kjøretøyet før det fortsetter videre.
- ”Hva skjedde med Bjørnar?” spurte jeg de to andre.
- ”Er han ikke gått inn?” svarte Ola, like forbauset over mangelen på Bjørnar som meg selv.
Vi lette etter Bjørnar i baren, men der var han ikke.
Kanskje hadde han gått opp på taket.
Vi måtte nærmest bære Ola opp alle trappene. På taket var det et lite nachspiel på gang, men ingen Bjørnar der heller.

Og så ser jeg det for meg. Vi er utenfor igjen. Jeg har akkurat gått ut av taxien, men denne gangen snur jeg meg for å se hvorfor de bruker så lang tid. Richard, Ola og jeg satt i baksetet, og Bjørnar foran sammen med sjåføren. Richard er opptatt med å hjelpe Ola ut av bilen, og legger ikke merke til Bjørnar, men nå som jeg ser tilbake, ser jeg ansiktet hans. Han er sint, og han krangler med sjåføren. Han roper og skriker og sier vi har betalt alt for mye, og krever at vi skal få igjen pengene våre. Han er misfornøyd med servicen, og ønsker å snakke med daglig leder. Eller så er han bare veldig oppgitt over at den brune jakken til sjåføren ikke på noen måte matcher med den grønne skjorten hans, og at han dessuten har flere flekker med noe som han bare kan håpe at er soyasaus i skrittet. Uansett hva de krangler om, med en gang Ola er ute av bilen, og Richard har smelt igjen døren, begynner pirat-taxien å trille, nesten umerkbart, ut av bildet. Bilen plukker opp fart, og nå ser jeg Bjørnar prøve å vri seg løs fra grepet til den onde drosje-sjåføren. Han ser meg i øynene med et dødt blikk.
- Ikke bry dere om meg. Redd dere selv!

Vi prøvde å ringe han, men mobilen var avslått. Det var midt på natta i Europas mest befolkede by. Vi var fulle og handikappede, og ante ikke hva vi skulle gjøre for å få tilbake Bjørnaren vår. Hva kunne vi gjøre? Feste videre!

Richard løp hysterisk rundt i bygget og prøvde å få tak i et førstehjelpsskrin. Det eneste han fikk tak i var et lite skrin med en saks, noen plaster og diverse piller. Ola plasserte vi på en planke over boblebadet, så han fikk dyppet de såre og forslåtte føttene sine i vannet. Etter hvert satt den amerikanske jenta, hun han hadde snakket med tidligere på kvelden, seg ned med han. Han sutret og bærte seg til henne, og fortalte om ulykken, og at det ikke hjalp det minste at han hadde glemt veska si og krykkene på taket før vi gikk for å gå ut. Nå var veska og krykkene borte. Noen hadde stjålet krykkene til vår stakkars handikappede reisevenn. Og veska hans som blant ymse annet inneholdt digitalkamera og dagbok var sporløst forsvunnet. Ola hadde virkelig mistet alt ikveld. Bedre ble det heller ikke da planken de satt på over boblebadet veltet, og de begge falt med et stort plask ned i vannet. I et lite øyeblikk glemte Ola all forferdeligheten, og lot absurditeten og latterligheten over hele situasjonen skylle over seg. Han satt i vannet og lo. Men plutselig stilnet latteren, og han ble blek i ansiktet igjen. Han reiste seg opp, og konstaterte det han hadde fryktet. I lommene i den nå søkkvåte buksen befant nemlig intet mindre enn mobiltelefonen hans, og hans splitter nye iPod. Mobilen hans var en sportstelefon, og skulle tåle litt trøkk og støt, og jaggu tålte den litt vann også, men iPoden var det langt verre med. Den blinket og gnistret, og viste tegn til liv, men var langt i fra sitt gamle jeg. De amerikanske jentene visste råd, og foreslo å poppe den et par minutter i tørketrommelen så skulle den nok bli god som ny igjen. Hva mer hadde han å tape? De fant en pute som de brutalt rev opp, og sikret iPoden inni, før de ga den noen gode runder i trommelen. Øynene til Ola var store da han tok den knusktørre iPoden ut av puten og forsøkte å skru den på. Men denne gangen var det ikke det minste tegn til liv. Den var offisielt død. Og med den døde det også noe dypt inne i Ola. Han syntes det var like greit å gå og legge seg. Klokken var for øvrig ganske mange.

Også var det meg da. Jeg var lei av all sutringa til Ola, og forrige avsnitt er kun ting jeg har sett i sidesynet, eller ting som har blitt meg gjenfortalt. Selv endte jeg opp på en benk sammen med en haug kanadiere. Jeg kom i samtale med en, og etter hvert viste det seg at vi delte en interesse for kampsport. Jeg skrøt av at jeg selv har drevet med kung-fu i nesten to år, og at jeg kan både det ene og det andre trikset, men at jeg har fått streng beskjed om å ikke vise det til noen, og spesielt ikke i fylla. Han ble ivrig, og sa at han selv hadde studert shaolin kung-fu i to år. Jeg ble imponert og foreslo at vi kan lære hverandre noen småtriks. Men før vi kom så langt fikk han nevnt at han også har trent thaiboksing i tre år og hapkido i åtte. Jeg ble forlegen og innså at jeg ikke hadde noe jeg kunne lære ham.
Han skrøt av det enkleste og mest effektive trikset for å få en mann, uavhengig av styrke og størrelse, i bakken. Og han hadde lyst til å vise det til meg. Jeg var skeptisk, men ei venninne som visste hva han var god for, stilte opp som frivillig, og jeg fikk demonstrasjonen min. Det var et godt triks, og alle ble imponert.
Så kom amerikanerne. Det var de samme to fra kvelden før. De som pisset i bassenget. Som jeg var like ved å havne i slåsskamp med. De kom tilbake, og nå ville de være med på moroa. De kom i semi-vennskapelig bråk med kampsport-fyren, og de skrøt av at de drev med fribryting, og veddet på at de skulle klare å ta han lett.

Først gikk de på han en og en. De hadde ikke en sjanse. Det ble gjort helt klart at denne fyren visste hva han drev med, og jeg ble mektig imponert der han uten anstrengelse slang den ene amerikaneren i bakken etter den andre. Stemningen begynte å bli amper. Amerikanerne likte ikke å bli latterliggjort, og de knurret og brølte at han jukset, og hva verre var. De ble sinte og oppblåste og gikk aggresivt på han.
Begge to på en gang.
Kampsport-fyren begynte å slite, men klarte fremdeles å kontrollere situasjonen. Men det måtte selvfølgelig gå for langt. Den ene amerikaneren ble slengt oppå bordet. Bordet veltet, og et titalls ølflasker gikk i bakken med et knas. Det var glasskår overalt. Før noen kom alvorlig til skade, noen av tilskuerene, inkludert meg inn, og holdt slåsskjempene fra hverandre.

Jeg tok kampsport-fyren tilside, og sa jeg var imponert, men at han måtte kontrollere seg. Det var uprofesjonelt sånn som han holdt på. Han var enig. Så gikk han bort til amerikanerne for å takke for kampen og stilne bitre hjerter og lege sårede egoer. Han var enig helt til den ene amerikaneren ga han en på trynet. Over en lav hatt. Han falt i bakken.

