Kapittel 10

Chillout-jenter og bagasje-stress
[Sommeren;2006]
Rating: En god start.




For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på

Ola hadde som mål å ikke sove mer enn seks timer per natt, og var fast bestemt på å dra med alle reisevennene sine på dette syke prosjektet, så klokken 11 ble jeg dratt opp av sofaen. Ikke det at jeg hadde sovet spesielt godt uansett. Verden var lang langt borte, øynene mine en ørken. Jeg satt lenge og prøvde å få til et skikkelig gjesp for å sette i gang tåreproduksjonen, og fukte de knusktørre linsene mine. Endelig strømmet de livgivende dråpene over mine optiske orber. Jeg gnidde meg i øynene, med stor forsiktighet for ikke å gni linsene ut av sin plass, og åpnet dem sakte for å la omgivelsene synke inn.
Rommet var godt belyst, som for å vekke det halve dusinet av mennesker som lå spredt utover de forskjellige sofaene og fremdeles sov. Ingen sa noe, men jeg sendte noen blikk til Ola som sa at jeg var trøtt, sliten og ikke aldri så lite svimmel.
Jeg reiste meg rolig opp, og gikk lunt til andre siden av rommet, hvor det var mindre sovende mennesker, og flere våkne. Der jeg hadde sittet med negeren i går satt det to jenter. Hun ene var nydelig, og jeg satt meg ned med dem. Satt bare og kjente at jeg fremdeles var levende, selv om det meste fremdeles var veldig langt borte.
Jeg hilste på jentene, og de lurte på hvorfor det var så mange som lå og sov her. De hadde bestilt rom for mange uker siden, og satt og ventet på at rommet skulle bli vasket og klargjort.
Hvorfor betale for et rom, når man kan sove gratis på sofaen, spurte jeg, og de lo og var søte.
Vi satt lenge og snakket om London, linser og livet, helt til de ble hentet av resepsjonisten som sa at rommet deres var klart. De forlot meg med et løfte om at vi skulle møtes igjen. På taket når nattestimene snek seg nærmere.
Denne dagen begynner bra tenker jeg, og kan ikke vente på at den skal fortsette.

Vi må dra tilbake til Guy, sier Ola.
Dagen før hadde vi blitt enige med Guys sinte samboer, Mr Dowsy, at vi skulle la bagasjen vår ligge i stuen dems et par timer, og komme tilbake når vi hadde funnet et sted å bo.
Et par timer hadde fort blitt til tjuefire, og vi fant ut at det nok var best å hente bagasjen vår før Mr Dowsy solgte den til en passerende uteligger for en halv øl.

Da vi ankom leiligheten til Guy og Darcy, ble vi møtt av noen venner av Guy som var på vei ut. Vi hilste raskt og ble sluppet inn. Ikke før vi var kommet inn snublet vi over bager og soveposer. All bagasjen vår lå i en ille behandlet haug på gulvet ved ytterdøra, og hadde tydelig bare blitt slengt ned fra toppen av trappa.
Litt lengre opp i trappen fant vi Darcy, som ikke var sjenert med å erklære at han var i ferd med å kaste alle tingene våre i søppelcontaineren rundt hjørnet, og slang den siste sekken demonstrativt ned trappen. Vi samlet sammen tingene våre. Den ene bagen hadde vært åpen da den ble slengt ned trappen, og t-skjorter, mobilladere og lesestoff lå spredt utover slagmarken. Etter litt hadde vi ryddet alt, og var klare for å gå ut i den store verden igjen.

På vei ut kom Guy hjem. Han så forfjamset på oss, og lurte på hvor vi ble av i går. Han snakket om konserten og at det var dumt at vi ikke kom og hentet tingene våre. Han sa det ikke, og prøvde å ikke gi uttrykk for det, men det var tydelig at han var ganske irritert på oss. Jeg tror ikke han ville snakke med oss i det hele tatt. Han sa det var fest her i morgen kveld, og at vi måtte komme innom. Så gikk han opp, og vi gikk ut.

