Dagen derpå, og dagen der på igjen.
[Sommeren;2006]
Rating: Fast-forward.
For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper
Kapittel 12: Nachspiel fra hælvete
"I think we are on the verge of a major climate shift! "
Jeg våknet av at mobilen min pep. En ny melding. Det var fra samme nummeret som gårskvelden. ”Sendte feil i går. Ha et fint liv Inge, det fortjener du. Hilsen eks-svigers”.
Jeg stirret vantro en stund på displayet. Eksen, og familien hennes har alltid hatt en forkjærlighet for det litt melodramatiske, men dette tok virkelig kaka.
Jeg lo, og ble fylt med varme og gårsdagens tragedier ble trivielle da jeg så for meg at moren til eksen min i all hemmelighet skrev meldinger til meg, og ønsket meg et fint liv. Men Bjørnar var fremdeles borte, og det var et problem.
Det tok heldigvis ikke lang tid før Bjørnar dukket opp igjen. Plutselig var han der bare, og han forklarte hva som hadde skjedd natten før. Han ba taxisjåføren kjøre ham til nærmeste pub så han kunne få seg en pils. Planen var å komme rett tilbake til hostelet, men han hadde møtt noen hyggelige mennesker som han ble med på nachspiel hos, og da han tok taxi til hostelet sendt på natten kom han på at han hadde glemt passet på nachspielet, og måtte ta taxien tilbake, og deretter undergrounden til hostelet igjen. Ergo hadde han blitt litt sen…
Resten av dagen gikk med på sightseeing fra toppen av en rutebuss, og på camden market. Jeg oppfylte et av målene mine og tok min første piercing, og brukte resten av dagen på å venne meg til følelsen av stål gjennom leppa.
På kvelden var det fest hos Guy. Stemningen var mye bedre, nå som vi ikke skulle sove der lenger, selv om vi strengt tatt ikke hadde noe sted å sove den natten. Selv Mr. Darcy var i perlehumør, og vi satt på verandaen og grillet og drakk og hadde en kjempetid.
Etter en rask bytur, hvor jeg fortsatte katastrofesjekkingprosjektet mitt ved å be jenter suge på piercingen min, endte vi opp hos Guy igjen.
Mot de små timene begynte jeg å bli så trøtt at jeg knapt klarte å holde øynene oppe. En fyr jeg satt og snakket med bemerket dette, og jeg innrømmet at jeg ikke ante hva han sa fordi jeg faktisk sovnet under samtalen. Fyren syntes at jeg var frekk, og ble grinete, og ville ikke snakke mer med meg. Jeg gikk inn på rommet hvor vi hadde sovet første natten, og la meg ned på sofaen. Det var fullt nachspiel ute på verandaen, og jeg ville ikke gå glipp av noe, så jeg tenkte jeg skulle legge meg nedpå en halvtime for å bekjempe den verste trøttskapen.
Syv timer senere våknet jeg. Bjørnar og Ola lå på gulvet under meg. Jeg hadde en pute under hodet, og et laken over meg. Puten og lakenet var ikke der når jeg la meg, og jeg tenkte at noen har vært voldsomt omtenksomme. Ola og Bjørnar hadde verken fått laken eller pute, og ble litt gretne når de våknet og så at jeg hadde fått det.
På byen, natten før, møtte vi en annen fyr fra Oslo, som tilfeldigvis var i London. Han fortalte oss om et billig hostel ikke langt i fra byen. Vi ble enige om at vi hadde vært på loffen lenge nok, og at vi hadde gjort oss fortjent en natt i en skikkelig seng.
Vi gikk på togstasjonen for å hente bagasjen vår, og kom oss på Undergrounden til Kensal Green. Etter en halvtime på toget forsto vi at ”ikke så langt fra byen” var en overdrivelse. Vi var langt ute på landet nå, og det tok en halvtime til før vi var fremme.
Vi fikk rom sammen med to tyske jenter, som ikke var der når vi kom inn døra. Et håndkle hang fra den ene køyesengen, brodert med navnet; Sara. Jeg slang meg opp i den andre køyesengen, og spøkte med hvordan Ola hjemsøktes av jenter med navn Sara.
Vi var alle slitne og lå i hver vår køyeseng og tok livet med ro. Rommet var lite, og de eneste møblene det kunne skryte av var tre køyesenger, som alle var for korte for den to meter lange kroppen min, og et dusjkabinett som ikke etterlot mye til fantasien. Rommet hadde også en bred og deilig vinduskarm som kunne brukes som sitteplass, og utenfor vinduet, Kensal Green Cemetary. En av Londons eldste og vakreste gravplasser.
Etter en times sløving, kom de to tyske jentene inn i rommet. Vi hilste høflig, og skuffet innså jeg at ingen av dem var spesielt pene. Men etter den siste uken begynte jeg å bli lei av klaginga til Ola, og jeg fikk aldri no skikkelig kontakt med Bjørnar, så jeg lot ikke sjansen for litt frisk konversasjon gå ifra meg, og satt meg i vinduskarmen sammen med Sara. Hun uttalte navnet sitt med en frisk tysk aksent så det hørtes mer ut som Zarah.
Vi snakket sammen i hva virket som timesvis, og jeg ble bare mer og mer lei av henne. Alt hun sa var vas, og hele tiden skulle hun synge teite sangen med pipestemmen sin, og gjøre en rekke andre irriterende ting. All musikken hun likta var håpløs, og alle meningene hennes fullstendig ureflekterte. Jeg begynte å komme med unnskyldninger, og snakket norsk med gutta for å fryse henne ut, og håpet at hun skulle bli lei. Men jo mer avvisende jeg var, jo mer interessert ble hun. Rett fra boka.
Etter hvert ble det på tide å dra på byen. Vi skulle gjøre et siste forsøk på å møte venninne til Bjørnar. Venninnen til Zarah hadde andre planer, og Zarah var plutselig helt alene. Da hun spurte om hun kunne bli med oss på byen hadde jeg ikke hjerte til å si nei. Jeg mottok plagede blikk fra Ola og Bjørnar. Vi gjorde oss klar til å gå, og måtte vente litt ekstra på Zarah. Men da hun kom ut av badet var det ingen som kunne skjule overraskelsen. Si hva du vil om Zarah, men jenta kunne virkelig sminke seg.
Game on.