Den ene amerikaneren. Han som slo. Han som yppet med meg dagen før. Plutselig følte jeg meg veldig lettet over at det ikke hadde blitt noen slåsskamp mellom oss dagen før. Amerikaneren gikk bort til kampsport-fyren for å håne ham. For å vise hvem som vant til slutt. Men ikke før amerikaneren var innen rekkevidde, låste kampsport-fyren bena sine rundt bena til amerikaneren. Han vred strategisk på hele kroppen. Følgelig falt amerikaneren om som en tømmerstokk, med bakhodet først. Han rakk ikke engang ta seg for. Deretter smøg kampsport seg smidig rundt amerikaneren og satt seg godt til rette bak han. Kampsport var vill i blikket og huket den ene armen rundt halsen hans, mens den andre armen lå bak nakken til amerikaneren og presset hodet frem. Kampsport hadde mord i blikket. Amerikaneren begynte å bli blå, og vi skjønte alle at dette gikk alt for langt. Tre sterke karer måtte til for å bryte opp drapsgrepet. Amerikaneren kastet etter pusten, og kompisen hans ga uttrykk for å ville fortsette kampen, og hevne sin slagne bror.
- ”Ikke gjør det!” sa jeg bestemt til amerikaneren, og av en eller annen grunn hørte han på meg. Kampsport hadde kommet seg på bena igjen, og jeg sto i veien for han. Han dyttet svakt til meg, og det var nok til at jeg reagerte. Jeg dyttet hardt tilbake.
- ”Hva faen er galt med deg!?” ropte jeg inn i trynet hans.
- ”Du holdt på å drepe fyren! Er det dette du lærer på hapkido skolen din?”
- ”Jeg er ikke ferdig med de to. Hvis du ikke flytter deg…” truet han tilbake med et iskaldt blikk.
- ”Jeg har ikke tenkt til å slåss med deg…” avbrøt jeg, og viste han den ødelagte hånden min.
- ”Men jeg kan ikke la deg fortsette på denne måten!”
Jeg viste han gipsen min, i håp om noen medlidenhetspoeng. At han ikke ville slå ned en handikappa. Det virket. Han roet seg ned litt, og endelig turde kjæresten hans komme til han. Hun holdt rundt han, kjeftet mildt, og takket meg. Hun beklaget oppførselen hans, og han begynte selv å innse hva han hadde gjort. Han hadde tråkket langt over streken.

Etter at tumultene var overstått begynte det å dabbe alvorlig av, og alle forsvant. Jeg avga vitneforklaring til nattevakten, og roet ned amerikanerne. Klokken var halv fem.
Jeg gikk for å legge meg. I loungen satt en søkkvåt Ola på en sofa og skalv. Han vekslet historier. Han hadde mistet alt i dag. Foten, krykkene, veska, kameraet, og iPoden. Og vi hadde begge mistet vår tredje reisevenn. Det var fremdeles ingen som hadde hørt noe ifra Bjørnar. Og jeg prøvde å forestille meg hva i alle dager vi kunne gjøre om Bjørnar ikke snart lot høre fra seg, idet jeg forsvant inn i drømmeland.

Kapittel 11

Parklife og rulletrapper.
[Sommeren;2006]
Rating: Ta heller heisen.




For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress


"I feed the pigeons, I sometimes feed the sparrows too."

London ble aldri favorittbyen min. Jeg liker Paris, jeg liker Oslo, og jeg liker Berlin. Men London nådde aldri helt opp. Ikke bare er byen alt for stor, den er også alt for grå. Og det er nesten ikke en park å finne i sentrum. Det være seg slottsparken eller Jardin de Tuileries, er det nærmeste man kommer en slik park i London; Hyde Park. Og det var der vi forlot våre helter sist. Slitne etter en lang natt, og uten sted å sove (igjen), satt vi i et lite hjørne av Londons lunge. Jeg hadde tatt på meg oppgaven å gå og handle inn litt mat, og kom med to poser stappfulle av appelsinjuice, brød, pålegg, potetgull, sjokolade og øl.
Stemningen var slapp, og vi spiste og koste oss, og fant fort ut at tre liter appelsinjuice var litt mye. Vi lå langstrakte og kjente varmen, og var katter med godt humør. Etter noen sløve timer, åpnet vi ølene og hadde et lite vorspiel for oss selv.
Mens vi satt og hygget oss, gledet vi oss til å dra tilbake til Belushi’s for å vorse på taket sammen med alle de nye vennene våre. For vanedyr som vi mennesker er, forventet vi at det skulle være akkurat like mange folk der, og at kvelden skulle bli like herlig som kvelden før.

Etter flere pils, og hyggelige stunder satte vi kursen mot hostelet for mer vorsing. Vi møtte Heather og Michael, og to australske venner av Heather. Hun skrøt av at de var helt ville.
På Belushi’s var det karaoke-kveld, og jeg følte meg utilpass, og var utålmodig etter å komme meg opp på taket for å møte Lauren eller Chillout-jenta. Etter hvert fikk jeg lånt meg ett nøkkelkort for å komme opp til taket.
På taket ble jeg møtt av et trist syn. Jeg tenkte at det måtte være fordi det fremdeles var dagslys, men det var ikke stort mer enn fem andre personer der. En gruppe amerikanere satt i sitt eget hjørne, og Richard satt sammen med kanadieren som var den første jeg snakket med kvelden før. Jeg satte meg ned ved siden av Richard og vi begynte å snakke om den foregående kvelden. Jeg forklarte hvorfor han ikke fikk lov å bade, og han ble oppriktig bekymret over at han hadde fått meg i bråk, men jeg sa det ikke var noe problem, for jeg var slett ikke redd noen pinglete amerikanere.
Jeg spurte om nieren, og han fortalte ivrig at han hadde ringt henne på dagen, og at de skulle på date til helgen. Bra for han.
Etter hvert kom Ola, Bjørnar, Heather, Michael og australerene opp. Jeg snakket med en av australerene. Han snakket fort og voldsomt, og trodde han er veldig morsom. de fleste andre syntes han var ganske morsom også. Jeg syntes han var mest slitsom. Mens vi satt der, snudde han seg flere ganger til kompisene sine for å rope internvitser som fikk alle til å rulle av latter, mens jeg satt der og forsto ingenting. Han skrøt av at han skulle ta med alle på Ministry of Sound. Med ett knøt det seg. Skulle han dra med meg, Inge, som knapt nok liker å dra på byen, til et av verdens største Techno-Trance klubb!? Jeg uttrykte min skepsis til Ola og Heather. Ola var med på alt, og Heather skrøt av at hun hadde ecstasy, og at med litt E i blodet blir den verste technoen bedre enn den beste rockekonserten jeg kunne tenke meg.
Jeg ble bare mer og mer skeptisk, men kunne ikke akkurat bli sittende igjen der. Jeg begynte å drikke fortere, og etter hvert måtte jeg ned på butikken for å kjøpe meg mer øl. Skulle jeg på Trance-klubb skulle jeg i det minste være fullstendig dritings.