Vi tok med alle tingene våre til togstasjonen, og sjonglerte litt med innholdet i de forskjellige bagene. La rene klær til alle, og litt sprit og litt mat i min, og låste alt annet inn i en oppbevaringsboks.
Vi var tilbaks på ruta ett igjen. Men håpløsheten hadde blitt en vane, og vi tenkte ikke noe mer over det. Nå skulle vi ut å se verden!
Alle tre var slitne, og verken orket, eller hadde den store interessen for å gå rundt å titte på severdighetene og turistattraksjonene, så vi bestemte oss for å slappe av i Hyde Park. Ta et par øl og nyte det fine været dagen hadde beæret oss.

fortsettelsen: Kapittel 11: Parklife og rulletrapper

Kapittel 9b

Mørket faller på.
[Sommeren;2006]
Rating: Søvnig





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket


"Life is something that happens when you can't get to sleep."

Det var noe som ikke stemte helt.
Jeg satt i et kvarter å snakket med Lauren, og det var tydelig at det var noe som ikke stemte helt. Jeg vekslet blikk med Ola Martin, og han virket også oppgitt.
Plutselig spurte Lauren meg hva jeg het. Jeg ble satt ut, og ikke aldri så lite fornærmet.
Spurte hun meg akkurat hva jeg het? Vi hadde nettopp sittet i timesvis og snakket sammen, og plutselig har hun glemt hva jeg heter, og hvem jeg er. Jeg så nøye på henne.
Holdt øyelokkene oppe med fyrstikker, og prøvde alt jeg kunne å fokusere ølbrillene mine bare et par sekunder. Etter litt nistirring, og noen raske resonneringer kom jeg frem til en konklusjon. Jeg satt og snakket med feil midt-på-treet-jente!
Jeg satt med jenta til Ola, mens Ola satt med Lauren.
Ola oppdaget det også, og vi byttet samtalepartnere i en smidig bevegelse.

Klokken nærmet seg 05.00. Jeg skalv, det var så kaldt ute. Midt på sommeren satt jeg på taket og frøs. Jeg fikk låne hettegenseren til Lauren og hun satt seg nærmere meg.
Jeg bestemte meg for å prøve et par rutiner. Mystery's digitalkamera-rutine. Jeg bladde opp mobiltelefonen/kameraet mitt og startet å knipse. Først tok vi et bilde hvor vi begge så på kameraet. Hodene våre tett inntil hverandre. Smilende, som om vi akkurat hadde fått den nydeligste babyen i verden.
Så et til. Tett inntil hverandre igjen. Men denne gangen var vi sure fordi babyen vår vokste opp til å bli en krokrygget narkolanger med dårlig ånde.
På det tredje bildet kysset hun meg på kinnet fordi hun var stolt av meg etter at jeg reddet ungen vår fra narkohelvete.
Vi gikk igjennom bildene og jeg sa vi ville blitt et søtt par.
Hun var enig.
Rett fra boka.

Plutselig var alle jentene borte. Lauren og venninnen hadde gått med Nick, en fyr som jobbet på hostelet for å fikse noe. Nieren hadde forsvunnet over alle hauger. Men fjotten satt der enda. Med postkassa full av skjegg, håpet jeg.
Jeg satt meg sammen med han og startet en samtale. Vi snakket om nieren. Han fortalte at han aldri hadde blitt så fascinert av ei jente før. At hun var pen. Utrolig pen. Og ikke minst intelligent.
Selv jeg, med en IQ på 180 hadde følt meg som en idiot ved siden av henne.
Langt utenfor vår liga bekreftet jeg.
Han ga meg et lurt smil, og fisket opp et papir fra innerlomma.
”But I got her phone number”.
Jeg ble lamslått. Og ikke minst imponert. Denne mannen var en PUA. Jeg spurte han ut om sjekking, og The Game. Han mente bestemt at han ikke brukte noen teknikk, eller hadde noen som helst teoretisk sjekkebakgrunn. Men han kjente tydelig til både Style, David D og alle de andre guruene jeg nevnte.
Jeg ble dypt fascinert av denne mannen, og vi snakket lenge sammen.
Han het Richard, var skribent, og slett ingen fjott.

