Trikkefører Fjeldersen
[Oslo Sporveier;2006]
Rating: Dødsfelle
Etter månedvis med opplæring, har vår gode venn Ola Martin Fjeld, fra MartinMountain (og en hemmelig hjemmeside), endelig fått seg trikkelappen, og sprer daglig frykt og terror gjennom Tigerstadens gater.
Jeg var så "heldig" her om dagen, at jeg tilfeldig støtte på vår nye trikkefører, da jeg på vei til arbeidet valgte å benytte trikken som fremkomstmiddel. Jeg sto ved Torshov stasjon, og ventet på trikken, og sanne min hatt, var det ikke selveste Trikkefører Fjeldersen som kom kjørende oppover gaten i sin Linje 13, Grefsen st.
Turen begynte fredfullt, og hele veien til Sandaker senter gikk knirkefritt og uten problemer. Jeg befant meg selv for første gang i midt liv, helt forerst i toget, og fikk en følelse av avmakt av den mektige utsikten trikkeførerene jobber med på daglig basis.
Ola Martin oppførte seg meget pliktoppfyllende på begynnelsen av reisen. Han stoppet ved stoppsignal, og lot meg ikke fikle med kontrollene. Men etter Grefsenveien, ble han tydelig utålmodig og lei.
"Jeg skal vise deg et triks jeg lærte på trikkeskolen" sa Ola, før han dyttet gassen i bånn. Trikken akselererte med en voldsom kraft, og idet vi kjørte opp mot Storo stasjon ble jeg blek som et laken. Stiv av skrekk, pekte jeg rett frem, og skrek til føreren "Det der er jo en motpens! Makshastighet over en motpens er 15 km/t, og denne trikken kjører i minst 32 km/t!!!!". Ola Martin lo det av seg, og ignorerte alle de vettskremte passasjerene som desperat trykket på stoppknappen.
Idet vi, i en forrykende hastighet, føk forbi alle som sto på stoppet og ventet på trikken pustet jeg lettet ut. Trikken var fremdeles på sporet, og alt hadde gått bra. Det var iallefall det jeg trodde det ene sekundet. Det neste sekundet brøt all helvete løs. Farten hadde vært for mye for vognen bak. Den bakre vognen hadde sporet av, og ble slynget mot de som ventet på stoppet, og hele trikken fungerte nærmest som en nunchaku fra helvete. Som om djevelen selv skulle hatt sett en Bruce Lee film for mye, og fikk lyst til å prøve seg med det livsfarlige kinesiske våpenet.
Når jeg husker tilbake på hendelsen er det hele fjernt for meg. Som noe jeg har sett i en film for lenge siden, som jeg ikke husker helt. Bare klipp. Bilder. Jeg husker jeg stirret i vantro bakover i trikken. Der jeg, i forrerste vogn sto helt støtt, uten å blunke, ble passasjerene i vognen bak meg slengt rundt som filledukker. Utenfor står en mor med barnevogn og stirrer tomt ut i luften idet hodet hennes blir knust utover vindusruten på trikken. Barnevognen blir forvridd og vrengt, før den blir slukt under hjulene. Noen drar i nødbremsen. Trikken stopper brått, og jeg blir slengt mot frontruten. Jeg kaver meg opp og mot nærmeste utgangsdør. Idet jeg trer ut av trikken, snur jeg meg til Ola Martin.
"Ja du, det der var litt av et triks."