På en eller annen måte gikk vi glipp av Ministry. Før jeg hadde rukket å drikke opp ølen min var Heather og de slitsomme vennene hennes borte. Ingen tårer ble felt av den grunn. Igjen på taket var det to amerikanere; ei søt jente, og hennes plagsomme gitarspillende kompis. Richard, Bjørnar, Ola og meg selv.
”Hva gjør vi nå?” spurte Ola.
Som alltid, ville jeg aller helst vorse til solen gikk ned, og nachse til solen gikk opp. Dessuten ventet jeg jo på at Chillout-jentene eller Lauren skulle komme og sette seg ned med meg, eller enda bedre, oppå meg, og smøre leppene sine mot mine, og stikke tungene sine langt ned i halsen min, og rive av klærne mine og snike hendene sine lang ned i buksa mi, og hviske forførende inn i øret mitt om vi ikke skulle fortsette dette på rommet dems.
Men det skjedde aldri. Og Richard var keen på å feste med meg, og Bjørnar ville ut på byen å møte venninnene sine, og Ola… Ola hadde bestemt seg at han hadde oppfylt mål nummer to. Hans andre mål for turen var å bli frisk. Og han følte seg frisk nå. Så frisk at han ville la krykkene ligge, og dra på byen for alvor.

Så vi dro på byen. Mot byen i alle fall. Med krykkene på taket, og godt mot. Vi skulle møte venninnene til Bjørnar på et kjent og ultrahipt utested ved Picadilly Circus, og da måtte vi ta Undergrounden et godt stykke. Klokken begynte å bli mange, og vi løp for å rekke siste tog. For de av dere som ikke har vært i London, og utnyttet dere av et av verdens eldste, og best fungerende undergrunns-system, så er togbanene plassert dypt under grunnen. Følgelig blir det kalt undergrunnen. De reisende med undergrunnen bruker rulletrapper for å komme seg opp og ned fra togene. Og det var på toppen av en slik rulletrapp vi befant oss nå. Siste tog til Waterloo, hvor vi måtte skifte tog for å komme oss til Picadilly Circus, gikk om få minutter, men vi skulle rekke det med god margin. Hele veien til stasjonen var Ola i usedvanlig godt humør, som følge av hans nye status som ikke-handikappet. Han smilte bredt og lo og danset. Richard og Bjørnar stresset ned rulletrappen, men jeg tok det med ro som alltid. Dessuten var jeg blitt så vant til å gå sakte siden jeg var den eneste som tok hensyn til Olas tidligere handikap. Så skjer det.

Jeg vet at Ola går bak meg i rulletrappen. Vi har ikke kommet langt ned, før han ut av intet sitter ved siden av meg. Utrykket hans er fremdeles brent inn i netthinnen min. Et stort smil fylt av glede, alkohol, entusiasme, og uskyldig guttesjarm. Fryktløse øyne som har alle muligheter foran seg. På vei til å temme London by. Så farer han forbi meg. Mot Bjørnar som små tripper noen trappetrinn under meg. Han sitter på det rullende rekkverket, og plukker opp fart. Han jubler, samtidig som han suser forbi Bjørnar, og forbi Richard. Han nærmer seg bunnen av trappen nå, og er på vei til å hoppe av rekkverket. Han hopper. Han feilkalkulerer. Alt dette skjer i slow-motion, mens overkroppen hans har en mye høyere hastighet enn føttene hans som strever med å holde følge. Han tar to klønete skritt fremover for å kompensere, men det er ikke nok.
Han faller.
Han går på trynet, og sklir nedover minst seks trappetrinn, og blir liggende så lang han er, tilnærmet livløs, med hodet først nedover trappen helt til trappetrinnene han ligger på flater seg ut, forsvinner under, og han blir dyttet som en sekk fylt med døde katter bortover stålgulvet.
Og jeg får det så vidt med meg. Det mest komiske øyeblikket i hele mitt liv, og jeg fanger det så vidt i hjørnet av øyet mitt. Men når jeg oppfatter hva som har skjedd, står jeg frosset til trappetrinnene i vantro. Det skulle ikke være mulig.

Jeg hadde lyst til å knekke sammen i latter, men klarte å kontrollere meg selv.
Richard reagerte lynkjapt og var nederst i trappen, og hjalp Ola på beina. Bjørnar kom rett bak og tok tak rundt Ola for å holde han oppe.
Når jeg kom meg ned lo Ola en nervøs latter, mens han holdt opp to blodige hender. Han hadde kuttet dem på trappekanten idet han tok av for fallet. Richard så med store øyne på blodet, og protesterte og sa at vi måtte komme oss tilbake til hostelet og skaffe mannen litt førstehjelp. Men Ola protesterte. Han skulle ikke la et par hakk i henda ødelegge en perfekt kveld på byen. Jeg hadde jo knekt hele hånda, og det så ikke ut til å hindre meg.

Vi måtte forte oss for å rekke toget. Ola hadde vondt i foten, og vi krysset fingrene for at det skulle gå over om han bare fikk sitte og slappe av litt på toget. Ikke før vi hadde fått dratt med oss en blødende og klagende, nervøst leende Ola helt fram til togstoppet, kom toget vårt. Vi dro Ola inn i den nærmeste vognen, og plantet ham i et sete. Han tok av seg sko og sokker for å se etter tydelige tegn på skade, men fant ingenting. Han så bekymret på meg. Den nervøse latteren begynte å dabbe av.
”Det gjør så sinnsykt vondt Inge. Jeg skjønner ikke hvordan det kan gjøre så sinnsykt vondt.”
”Du har vel slått opp sprekken i hælen din igjen da”, foreslo jeg. Det ville ikke overrasket meg det minste. Han hadde vært sykemeldt i mangfoldige uker, og hælen hans ble aldri helt bra. Han nektet å følge legens anbefalinger, men denne gangen hadde han gått for langt.
Han ble blekere og blekere.
”Jeg tror jeg har knekt den andre foten min også…”

Kapittel 10

Chillout-jenter og bagasje-stress
[Sommeren;2006]
Rating: En god start.




For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på

Ola hadde som mål å ikke sove mer enn seks timer per natt, og var fast bestemt på å dra med alle reisevennene sine på dette syke prosjektet, så klokken 11 ble jeg dratt opp av sofaen. Ikke det at jeg hadde sovet spesielt godt uansett. Verden var lang langt borte, øynene mine en ørken. Jeg satt lenge og prøvde å få til et skikkelig gjesp for å sette i gang tåreproduksjonen, og fukte de knusktørre linsene mine. Endelig strømmet de livgivende dråpene over mine optiske orber. Jeg gnidde meg i øynene, med stor forsiktighet for ikke å gni linsene ut av sin plass, og åpnet dem sakte for å la omgivelsene synke inn.
Rommet var godt belyst, som for å vekke det halve dusinet av mennesker som lå spredt utover de forskjellige sofaene og fremdeles sov. Ingen sa noe, men jeg sendte noen blikk til Ola som sa at jeg var trøtt, sliten og ikke aldri så lite svimmel.
Jeg reiste meg rolig opp, og gikk lunt til andre siden av rommet, hvor det var mindre sovende mennesker, og flere våkne. Der jeg hadde sittet med negeren i går satt det to jenter. Hun ene var nydelig, og jeg satt meg ned med dem. Satt bare og kjente at jeg fremdeles var levende, selv om det meste fremdeles var veldig langt borte.
Jeg hilste på jentene, og de lurte på hvorfor det var så mange som lå og sov her. De hadde bestilt rom for mange uker siden, og satt og ventet på at rommet skulle bli vasket og klargjort.
Hvorfor betale for et rom, når man kan sove gratis på sofaen, spurte jeg, og de lo og var søte.
Vi satt lenge og snakket om London, linser og livet, helt til de ble hentet av resepsjonisten som sa at rommet deres var klart. De forlot meg med et løfte om at vi skulle møtes igjen. På taket når nattestimene snek seg nærmere.
Denne dagen begynner bra tenker jeg, og kan ikke vente på at den skal fortsette.