Nick, fyren som forsvant sammen med Lauren og venninnen, kom tilbake. Uten Lauren. Og uten venninnen. Richard strakk armene i været, gjespet, og bekreftet at det var på tide å legge seg. Han forlot taket.
Jeg satt meg ned med Nick. Vi hadde snakket litt tidligere, og han var en fin fyr, men akkurat nå var jeg mest interessert i hvor det ble av Lauren.
Jeg spurte, og han sa de hadde gått for å spise litt, og at de kanskje skulle komme tilbake senere. Det begynte å bli veldig sent.
Nei, det begynte å bli veldig tidlig.
Nick gikk også å la seg. Ola hadde sittet en stund med et helt annet crew; Heather, og en del av folkene som jobbet på hostelet, og jeg kjente at jeg hadde møtt nok nye mennesker i dag, og bestemte meg for heller å forsøke å finne Lauren.
Jeg løp gjennom gangene. Hadde lyst til å rope. Som om det var en dårlig romantisk komedie, men jeg hold kjeften, og fant ingen. Det begynte å bli veldig tidlig, og folk flest hadde sovnet for lengst. Jeg støtte på Nick igjen, og han sa at Lauren hadde gått hjem, men at hun skulle komme tilbake i morgen.

Tilbake på taket var døren låst. Døren var laget av glass, og jeg kunne se Ola sitte der med det nye crewet sitt. Jeg banket på, men sjefene bare vinket meg bort. Pekte på klokka. Jeg banket igjen og pekte på Ola, og håpet han skulle gå god for meg, men han så bare dumt på meg og hintet til at jeg skulle gå.
Jeg gikk.

I første etasje var det et stort rom som kaltes Chillout-loungen. Det var her Heather og Ola hadde forhandlet til oss en soveplass. Rommet var fullt av sofaer og bord. En luksussuite for en uteligger som meg selv. Det lå folk og sov i flere av sofaene, og det satt en svær neger ved det ene bordet. Jeg satt meg i sofaen overfor han. Merket jeg var helt utslitt etter å ha vært våken i snart et døgn, og etter et uvisst antall alkohol-enheter.

Jeg ble sittende der og se ut i mørket, og nyte stillheten og den avslappede atmosfæren en god stund før jeg merket at negeren satt og så på meg.
Ikke på en sint eller truende måte må vite. Selv om han var neger trengte han ikke være farlig, sa jeg til meg selv. Han spurte meg høflig om jeg ville ha en røyk, og jeg sa som sant var at det kunne jeg gjerne tenkt meg. Han ga meg en sigarett, og tente den for meg. Vi pratet litt, og det viste seg at han også jobbet på hostelet. Jeg spurte om han ikke kunne slippe meg inn på taket igjen.
Det hadde han ikke lov til, sa han.
Så spurte jeg om han ikke kunne ringe noen av gutta som var der oppe. Jeg beskrev dem, og han sa den ene av dem var sjefen der. Og han kunne bli veldig sint.
Jeg merket at det var et eller annet med denne mannen. Han var minst 1.90 høy, og bygd som en okse. Hadde han senket øyenbrynene sine kunne han skremt Mike Tyson på dør, men han bar heller et skjørt og ensomt blikk, som ikke kunne skremme en flue.
Jeg dannet meg fort et bilde av en ensom ulv som sto ute og passet på døra mens de andre ansatte var inne og festet, og som ikke hadde noe å komme hjem til, så han la seg like godt til å sove på arbeidsplassen sin.
Jeg så alt dette og bestemte meg for å utnytte det.
Plutselig var vi bestevenner, og jeg fortalte hvor utrolig kult jeg ville syntes det var hvis han bare slapp meg inn på taket. Jeg ville blitt kompis med sjefen hans og fortalt hvor kul han var, og hvilken god jobb han gjorde.
Først prøvde han å ringe, men ingen tok telefonen. Etter mye nøling, og fram og tilbake fikk jeg overtalt ham til å bli med meg opp og låse opp døra for meg.

