Kapittel 8a
The streets of London.
[Sommeren;2006]
Rating: På skapet.
Etter noen stressfulle eksamensuker er jeg tilbake. Og denne gangen i del 1 av den heseblesende sesongavslutningen på [Sommeren;2006]. Desember er som dere alle vet Svada Awards måned, og forhåpentligvis dukker det også opp et par Koda lister i løpet av måneden. Ergo blir det ikke noen sommerhistorier i Desember, men de dukker sterkt opp igjen i Januar.
Men nok om det.
For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
"Where thou art, that is home."
Så sto vi der...
Hele planen var gått i vasken.
Ola hadde så vidt nevnt dagen før at han hadde glemt passordet til e-mail adressa si. Jeg noterte det bak øret, men tenkte ikke noe mer over det. Før nå.
Guy hadde nemlig sendt en e-mail til Ola noen dager før, hvor han ekspressivt beklagde at han ikke hadde anledning til å ha oss sovende i leiligheten hans likevel, da han hadde noen andre venner på besøk, men mest fordi samboeren hans, Darcy, hadde gått lei av Guy's konstante overnattingsbesøk.
Vi brainstormet i vill panikk og forsøkte å finne på en måte å overleve natten, og resten av uken på. Ola kjente ei annen jente som også var på tur i London. Kanskje kunne vi sove på hostelet hennes. Og Bjørnar kjente et par jenter som også skulle på tur til London, men ikke før dagen etter. (Et av målene til Bjørnar var forøvrig å spleise disse jentene sammen med meg og Ola, så vi håpet spent på at det målet gikk i boks)
Ola prøvde å ringe Heather, men uten hell. Nummeret hennes var ikke i bruk, og det nye nummeret hennes hadde Ola på e-mailen sin. Ja, den samme e-mailen som han hadde glemt passordet til.
Vi ante virkelig ikke vår arme råd.
Etter mye om og men prøvde Ola å ringe Guy en gang til. Han forklarte hvordan landskapet sto, og tryglet om et sted å sove. Bare for inatt. Og Guy, jovial som han er, så ikke annen løsning enn å si ja.
Gjensynsgleden var stor, da vi så vår redningsmann komme nedover den ukjente gaten. Guy var i topphumør som alltid, og ønsket oss velkommen til London. Vi snek oss gjennom noen trange bakgater og kom oss omsider til leiligheten til Guy. Vi skulle sove i stua, men måtte være musestille, og være ute av huset før Guy dro på jobb tidlig den påfølgende morgenen.
Vi fikk en velkomstøl på delings, og satt og snakket om gamle tider, og om morgendagen. The Animal Collective var i byen, og Guy overtalte oss til å bli med på konserten. Da hadde vi iallefall noe å se fram til imorgen.
Og så var det leggetid.
Bjørnar og Ola la seg i hver sin sofa, og jeg fant meg en madrass på gulvet.
Jeg trakk soveposen godt over meg, og brukte en genser som provisorisk pute. Mellom et bord og en bokhylle lå jeg der og tenkte at dette kunne jeg bli vant til. Dette kom rett og slett til å bli en meget behagelig ferie.
Og jeg sov. Babyer sover ikke så godt.
Morgenen etter var alt kaos igjen.
Guy vekker oss og sier at vi må komme oss ut. Han måtte på jobb, og løp ut. Vi var helt alene igjen. Og selv etter en god natts søvn, var vi like kloke som natten før. Her var vi tydelig ikke velkommen.
Ola spurte hvor mobiltelefonen hans lå, og jeg svarte sporenstreks "Den ligger på skapet". Turens første internvits ble født.
Vi måtte få tak i nummeret til Heather. Venninen til Ola som hadde sendt nummeret sitt på mail. Og for å få tak i det måtte vi ha internett. Vi snek oss rundt i den tilsynelatende tomme leiligheten i håp om å snappe til oss et trådløst nett. Uten hell.
Vi fant derimot ut at Mr. Dowsy satt på verandaen, og etter en liten samtale med den irriterte romkameraten, ble vi enige om å la sakene våre ligge et par timer, mens vi gikk ut i den store verden for å finne et rimelig hostel. Dowsy tipset oss om et rett rundt hjørnet, og utstyrt med godt mot, og et bykart vi fikk låne av Guy, våget vi oss ut.
Vi vandret rundt og tittet nysjerrig rundt på de forskjellige stenbyggene. Ved hjelp av kartet fant vi etterhvert hostelet Dowsy hadde skrytt av. Der var det selvfølgelig fullbooket. Og i tillegg vanvittig dyrt. Vi startet et søk etter frokost og internett.
Vi fant McDonalds.
Merkelig nok var det utsolgt for internett på McDonalds. Det sto en rekke med PCr der, som skrøt av internett og grønne skoger, men jeg fikk ikke kjøpt noe tid på dem, for internettet var desverre utsolgt. Internettet var utsolgt. Det var utsolgt for internett. De hadde ikke mere internett igjen. Det var tomt på lageret for internett... Nei det går ikke. Samme hvordan jeg formulerer det, blir det ikke noe fornuft av det. Forstå det den som vil.
Det meste av frokost menyen var også utsolgt, men jeg fikk meg dog en deilig potet-gull kjeks, en hamburger/toast-sak og litt appelsin juice.
Jakten på internett fortsatte.
Uten noe annet å gå på begynte vi å fare rundt i byen. Først dro vi til Covent Garden, deretter til Oxford Street, før vi etter mange slitsomme, byvandringstimer endte opp i Soho. Her fant jeg en platebutikk jeg likte alt for godt, og fant ut at vi måtte komme oss tilbake på sporet. Vi skulle jo finne internettet. Hele London virket blottet for fenomenet. Londonfolk flest hadde aldri hørt om internettkafeer, men i Soho var vi endelig blant likesinnede.
Vi fant omsider internettkafeen. Har ingen nøyaktige tall, men jeg tipper klokken var rundt 1700, mens vi dro fra Guy/Dowsy rundt 1130. Vi hadde brukt nesten seks timer på å finne oss internett. Og nå gjensto det fremdeles å berge all den tapte e-mailen til Ola. Heldigvis er jeg mer hotmailkyndig enn Ola, og klarte å gi han et nytt passord, og vi fant omsider nummeret til Heather. Men hun tok selvfølgelig ikke telefonen. Jeg kom meg på messenger, og chattet litt med Herman og uttrykte min frykt om at vi nok måtte sove i Hyde Park inatt.
Kort tid etter prøvde vi igjen, og fikk endelig tak i Heather. Hun var på hostelet sitt igjen, og gledet seg alt til å se oss. Vi mindet gapen og undergrounda oss til London Bridge, og hostelet til Heather; St. Christophers Inn.
Her kjøpte vi noen sandwicher og et par øl og gikk opp på taket for å slappe av litt. Og taket på St Chris' er et kapittel for seg selv. Dedikert festområde for hostelets besøkende, kunne det by på både boblebad og egen fryser. Plenty med sitteplasser, og ble det for kaldt for en i boblebadet kunne man benytte seg av badstuen som lå i vaskerommet rett ved siden av.
Vi drakk opp ølen vår, og spiste opp sandwichene våre og snakket litt med Heather, og hennes store, godhjertede venn, Michael. Vi luftet tilogmed tanken om at vi kunne snike oss inn på rommet hennes i natt og sove der. Og så planla vi å møtes senere på kvelden.
For nå skulle vi på konsert.
fortsettelsen: Kapittel 8b : Katastrofesjekk #1