Vi må dra tilbake til Guy, sier Ola.
Dagen før hadde vi blitt enige med Guys sinte samboer, Mr Dowsy, at vi skulle la bagasjen vår ligge i stuen dems et par timer, og komme tilbake når vi hadde funnet et sted å bo.
Et par timer hadde fort blitt til tjuefire, og vi fant ut at det nok var best å hente bagasjen vår før Mr Dowsy solgte den til en passerende uteligger for en halv øl.

Da vi ankom leiligheten til Guy og Darcy, ble vi møtt av noen venner av Guy som var på vei ut. Vi hilste raskt og ble sluppet inn. Ikke før vi var kommet inn snublet vi over bager og soveposer. All bagasjen vår lå i en ille behandlet haug på gulvet ved ytterdøra, og hadde tydelig bare blitt slengt ned fra toppen av trappa.
Litt lengre opp i trappen fant vi Darcy, som ikke var sjenert med å erklære at han var i ferd med å kaste alle tingene våre i søppelcontaineren rundt hjørnet, og slang den siste sekken demonstrativt ned trappen. Vi samlet sammen tingene våre. Den ene bagen hadde vært åpen da den ble slengt ned trappen, og t-skjorter, mobilladere og lesestoff lå spredt utover slagmarken. Etter litt hadde vi ryddet alt, og var klare for å gå ut i den store verden igjen.

På vei ut kom Guy hjem. Han så forfjamset på oss, og lurte på hvor vi ble av i går. Han snakket om konserten og at det var dumt at vi ikke kom og hentet tingene våre. Han sa det ikke, og prøvde å ikke gi uttrykk for det, men det var tydelig at han var ganske irritert på oss. Jeg tror ikke han ville snakke med oss i det hele tatt. Han sa det var fest her i morgen kveld, og at vi måtte komme innom. Så gikk han opp, og vi gikk ut.

Vi tok med alle tingene våre til togstasjonen, og sjonglerte litt med innholdet i de forskjellige bagene. La rene klær til alle, og litt sprit og litt mat i min, og låste alt annet inn i en oppbevaringsboks.
Vi var tilbaks på ruta ett igjen. Men håpløsheten hadde blitt en vane, og vi tenkte ikke noe mer over det. Nå skulle vi ut å se verden!
Alle tre var slitne, og verken orket, eller hadde den store interessen for å gå rundt å titte på severdighetene og turistattraksjonene, så vi bestemte oss for å slappe av i Hyde Park. Ta et par øl og nyte det fine været dagen hadde beæret oss.

fortsettelsen: Kapittel 11: Parklife og rulletrapper

Kapittel 9b

Mørket faller på.
[Sommeren;2006]
Rating: Søvnig





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket


"Life is something that happens when you can't get to sleep."

Det var noe som ikke stemte helt.
Jeg satt i et kvarter å snakket med Lauren, og det var tydelig at det var noe som ikke stemte helt. Jeg vekslet blikk med Ola Martin, og han virket også oppgitt.
Plutselig spurte Lauren meg hva jeg het. Jeg ble satt ut, og ikke aldri så lite fornærmet.
Spurte hun meg akkurat hva jeg het? Vi hadde nettopp sittet i timesvis og snakket sammen, og plutselig har hun glemt hva jeg heter, og hvem jeg er. Jeg så nøye på henne.
Holdt øyelokkene oppe med fyrstikker, og prøvde alt jeg kunne å fokusere ølbrillene mine bare et par sekunder. Etter litt nistirring, og noen raske resonneringer kom jeg frem til en konklusjon. Jeg satt og snakket med feil midt-på-treet-jente!
Jeg satt med jenta til Ola, mens Ola satt med Lauren.
Ola oppdaget det også, og vi byttet samtalepartnere i en smidig bevegelse.

Klokken nærmet seg 05.00. Jeg skalv, det var så kaldt ute. Midt på sommeren satt jeg på taket og frøs. Jeg fikk låne hettegenseren til Lauren og hun satt seg nærmere meg.
Jeg bestemte meg for å prøve et par rutiner. Mystery's digitalkamera-rutine. Jeg bladde opp mobiltelefonen/kameraet mitt og startet å knipse. Først tok vi et bilde hvor vi begge så på kameraet. Hodene våre tett inntil hverandre. Smilende, som om vi akkurat hadde fått den nydeligste babyen i verden.
Så et til. Tett inntil hverandre igjen. Men denne gangen var vi sure fordi babyen vår vokste opp til å bli en krokrygget narkolanger med dårlig ånde.
På det tredje bildet kysset hun meg på kinnet fordi hun var stolt av meg etter at jeg reddet ungen vår fra narkohelvete.
Vi gikk igjennom bildene og jeg sa vi ville blitt et søtt par.
Hun var enig.
Rett fra boka.

Plutselig var alle jentene borte. Lauren og venninnen hadde gått med Nick, en fyr som jobbet på hostelet for å fikse noe. Nieren hadde forsvunnet over alle hauger. Men fjotten satt der enda. Med postkassa full av skjegg, håpet jeg.
Jeg satt meg sammen med han og startet en samtale. Vi snakket om nieren. Han fortalte at han aldri hadde blitt så fascinert av ei jente før. At hun var pen. Utrolig pen. Og ikke minst intelligent.
Selv jeg, med en IQ på 180 hadde følt meg som en idiot ved siden av henne.
Langt utenfor vår liga bekreftet jeg.
Han ga meg et lurt smil, og fisket opp et papir fra innerlomma.
”But I got her phone number”.
Jeg ble lamslått. Og ikke minst imponert. Denne mannen var en PUA. Jeg spurte han ut om sjekking, og The Game. Han mente bestemt at han ikke brukte noen teknikk, eller hadde noen som helst teoretisk sjekkebakgrunn. Men han kjente tydelig til både Style, David D og alle de andre guruene jeg nevnte.
Jeg ble dypt fascinert av denne mannen, og vi snakket lenge sammen.
Han het Richard, var skribent, og slett ingen fjott.

Nick, fyren som forsvant sammen med Lauren og venninnen, kom tilbake. Uten Lauren. Og uten venninnen. Richard strakk armene i været, gjespet, og bekreftet at det var på tide å legge seg. Han forlot taket.
Jeg satt meg ned med Nick. Vi hadde snakket litt tidligere, og han var en fin fyr, men akkurat nå var jeg mest interessert i hvor det ble av Lauren.
Jeg spurte, og han sa de hadde gått for å spise litt, og at de kanskje skulle komme tilbake senere. Det begynte å bli veldig sent.
Nei, det begynte å bli veldig tidlig.
Nick gikk også å la seg. Ola hadde sittet en stund med et helt annet crew; Heather, og en del av folkene som jobbet på hostelet, og jeg kjente at jeg hadde møtt nok nye mennesker i dag, og bestemte meg for heller å forsøke å finne Lauren.
Jeg løp gjennom gangene. Hadde lyst til å rope. Som om det var en dårlig romantisk komedie, men jeg hold kjeften, og fant ingen. Det begynte å bli veldig tidlig, og folk flest hadde sovnet for lengst. Jeg støtte på Nick igjen, og han sa at Lauren hadde gått hjem, men at hun skulle komme tilbake i morgen.