Taket var tomt, men jeg hørte lyder fra badstuen. Badstuen som sto i vaskerommet ved siden av taket. Kun atskilt av en tynn glassdør, som sto oppe. Jeg listet meg inn, og banket på badstuen. Sjefen smøg seg ut døren, og ba meg pelle meg vekk. Han førte meg bestemt ut av vaskerommet, og låste meg ut på taket.
Alene igjen. Men ikke lenge. Så snart sjefen hadde kommet seg inn i badstuen igjen, dukket det opp to store gutter. De var amerikanske, og ville være med på festen. Jeg forklarte at en gjeng arrogante snobber hadde låst seg inne i badstuen og nektet å la oss bli med.
Vi dannet en liten hate-folka-i-badstuen-klubb og sto litt og hatet folka i badstuen. Etter en stund klikket det for amerikanerne. De ble helt ville i trusa. Sparket og slo på glassdøra. Men de fikk ikke noe oppmerksomhet, og gikk heller over i gerilja-virksomhet. De dro ned glidelåsen på buksa si. Bladde frem kuken, og pisset sitt glade jeg rett i boblebadet.
Så var de fornøyde og glade.
Vi sto og hatet folka i badstuen litt til, helt til Richard kom opp på taket igjen. Han var blid som en lerke, og hadde på seg svømmeshorts og med seg et stort håndkle.
Jeg så fort hvor dette gikk.
Smilet hans så litt fårete ut, der han intetanende var på vei til å hoppe uti det bokstavelig talt pisselunka vannet.
Du vil ikke gjøre det der, sa jeg bestemt til Richard.
Amerikanerne så sinte på meg, men jeg fortsatte å advare Richard.
Hvorfor vil jeg ikke det? Spurte Richard forvirret.
Bare stol på meg, du vil ikke gjøre det, gjentok jeg. Jeg hadde ikke tenkt til å rotte ut den nye klubben min, men jeg hadde faen ikke tenkt til å la det gå utover den nye vennen min heller!
Stemningen ble spent, og amerikanerne begynte å bli virkelig sinte, og redde for at jeg skulle avsløre den lille terroraksjonen dems.
Richard trodde jeg bare tullet, og var på vei til å hoppe oppi idet jeg stelte meg bestemt foran han. Ga han et kommanderende blikk og sa oppriktig at han virkelig ikke ville gjøre det.
Han dyttet meg leende til side, og var fremdeles overbevist om at det hele var en vits.
Nei, seriøst Richard. Du vil ikke bade akkurat nå.
På dette punktet var det like før amerikanerne angrep meg.
Jeg kan forklare senere, bare ta deg en dusj ellerno også snakkes vi i morgen.
Richard så nølende på meg, så på amerikanerne, og endelig gikk det opp for han at jeg mente alvor.
Richard forlot scenen, og jeg sto igjen med to sinte amerikanere.
Den ene roet seg ned når Richard forsvant, men den andre var fremdeles på krigsstien. Han begynte å dytte meg.
Hvorfor faen gjorde du det?! ropte han inn i ansiktet mitt.
Jeg forklarte kaldt at Richard var vennen min, og at han ikke hadde noe med dette å gjøre.
Han dyttet meg igjen, og denne gangen tok jeg det ikke like kaldt. Jeg dyttet tilbake, og gikk sakte mot han. Rettet meg i ryggen for å gjøre meg ekstra høy.
Stirret han dypt inn i øynene uten å nøle.
Jeg var nesten en halvmeter høyere enn han. Han var kraftig, men jeg har kampsportbakgrunn og visste jeg kunne ta han.
Ikke faen om du dytter meg igjen!” hveste jeg, der vi begge sto og prøvde å stirre hverandre i senk. Det skjøt gnister mellom øynene våre. Det var rett før han angrep meg idet kompisen hans stoppet han.
Drit i han der! ropte kompisen idet han dro han vekk, og jeg ble stående igjen.
Andpusten, skjelven og lettere nervøs.

Nå fikk det være nok tenkte jeg, og besluttet å ta kvelden en gang for alle.
Jeg gikk ned og fant meg en sofa.
Kort tid etter kom Ola og crewet hans. De bladde fram noen ballonger, og en tank, og jeg tenkte at de inhalerte helium eller noe liknende for å få seg en latter. Jeg ble tildelt en ballong, og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med den. Inhalerte som om det skulle være en sigarett, og merket fort at det ikke var helium.

Jeg ble lett i hodet, og kort tid etter sovnet jeg…

fortsettelsen: Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress.