Kapittel 12

Nachspiel fra hælvete.
[Sommeren;2006]
Rating: Et sidestykke.





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper



" You never run out of things that can go wrong."

På vei til det neste toget vi skulle rekke tikket det inn en sms fra et ukjent nummer. ”Er det noe sol der nede?” sto det. Jeg ante ikke hvem det var fra, men høflig som jeg er svarte jeg prompte; ”Er ikke noe her sol akkurat nå. Tross alt midt på natta. Men Ola har knekt den andre foten sin, og det varmer litt bare det.”.
Ola haltet på begge bena, og var virkelig et syn. Jeg gikk rolig, selv om vi kun hadde sekunder på oss å rekke siste toget. Med maksimumshastigheten til vår funksjonshemmede venn var det allerede for sent. Ola fikk mer og mer vondt, og vi måtte se oss slått av tyngdekraften og hans begrensede smerteterskel. Vi ble enige om å ta en øl på den første puben vi fant, og så praie en taxi tilbake til hostelet. Men det viste seg fort at Waterloo ikke akkurat var Londons navle. Det eneste vi fant var motorveier og smug, og følte ikke at vår søken etter et utested førte til noen form for resultat. Til slutt bestemte vi oss for å gi opp. Det var ingen ledige taxier, og vi sto lenge ved veien før vi endelig fikk skyss med en pirat-taxi.
Det var fire av oss. Richard, Ola, Bjørnar og jeg.
Jeg duppet av i pirat-taxien, og vi var framme ved hostelet før jeg visste ordet av det. Vi splittet regningen, og det ble ikke all verden. Jeg krøp ut av taxien, og over gata, så jeg sto utenfor Belushi’s, baren i første etasje på hostelet. Like etter meg kom Richard, og haltende på begge ben etter han, kom Ola.
Så kjørte taxien. Jeg så lenge etter den idet den kjørte av sted.
Ble stående igjen lettere forvirret.
Richard hjalp Ola over veien, og ingen av dem hadde lagt merke til at noe var galt. Men det var noe som ikke stemte. Taxien hadde bare kjørt, og der den hadde stått var det bare en tom parkeringsplass igjen.

- ”Bjørnar?” sa jeg lavt til meg selv, uten at det var meningen at noen skulle høre det. Jeg kunne ikke fatte hvordan Bjørnar kunne ha kommet foran oss, men en ting var sikkert. Han sto ikke utenfor sammen med oss, slik han burde ha gjort, hvis alt hadde gått sin vante gang. Jeg er tross alt vant til at taxisjåfører passer på at alle passasjerer har forlatt kjøretøyet før det fortsetter videre.
- ”Hva skjedde med Bjørnar?” spurte jeg de to andre.
- ”Er han ikke gått inn?” svarte Ola, like forbauset over mangelen på Bjørnar som meg selv.
Vi lette etter Bjørnar i baren, men der var han ikke.
Kanskje hadde han gått opp på taket.
Vi måtte nærmest bære Ola opp alle trappene. På taket var det et lite nachspiel på gang, men ingen Bjørnar der heller.

Og så ser jeg det for meg. Vi er utenfor igjen. Jeg har akkurat gått ut av taxien, men denne gangen snur jeg meg for å se hvorfor de bruker så lang tid. Richard, Ola og jeg satt i baksetet, og Bjørnar foran sammen med sjåføren. Richard er opptatt med å hjelpe Ola ut av bilen, og legger ikke merke til Bjørnar, men nå som jeg ser tilbake, ser jeg ansiktet hans. Han er sint, og han krangler med sjåføren. Han roper og skriker og sier vi har betalt alt for mye, og krever at vi skal få igjen pengene våre. Han er misfornøyd med servicen, og ønsker å snakke med daglig leder. Eller så er han bare veldig oppgitt over at den brune jakken til sjåføren ikke på noen måte matcher med den grønne skjorten hans, og at han dessuten har flere flekker med noe som han bare kan håpe at er soyasaus i skrittet. Uansett hva de krangler om, med en gang Ola er ute av bilen, og Richard har smelt igjen døren, begynner pirat-taxien å trille, nesten umerkbart, ut av bildet. Bilen plukker opp fart, og nå ser jeg Bjørnar prøve å vri seg løs fra grepet til den onde drosje-sjåføren. Han ser meg i øynene med et dødt blikk.
- Ikke bry dere om meg. Redd dere selv!

Vi prøvde å ringe han, men mobilen var avslått. Det var midt på natta i Europas mest befolkede by. Vi var fulle og handikappede, og ante ikke hva vi skulle gjøre for å få tilbake Bjørnaren vår. Hva kunne vi gjøre? Feste videre!

Richard løp hysterisk rundt i bygget og prøvde å få tak i et førstehjelpsskrin. Det eneste han fikk tak i var et lite skrin med en saks, noen plaster og diverse piller. Ola plasserte vi på en planke over boblebadet, så han fikk dyppet de såre og forslåtte føttene sine i vannet. Etter hvert satt den amerikanske jenta, hun han hadde snakket med tidligere på kvelden, seg ned med han. Han sutret og bærte seg til henne, og fortalte om ulykken, og at det ikke hjalp det minste at han hadde glemt veska si og krykkene på taket før vi gikk for å gå ut. Nå var veska og krykkene borte. Noen hadde stjålet krykkene til vår stakkars handikappede reisevenn. Og veska hans som blant ymse annet inneholdt digitalkamera og dagbok var sporløst forsvunnet. Ola hadde virkelig mistet alt ikveld. Bedre ble det heller ikke da planken de satt på over boblebadet veltet, og de begge falt med et stort plask ned i vannet. I et lite øyeblikk glemte Ola all forferdeligheten, og lot absurditeten og latterligheten over hele situasjonen skylle over seg. Han satt i vannet og lo. Men plutselig stilnet latteren, og han ble blek i ansiktet igjen. Han reiste seg opp, og konstaterte det han hadde fryktet. I lommene i den nå søkkvåte buksen befant nemlig intet mindre enn mobiltelefonen hans, og hans splitter nye iPod. Mobilen hans var en sportstelefon, og skulle tåle litt trøkk og støt, og jaggu tålte den litt vann også, men iPoden var det langt verre med. Den blinket og gnistret, og viste tegn til liv, men var langt i fra sitt gamle jeg. De amerikanske jentene visste råd, og foreslo å poppe den et par minutter i tørketrommelen så skulle den nok bli god som ny igjen. Hva mer hadde han å tape? De fant en pute som de brutalt rev opp, og sikret iPoden inni, før de ga den noen gode runder i trommelen. Øynene til Ola var store da han tok den knusktørre iPoden ut av puten og forsøkte å skru den på. Men denne gangen var det ikke det minste tegn til liv. Den var offisielt død. Og med den døde det også noe dypt inne i Ola. Han syntes det var like greit å gå og legge seg. Klokken var for øvrig ganske mange.

Også var det meg da. Jeg var lei av all sutringa til Ola, og forrige avsnitt er kun ting jeg har sett i sidesynet, eller ting som har blitt meg gjenfortalt. Selv endte jeg opp på en benk sammen med en haug kanadiere. Jeg kom i samtale med en, og etter hvert viste det seg at vi delte en interesse for kampsport. Jeg skrøt av at jeg selv har drevet med kung-fu i nesten to år, og at jeg kan både det ene og det andre trikset, men at jeg har fått streng beskjed om å ikke vise det til noen, og spesielt ikke i fylla. Han ble ivrig, og sa at han selv hadde studert shaolin kung-fu i to år. Jeg ble imponert og foreslo at vi kan lære hverandre noen småtriks. Men før vi kom så langt fikk han nevnt at han også har trent thaiboksing i tre år og hapkido i åtte. Jeg ble forlegen og innså at jeg ikke hadde noe jeg kunne lære ham.
Han skrøt av det enkleste og mest effektive trikset for å få en mann, uavhengig av styrke og størrelse, i bakken. Og han hadde lyst til å vise det til meg. Jeg var skeptisk, men ei venninne som visste hva han var god for, stilte opp som frivillig, og jeg fikk demonstrasjonen min. Det var et godt triks, og alle ble imponert.
Så kom amerikanerne. Det var de samme to fra kvelden før. De som pisset i bassenget. Som jeg var like ved å havne i slåsskamp med. De kom tilbake, og nå ville de være med på moroa. De kom i semi-vennskapelig bråk med kampsport-fyren, og de skrøt av at de drev med fribryting, og veddet på at de skulle klare å ta han lett.

Først gikk de på han en og en. De hadde ikke en sjanse. Det ble gjort helt klart at denne fyren visste hva han drev med, og jeg ble mektig imponert der han uten anstrengelse slang den ene amerikaneren i bakken etter den andre. Stemningen begynte å bli amper. Amerikanerne likte ikke å bli latterliggjort, og de knurret og brølte at han jukset, og hva verre var. De ble sinte og oppblåste og gikk aggresivt på han.
Begge to på en gang.
Kampsport-fyren begynte å slite, men klarte fremdeles å kontrollere situasjonen. Men det måtte selvfølgelig gå for langt. Den ene amerikaneren ble slengt oppå bordet. Bordet veltet, og et titalls ølflasker gikk i bakken med et knas. Det var glasskår overalt. Før noen kom alvorlig til skade, noen av tilskuerene, inkludert meg inn, og holdt slåsskjempene fra hverandre.

Jeg tok kampsport-fyren tilside, og sa jeg var imponert, men at han måtte kontrollere seg. Det var uprofesjonelt sånn som han holdt på. Han var enig. Så gikk han bort til amerikanerne for å takke for kampen og stilne bitre hjerter og lege sårede egoer. Han var enig helt til den ene amerikaneren ga han en på trynet. Over en lav hatt. Han falt i bakken.

Den ene amerikaneren. Han som slo. Han som yppet med meg dagen før. Plutselig følte jeg meg veldig lettet over at det ikke hadde blitt noen slåsskamp mellom oss dagen før. Amerikaneren gikk bort til kampsport-fyren for å håne ham. For å vise hvem som vant til slutt. Men ikke før amerikaneren var innen rekkevidde, låste kampsport-fyren bena sine rundt bena til amerikaneren. Han vred strategisk på hele kroppen. Følgelig falt amerikaneren om som en tømmerstokk, med bakhodet først. Han rakk ikke engang ta seg for. Deretter smøg kampsport seg smidig rundt amerikaneren og satt seg godt til rette bak han. Kampsport var vill i blikket og huket den ene armen rundt halsen hans, mens den andre armen lå bak nakken til amerikaneren og presset hodet frem. Kampsport hadde mord i blikket. Amerikaneren begynte å bli blå, og vi skjønte alle at dette gikk alt for langt. Tre sterke karer måtte til for å bryte opp drapsgrepet. Amerikaneren kastet etter pusten, og kompisen hans ga uttrykk for å ville fortsette kampen, og hevne sin slagne bror.
- ”Ikke gjør det!” sa jeg bestemt til amerikaneren, og av en eller annen grunn hørte han på meg. Kampsport hadde kommet seg på bena igjen, og jeg sto i veien for han. Han dyttet svakt til meg, og det var nok til at jeg reagerte. Jeg dyttet hardt tilbake.
- ”Hva faen er galt med deg!?” ropte jeg inn i trynet hans.
- ”Du holdt på å drepe fyren! Er det dette du lærer på hapkido skolen din?”
- ”Jeg er ikke ferdig med de to. Hvis du ikke flytter deg…” truet han tilbake med et iskaldt blikk.
- ”Jeg har ikke tenkt til å slåss med deg…” avbrøt jeg, og viste han den ødelagte hånden min.
- ”Men jeg kan ikke la deg fortsette på denne måten!”
Jeg viste han gipsen min, i håp om noen medlidenhetspoeng. At han ikke ville slå ned en handikappa. Det virket. Han roet seg ned litt, og endelig turde kjæresten hans komme til han. Hun holdt rundt han, kjeftet mildt, og takket meg. Hun beklaget oppførselen hans, og han begynte selv å innse hva han hadde gjort. Han hadde tråkket langt over streken.

Etter at tumultene var overstått begynte det å dabbe alvorlig av, og alle forsvant. Jeg avga vitneforklaring til nattevakten, og roet ned amerikanerne. Klokken var halv fem.
Jeg gikk for å legge meg. I loungen satt en søkkvåt Ola på en sofa og skalv. Han vekslet historier. Han hadde mistet alt i dag. Foten, krykkene, veska, kameraet, og iPoden. Og vi hadde begge mistet vår tredje reisevenn. Det var fremdeles ingen som hadde hørt noe ifra Bjørnar. Og jeg prøvde å forestille meg hva i alle dager vi kunne gjøre om Bjørnar ikke snart lot høre fra seg, idet jeg forsvant inn i drømmeland.