Tilbake på taket var døren låst. Døren var laget av glass, og jeg kunne se Ola sitte der med det nye crewet sitt. Jeg banket på, men sjefene bare vinket meg bort. Pekte på klokka. Jeg banket igjen og pekte på Ola, og håpet han skulle gå god for meg, men han så bare dumt på meg og hintet til at jeg skulle gå.
Jeg gikk.

I første etasje var det et stort rom som kaltes Chillout-loungen. Det var her Heather og Ola hadde forhandlet til oss en soveplass. Rommet var fullt av sofaer og bord. En luksussuite for en uteligger som meg selv. Det lå folk og sov i flere av sofaene, og det satt en svær neger ved det ene bordet. Jeg satt meg i sofaen overfor han. Merket jeg var helt utslitt etter å ha vært våken i snart et døgn, og etter et uvisst antall alkohol-enheter.

Jeg ble sittende der og se ut i mørket, og nyte stillheten og den avslappede atmosfæren en god stund før jeg merket at negeren satt og så på meg.
Ikke på en sint eller truende måte må vite. Selv om han var neger trengte han ikke være farlig, sa jeg til meg selv. Han spurte meg høflig om jeg ville ha en røyk, og jeg sa som sant var at det kunne jeg gjerne tenkt meg. Han ga meg en sigarett, og tente den for meg. Vi pratet litt, og det viste seg at han også jobbet på hostelet. Jeg spurte om han ikke kunne slippe meg inn på taket igjen.
Det hadde han ikke lov til, sa han.
Så spurte jeg om han ikke kunne ringe noen av gutta som var der oppe. Jeg beskrev dem, og han sa den ene av dem var sjefen der. Og han kunne bli veldig sint.
Jeg merket at det var et eller annet med denne mannen. Han var minst 1.90 høy, og bygd som en okse. Hadde han senket øyenbrynene sine kunne han skremt Mike Tyson på dør, men han bar heller et skjørt og ensomt blikk, som ikke kunne skremme en flue.
Jeg dannet meg fort et bilde av en ensom ulv som sto ute og passet på døra mens de andre ansatte var inne og festet, og som ikke hadde noe å komme hjem til, så han la seg like godt til å sove på arbeidsplassen sin.
Jeg så alt dette og bestemte meg for å utnytte det.
Plutselig var vi bestevenner, og jeg fortalte hvor utrolig kult jeg ville syntes det var hvis han bare slapp meg inn på taket. Jeg ville blitt kompis med sjefen hans og fortalt hvor kul han var, og hvilken god jobb han gjorde.
Først prøvde han å ringe, men ingen tok telefonen. Etter mye nøling, og fram og tilbake fikk jeg overtalt ham til å bli med meg opp og låse opp døra for meg.

Taket var tomt, men jeg hørte lyder fra badstuen. Badstuen som sto i vaskerommet ved siden av taket. Kun atskilt av en tynn glassdør, som sto oppe. Jeg listet meg inn, og banket på badstuen. Sjefen smøg seg ut døren, og ba meg pelle meg vekk. Han førte meg bestemt ut av vaskerommet, og låste meg ut på taket.
Alene igjen. Men ikke lenge. Så snart sjefen hadde kommet seg inn i badstuen igjen, dukket det opp to store gutter. De var amerikanske, og ville være med på festen. Jeg forklarte at en gjeng arrogante snobber hadde låst seg inne i badstuen og nektet å la oss bli med.
Vi dannet en liten hate-folka-i-badstuen-klubb og sto litt og hatet folka i badstuen. Etter en stund klikket det for amerikanerne. De ble helt ville i trusa. Sparket og slo på glassdøra. Men de fikk ikke noe oppmerksomhet, og gikk heller over i gerilja-virksomhet. De dro ned glidelåsen på buksa si. Bladde frem kuken, og pisset sitt glade jeg rett i boblebadet.
Så var de fornøyde og glade.
Vi sto og hatet folka i badstuen litt til, helt til Richard kom opp på taket igjen. Han var blid som en lerke, og hadde på seg svømmeshorts og med seg et stort håndkle.
Jeg så fort hvor dette gikk.
Smilet hans så litt fårete ut, der han intetanende var på vei til å hoppe uti det bokstavelig talt pisselunka vannet.
Du vil ikke gjøre det der, sa jeg bestemt til Richard.
Amerikanerne så sinte på meg, men jeg fortsatte å advare Richard.
Hvorfor vil jeg ikke det? Spurte Richard forvirret.
Bare stol på meg, du vil ikke gjøre det, gjentok jeg. Jeg hadde ikke tenkt til å rotte ut den nye klubben min, men jeg hadde faen ikke tenkt til å la det gå utover den nye vennen min heller!
Stemningen ble spent, og amerikanerne begynte å bli virkelig sinte, og redde for at jeg skulle avsløre den lille terroraksjonen dems.
Richard trodde jeg bare tullet, og var på vei til å hoppe oppi idet jeg stelte meg bestemt foran han. Ga han et kommanderende blikk og sa oppriktig at han virkelig ikke ville gjøre det.
Han dyttet meg leende til side, og var fremdeles overbevist om at det hele var en vits.
Nei, seriøst Richard. Du vil ikke bade akkurat nå.
På dette punktet var det like før amerikanerne angrep meg.
Jeg kan forklare senere, bare ta deg en dusj ellerno også snakkes vi i morgen.
Richard så nølende på meg, så på amerikanerne, og endelig gikk det opp for han at jeg mente alvor.
Richard forlot scenen, og jeg sto igjen med to sinte amerikanere.
Den ene roet seg ned når Richard forsvant, men den andre var fremdeles på krigsstien. Han begynte å dytte meg.
Hvorfor faen gjorde du det?! ropte han inn i ansiktet mitt.
Jeg forklarte kaldt at Richard var vennen min, og at han ikke hadde noe med dette å gjøre.
Han dyttet meg igjen, og denne gangen tok jeg det ikke like kaldt. Jeg dyttet tilbake, og gikk sakte mot han. Rettet meg i ryggen for å gjøre meg ekstra høy.
Stirret han dypt inn i øynene uten å nøle.
Jeg var nesten en halvmeter høyere enn han. Han var kraftig, men jeg har kampsportbakgrunn og visste jeg kunne ta han.
Ikke faen om du dytter meg igjen!” hveste jeg, der vi begge sto og prøvde å stirre hverandre i senk. Det skjøt gnister mellom øynene våre. Det var rett før han angrep meg idet kompisen hans stoppet han.
Drit i han der! ropte kompisen idet han dro han vekk, og jeg ble stående igjen.
Andpusten, skjelven og lettere nervøs.

Nå fikk det være nok tenkte jeg, og besluttet å ta kvelden en gang for alle.
Jeg gikk ned og fant meg en sofa.
Kort tid etter kom Ola og crewet hans. De bladde fram noen ballonger, og en tank, og jeg tenkte at de inhalerte helium eller noe liknende for å få seg en latter. Jeg ble tildelt en ballong, og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med den. Inhalerte som om det skulle være en sigarett, og merket fort at det ikke var helium.

Jeg ble lett i hodet, og kort tid etter sovnet jeg…

fortsettelsen: Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress.

Kapittel 9a

Sjekkemann på taket.
[Sommeren;2006]
Rating: Fuktig




God jul og godt nyttår, og velkommen tilbake skal dere alle være!
Det er endelig klart for "sesong 2" av historien om sommeren 2006.
Jeg møtte mange gamle venner i julesesongen og fått masse skryt av alle som leser denne bloggen. Det varmer :) Ante ikke at det var så mange av dere som faktisk leste dette.
Har dere lyst så kan dere jo legge igjen en kommentar for å sprite opp motivasjonen min litt så får vi kanskje en ende på denne sagaen.
Viste det tilogmed til mormor som syntes det var veldig moro :)
Nå spørs det da om jeg husker hvordan det var jeg skrev disse historiene mine. Og kanskje jeg med den lange ferien min har glemt alt som skjedde i sommer... Vi får bare hoppe uti det!
Hvor var vi?
Jo! London.
På et tak...

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1


"The first drink with water, the second without water, the third like water."

Jeg gikk som sagt ut på taket.
Stemningen var tipp topp.
Jeg setter meg ved det ene bordet og møter gjengen.
De er alle fra Canada, og jeg kommer inn i en samtale med en av gutta. De tilbyr meg rom, og jeg har aldri vært typen til å takke nei til gratis alkohol.
Jeg har vel aldri vært typen til å takke nei til noe som helst.
Vi drikker og hygger oss og snakker om ting som man gjerne snakker om, og jeg glemmer nesten helt hva jeg satt meg her for å gjøre.
Niern.
Jeg skiftet oppmerksomheten over til den feminine delen av gjengen. To midt-på-treet jenter. Og denne niern.

Jeg åpnet settet ved å henvende meg til henne. Sendte henne et kult blikk. Bemerket at toppen hennes var populær. Et kompliment, men egentlig ikke. En 'neg', som en PUA ville kalt det. Deretter ga jeg henne en kald skulder og konsentrerte meg om midt-på-treet-venninnene hennes.
Rett fra boka.
Rundt her kommer resten av crewet mitt opp. Ola setter seg sammen med oss, og vi har hver vår midt-på-treet jente. Jeg merker at jeg snøvler, og undres på om jeg kanskje drakk et glass rom eller to for mye. Midt-på-treet jenta mi heter Lauren, og vi får god kontakt. Etter ti minutter har jeg helt glemt niern, og ser at hun alt er langt på vei inn i en samtale med en liten fjott som sitter ved siden av henne. Jeg innser at jeg er alt for full for å sjekke en nier i dette øyeblikket, og bestemmer meg for å kaste inn sjekkehåndkleet, og bare hygge meg. Hvis ting skulle skje med Lauren skulle jeg ikke protestere på det heller.
Det viste seg at hun elsket Chuck Pahlaniuk, som tilfeldigvis er favorittforfatteren min. Vi blir begge begeistret og snakker i det vide og brede om han. Jeg forteller om den geniale begynnelsen på Haunted ved å reise meg opp og holde hendene høyt opp i været, for så å kaste meg ned når jeg forteller om hvor skuffende resten av boka er.
Hun forteller at hun også elsker Henrik Ibsen og Norge. Og jeg forteller at det er Ibsen år i Norge akkurat nå, og at hun må komme og besøke.

Etter en stund forsvinner Lauren og midt-på-treet venninnen hennes. Jeg sitter og prater litt med Ola Martin, og ser på den lille fjotten som sjekker opp niern min.
Hva har han, som ikke jeg har? Jeg bestemte meg for å bli skitten. Bruke skitne triks. Jeg skulle 'amogge' fjotten, og kapre prinsessen. 'Amogging' hadde jeg alt brukt med forholdsvis suksess tildligere i sommer (se Kap.5 red anm.). Det gikk fremdeles ut på å gjøre narr av motstanderen for å senke hans status, og øke min. Rett fra boka.
Men fjotten var glup. Han så meg komme milevis unna. Vred seg unna hver eneste kommentar jeg kastet på han. Som en ål. En kul og sjarmerende ål.
Hva har han, som ikke jeg har?
Plutselig går det opp for meg. Han har hatten min. Han har Justin.
Jeg bemerker det for dem og alt blir stille.
Det er min hatt sier jeg. Det er Justin. Hatten min.
Fjotten blir helt satt ut, og niern ler. Jeg vet ikke hva jeg gjorde selv en gang, men jeg har 'amogget' livskiten ut av denne fjotten. Han er målbundet. Jeg lener meg over. Snapper til meg hatten, og tar den på meg med min signatur-cool-pose.
Og plutselig er hun min!
Jeg sitter lenge og snakker med niern. Fjotten går, og kommer tilbake litt. Prøver seg på litt 'amogging' selv, men nå er det jeg som er cool, og han har ikke sjans. Det slår meg at han kanskje vet hva han driver med. At han ikke er frekk fordi han er bitter, men fordi han kjenner spillet. Denne jenta er ALT for pen for oss.
Men jeg er alt for full. Av en eller annen fatal grunn begynner vi å snakke om språk. Jeg lirer av noen gloser på norsk. Noen på tysk. Noen på japansk. Jeg kløner meg gjennom all verdens språk, og jeg tror hun synes det er litt søtt og sjarmerende. Helt til jeg prøver meg på fransk.
Hun kan fransk. Og det er det også noen andre som kan. Fjotten er nemlig tilbake, og han plukker raskt opp at jeg ikke kan mer enn tjue ord på fransk. Han gir meg et lurt blikk og får oppmerksomheten hennes. Han snakker flytende fransk til henne, og hun svarer begeistret med samme språket. Jeg er offisielt ute av loopen. Jeg kan ikke engang forstå hva de sier.
Jeg kommer på at de er fra Canada, og forstår raskt at jeg har driti på leggen.
Jeg har blitt 'amogget'. Rett fra boka.

Lauren og midt-på-treet venninnen hennes kommer tilbake. Lauren setter seg ned ved meg, og venninnen setter seg sammen med Ola Martin. Klokken er rundt 4 på natta, og kvelden er fremdeles ung. Jeg har ikke engang kommet til de bråkelystne amerikanerne eller den snille negeren enda.

fortsettelsen: Kapittel 9b: Mørket faller på.

Svada Awards 2006! pt. 7

Og vinneren for årets film er: *trommevirvel*

The Departed

Rekk opp hånda alle som syntes Marky Mark var tøff i denne.
Alle som fremdeles sitter med de svette fingrene sine spedd utover tastaturet, eller formet rundt den ekle musa du bruker til å klikke deg videre på pornoside etter pornoside, bør fortest mulig komme seg til nærmeste kinomatograf som viser dette mesterverket av en film og flire rått av alle de vittige kommentarene til Marky.
Til alle dere som faktisk har sett filmen, men ikke rekker opp hånden. Og da mener jeg ikke dere som ikke gjør det av latskap, eller sjenanse. Sitter du der alene i det mørke triste rommet ditt skjønner jeg deg godt hvis du føler det litt unødvendig å sitte og rekke opp hånda si for din eneste gjenværende venn, PC-skjermen. Eller enda mindre sannsynlig, hvis du faktisk sitter foran PCn og dama di ligger varm og våt og venter på deg i senga, mens du bare måtte. Bare MÅTTE lese siste innlegg i den fantastiske bloggen til Svada. Midt i et støt fanget tanken deg. Har Svada oppdatert bloggen sin? Og du så deg ikke for god til å avbryte akten for å oppdatere deg på det nyeste av det nye på denne fantastiske bloggen. Da kan det jo virke litt rart hvis du plutselig sitter der og rekker opp hånda di i fullt åsyn for moren til dine fremtidige barn. Og hvis dette er tilfellet tilgir jeg deg. Men det er bare så vidt det er...
Hvis grunnen til at du ikke rakk opp hånda var fordi du faktisk ikke syntes at Marky var "spesielt tøff", eller at du kanskje syntes at Matt Damon var en smule tøffere. I det tilfellet er jeg redd det ikke er noe håp for deg, og anbefaler deg sporenstreks å søke profesjonell hjelp før vrangforestillingene dine får det bedre av deg, og du, i et impulsivt innfall, syr deg fast i den middelaldrende storebroren din for å bli "like tøff som Matt Damon i Stuck On You". Operasjonen blir utført på syrommet til mora di, og dere får begge en lei infeksjon og dør kort tid etter... Kjipt for deg, men jeg kan virkelig ikke si annet enn at du fortjente det. Dust.

Og det var alt vi hadde for i år.

2007 fortsetter med sesong to av [Sommeren;2006]
Etter den halsbrekkende sesongavslutningen fortsetter historien om en ung manns reiser inn i det ukjente. Vi kan glede oss til Rulletrapp-stunts, slosskamper, overvektige tyskere, intellektuelle kanadiere, og ville fester.

Svada Awards 2006! pt. 6

Og vinneren for årets skive er: *trommevirvel*

Xiu Xiu for The Air Force

Musikkvideoen til Boy Soprano minner meg om goe gamle dager med Commodore 64. Og ordet Soprano minner meg on Tony Soprano.
Når Tony er sint kaster han cheerios i veggen.
Når jeg blir sint slår jeg veggen.
Kanskje ikke så lurt, men det blir gode historier av det...
Det var alt jeg ville si om den saken.


Og så til årets siste Award.
Årets film.
Og de nominerte er...

L'Enfant - Belgisk film om en rimelig teit fyr, som har gode hensikter da han selger ungen sin for å kjøpe matchende jakker til han og kjæresten.

Worlds Fastest Indian - Denne filmen er bare god. Til fingertuppene. Endelig en film uten noen som helst konflikt, bare koselige karakterer som gjør fine ting med glade resultater. Tidenes feelgood!

The Departed - Da jeg var ung filminteressert hadde jeg bestemt meg for å kalle min førstefødte Martin. Så kom kjipe ruller som Gangs Of New York og The Aviator. Men med med The Departed går Martin endelig tilbake til røttene og lager sin beste film. Martin er tilbake på navnelista!

Borat - Hahahahahaha...

The New World - Pocahontas med blod og gørr og poesi. Colin Farrel er rå, og Christian Bale er pantsy. Dessuten hadde jeg sex for første gang på mange måneder etter at jeg så den :)

Dark Horse - Siden Ola er den eneste som leser dette, og han er lei av de teite anmeldelsene mine tenkte jeg kunne inkludere denne for å blidgjøre han litt. Og filmen er fin den.

Serenity -Den tøffeste Sci-Fi eventyr filmen siden Empire Strikes Back. Det lønner seg nok å se serien først, og å ikke tenke på Pizzagjengen.

Fearless - Jet Li's Magnus Opus. Hans siste spillefilm er også hans beste. En god gammel Kung Fu film slik de var i gode gamle dager uten snikende sverd og skjulte kabler. Beste kampsport-filmen siden Legend og Drunken Master!

Men la oss for all del ikke glemme norsk film.
Norsk film har hatt sitt beste år noen sinne, og alle de norske filmene jeg så på kino var i en klasse for seg. Her er årets favoritter.

Den Brysomme Mannen - Kun timer etter at min eks hadde sagt sitt, og gått for å pakke sakene, befant jeg meg på kino. Min nye kjærestes drømme-kjæreste Trond Fausa Aurvåg gjør sitt livs rolle, og idet jeg gikk ut av kinosalen var jeg overbevist over at jeg nettopp hadde sett den beste norske filmen noensinne sinne. Noe av det jeg liker best med filmen er hvordan alt er skutt på location i Oslo, men byen jeg har lært å kjenne så godt de siste årene er blitt fullstendig fremmed gjennom kameralinsen til Jens Lien.

Reprise - Ung, forelsket forfatterspire boende på Oslos beste vestkant. Ja det er jeg. Og jeg mistenker at Trier har sett Odishon, etter den deilige sære klippinga å dømme. Og kommune er verdens tøffeste band navn, og jenter er ikke kule!

Kunsten å tenke negativt - De geniale replikkene sitter tett i denne sorte komedie-perlen av en norsk film. Bare litt trist at ingen andre så den, så ingen andre skjønner når jeg siterer den. Var det godt for deg eller?

Svada Awards 2006! pt. 5

Og vinneren for årets klassiker er: *trommevirvel*

ICO

Når du skal lagre spillet ditt i ICO må du finne deg en sofa, og sette deg ned med jenta di i den.
Når du kommer tilbake til spillet kan du se at hun har sovnet på skulderen din.
Søtere blir det ikke.
ICO er et fantastisk spill fra ende til annen. Mere er det ikke å si om den saken. Siste bossen er også et kapittel for seg...



Og vinneren for årets nye spill er: *trommevirvel*

Guitar Hero

Målet med et spill er å gi spilleren en mestringsfølelse. En "flow" som det er kalt. Det skal være akkurat så lett at du klarer det, og samtidig så vanskelig at det skal føles som en virkelig prestasjon at du gjør det. At det ikke er hvem som helst som klarer det du gjør.
Det er denne følelsen som gjør folk hektet på spill. Og dette spillet mestrer denne følelsen mer enn noe annet spill jeg har spilt. Ja jeg ble faktisk så hektet at jeg så meg tvunget til å selge det for å unngå å bli til et troll som ikke kom ut i sollys, men bare satt inne og hamret på plastgitaren sin. Snart kommer toeren til 360.
Det spørs som jeg får meg selv til å selge den...


Og nå for noe fullstendig annet.
Prisen for Beste Album skal deles ut.
Og de nominerte er...

1. Joanne Newsom - YS - To av indie-verdens største produsenter, Steve Albini og Jim O'Rourke går sammen for å ta opp årets største overraskelser for min del. Hvilken indie-rocker er det vel som hører på en klassisk trent operasangerinne som spiller harpe og synger om dansende bjørner?
   Meg. Og jeg elsker det. Og den teksten om den dansende bjørnen er den beste teksten noensinne!
   
2. Okkervil River - Black Sheep Boy/Appendix - Jada. Jeg vet det. Denne skiva er fra 2005. Men dette er en re-utgivelse med en splitter ny EP med på kjøpet. Og jeg var for dum til å innse hvor fantastisk denne skiva er ifjor, og det skal ikke gå utover noen andre enn meg.
   
3. The Knife - Silent Shout - De svenske eksentrikerne i The Knife har med silent shout laged en mørk, organisk og deilig pulserende elektronisk skive. Marble House er iallefall årets låt, om intet annet.
   
4. Mastodon - Blood Mountain - Hardt og brutalt. Det er alt jeg føler er nødvendig å si om denne skiva. Den er hard. Og den er brutal. Og det er akkurat sånn vi liker det.
   
5. Anoice - Remmings - Er det post-rock? Er det klassisk? Årets important records funn er japanske anoice som har laget årets vakreste skive. En glad-post-rock skive i grenseland.
   
6. Xiu Xiu - The Air Force - Hva var vel livet uten Xiu Xiu? Verdens mest produktive band, har alt kommet med en liten godsak i 2007, men det er albumet The Air Force fra 2006 vi skal snakke om her. Langt mer tilgjengelig enn de foregående skivene, men fremdeles så sært at ingen andre enn meg kan like det. Litt usikker på meg selv, men tror kanskje dette er det beste de har gjort så langt.
7. Justin Timberlake - Future Sex/Love Sounds - Hvem er denna fyren? Og hvorfor har han fått lov til å lage så himmelsk deilig popmusikk? Dette er en skive jeg kan danse til hele natta. Og jeg er ikke typen som danser.
   
8. Vapnet - Jag vet hur man väntar - Årets koseligste. Gutta i Vapnet har laget en skive som virkelig varmer om hjerterota. En får bare lyst til å vandre rundt i Stockholms gater og plystre i solsteika. Kanskje med en søt jente i den ene lanken og en soft-is i den andre.
   

Svada Awards 2006! pt. 4

Det er på tide å introdusere en ny Svada Award.
Året 2006 har stått i spillets tegn, og det faller meg svært naturlig å dele ut neste Award til årets spill.
Etter mange år som motstander, ble Svada i år nemlig konsollspiller, og har spilt alle de nyeste hippeste spillene, men også sett seg nødt til å dykke ned i arkivene for å spille de gamle klassikerene han alltid har hatt lyst til å spille, men ikke har hatt anledning til grunnet manglende konsoller.
Derfor deler vi også ut to spillawards. En til årets spill, og en til årets klassiker.

Og de nominerte for årets klassiker er...

1. God Of War (PS2)- Krigsguden Kratos kicker så mye ass i dette spillet at det er bare å ta av seg hatten. Det mest intuitive og vanedannende combo-systemet i spillhistorien skader ikke det heller. Også masse deilig vold :D
   
2. ICO (PS2) - En liten gutt med horn. En liten hvit jente. Et enormt slott. Og timesvis med utforskningsglede, hodebry og skumle skyggemonster. ICO har en stemning som er helt unik, og det finnes ingen spill lik det. Det er blitt litt klisjee å kalle det spill-kunst, men jeg kan ikke annet enn si meg enig. Vakkert.
   
3. Metal Gear Solid 3: Snake Eater (PS2)- Det første spillet jeg spilte på PS2. Hadde hørt mye godt om det, og jeg kunne ikke annet enn bli skuffet over det over-kompliserte kontrollsystemet og de latterlig lange filmsekvensene. Jeg ga fort opp. Mange måneder etter ga jeg det en sjanse til. Jeg godtok, og begynte etterhvert å like de lange actionfylte cutscenesene, og kom meg etter lang tid inn i kontrollene. Og fytti katta var det verdt det! Ingen spill har bedre historie enn MGS3, og få karakterer er tøffere en Snake. De siste tre timene i spillet er også, med unntak av en liten sekvens, de mest adrenalinfylte, vakreste og intense timene i noe spill noensinne.
   
4. Gabriel Knight 3 - Blood of the sacred, blood of the damned (PC) - Med favoritt-sjangeren min, eventyrspill, lagt død i markedet for lenge siden, passer jeg på å spille minst ett gammelt eventyrspill i året. I år ble det Gabriel Knight 3. Oppfølgeren til et av min barndoms favorittspill, presenterer GK3 en saftig historie fylt av konspirasjoner som kom i forkjøpet av Da Vinci koder og Broken Swords. Med en nærmest perfekt vanskelighetsgrad er også "puslespillet" Le Serpent Rouge kanskje sjangerens aller beste.
5. Pro Evolution Soccer 5 (PS2) - Beste fotball-spillet noensinne. Utallige Pört Pictures timer ble kastet bort med dette spillet. Kjempekjedelig alene, men sammen med en god venn er det uslåelig.
   

Og de nominerte for årets nye spill er...

1. Guitar Hero (PS2)- Det skulle faktisk vise seg at jeg ikke er som folk flest. Jeg er ikke satt på jorden for å formere meg, eller tjene penger, eller tilbe en eller annen Gud. Jeg ble satt på denne jord kun for en ting. Å rocke ballene av hvem som helst i det übergeniale musikk/rytme-spillet Guitar Hero. Avhengighets-skapende gameplay, innovativ kontroller og perfekt vanskelighetsgrad gjør Guitar Hero til et av verdens feteste spill. Kan også brukes til å kle av jenter ;)
   
2. Shadow Of The Colossus (PS2) - Satt i samme verden som ICO, og lagd av samme folkene er dette maksimalistisk der ICO var minimalistisk. Enorme landskap strekker seg utover skjermen og det er opptil deg og hesten din å finne, og bekjempe landets kjemper, kolossene. Majestetisk og vakkert er Shadow Of The Colossus enda et bevis på at TV-spill ikke bare er underholdning, men også kunst.
   
3. Gears Of War (Xbox360)- Og så var neste generasjon her. Gears Of War er milevis foran ALLE ANDRE SPILL når det kommer til grafikk, og jaggu er det moro også! Motorsagbayonetten er minst like morsom som Gravity-gunnern fra Half-Life 2, og selv med stort sett de samme type fiendene og de samme våpnene gjennom hele spillet blir det aldri ensformig. Bare det er et kunststykke. Halvveis-bossen er også årets boss, og det eneste jeg kan utsette på spillet er at det ikke er flere slike bosser, og at det kanskje er en smule kort. Vi gleder oss til alle oppfølgerene.
   
4. Call Of Duty 3 (Xbox360) - Call Of Duty 1 til PC står som det beste krigsspillet gjennom tidene, og toern var ikke ræva den heller. 3ern følger samme oppskrift og leverer heftig cinematisk krigsaksjon av beste klasse. Men single-player delen må bare ta av seg hatten (evt. hjelmen) for Live delen. Å være nazi-snikskytter på internett er nemlig noe av det morsomste jeg kan tenke meg.
5. Dead Rising (Xbox360) - Mitt første møte med neste generasjon. En handlesenter stappfult av zombier. Zombier, og våpen man kan slakte de nevnte zombiene med. Dette alene er time på time med moro. I tillegg har spillet en story som faktisk er ganske god, og de beste lydeffektene på denne siden av melkeveien. Ikke spør meg hvordan jeg er sikker, men det er faktisk slik det høres ut når man slår ihjel en zombie med et kasseapparat.