Kapittel 6

People I know.
[Sommeren;2006]
Rating: Til orientering.




For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing



For det var ikke at jeg ble dumpet som ble den beste historien i sommer. Det var ikke at jeg knakk hånda, og det var ikke at jeg var på legevakta.
Alt som skjedde i sommer var bare en lang serie hendelser som skulle føre til en reise langt utenom det vanlige.
Grunnet min situasjon som ansatt gjennom vikarbyrå, hersket det stor tvil om jeg i det hele tatt fikk sykemelding. Derfor måtte jeg spare på hver eneste krone, og dro som sagt til Sandefjord, hvor mor og far betaler for kost og losji. Men det holdt liksom ikke.
Det var jo sommer for faen!
Man skal ikke sitte på ræva om sommeren. Man skal oppleve.
Og det er her Ola Martin kommer inn i bildet. Ola Martin har alltid en dårlig ide på lager. Og ingen ide kunne vel være dårligere enn å benytte seg av den blakke, arbeidsledige og uføre situasjonen til å dra på ferie?
Vel. Det kommer vi tilbake til senere...
Men uansett. Etter litt ringing fram og tilbake fikk han etterhvert overtalt meg, under stor tvil. Jeg hadde 1000 kroner til mitt navn. Og 2000 kroner i kreditt med MasterCardet. Flybilletten kom på 1000 blank, og jeg måtte jo ha pass, som ble nye 1000 kroner ut. Jeg lånte 1000 kroner av Ola Martin, og bestilte nytt pass. Så var det gjort. Vi skulle til London.
Den 13. Juli gikk flyet fra Torp til Stansted.

"It's not the people you know. It's where you are."

Pört Publishing presenter
En Svada-Koda produksjon
Starring:

Ola Martin
Initiativtaker, mesterhjerne og reiseleder.
Ola Martin var i en merkelig lik stilling som meg selv. Han ble selv brutalt dumpet noen uker før meg, og svarte med å gjøre noe utrolig dumt i fylla, som førte til lengre sykemelding. Der min greie er å slå vegger, er greia til Ola å hoppe ned trapper. Og sprekke hælen.
Går med krykker. Sakte.
Har ikke særs god hukommelse, og glemte passordet til mail-adressa si et par dager før turen.
Denne historien. Ja hele livet mitt. Handler om Ola Martin.
Hail!

Inge
Yours truly.
Trenger jeg noen nærmere introduksjon? Rastløs gutt/mann på 2 blank, som har knekt hånda si, og trenger å få utløp for aggresjon/frustrasjon/kastrasjonen sin.

Gunnar
A.k.a Bjørnar, a.k.a Gherken.
Turens wild card. Venn av Ola Martin (hvem er vel ikke det? Gullik?), som under turen fungerte som støttekontakt og fornuftens stemme. Har fått store psykiske arr etter turen, og har mareritt om krykker og steinmannpinner minst to ganger i uken.

Guy
Boligdisponent.
En fantastisk kar Ola Martin møtte under sine reiser i Sør Amerika, som for tiden bor i London.
Jeg hadde møtt ham selv da han var på besøk i Oslo, og under Roskilde 2005.
Ola Martin avtalte at vi skulle sove hos han under turen via mail.

i

Brekk en hånd i London.

Also starring:
Mr. Darcy (Dowsy), Heather, Michael, Gary (edit: det var vel Brian vi kalte han. Ingen som husker hva han egentlig het), Nick, Simon, Kanadisk Hapkido-mester, Amerikanske brytere, Jenter på pub, Kanadiske jenter, Jenter i Chillout-loungen, og Zarah.

Special guest stars:
Mike Patton, Peeping Tom Band, Dub Trio, og Battles.

Klokken 2220 lettet flyet fra rullebanen. Sandefjord ble en liten flekk langt der nede, og snart var Norge en saga blott. Kun skyer og hav så langt øyet kunne se.
Vi var på vei.


fortsettelsen: Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown

Kapittel 5

The Kiss-closing.
[Sommeren;2006]
Rating: Håpløst





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game



Her skulle jeg egentlig skrive en lang historie om en fest på Grønland som var en nøkkel-event i sommeren 2006. Men etter ukevis med skrivesperre har jeg sett meg nødt til å gi opp. Historien må jo gå videre.
I korte trekk overrasket den evige Sandefjording; Thomas oss alle da vi møtte han i en mørk bakgate i Grønland. Ola Martin, Thomas og jeg feiret gjenforeningen med en klatretur opp i byens høyeste byggekran midt på natta, i fylla (med knekt hånd). Utsikten var upåklagelig, men det gjorde litt vondt dagen etter.
Jeg følte meg også klar for å prøve ut sjekketriksene mine, og fant meg ei søt jente på festen som jeg satte igang med rutinene jeg hadde lært i The Game. Med sjarmen skrudd på 11 tok det ikke lang tid før vi fikk god kontakt. IOI(Indicator of interest)ene strømmet på, og det var da det hele gikk galt. Sjekkingen gikk nemlig så bra at jeg følte at alt var på et slikt nivå at jeg ikke behøvde lærdommen fra The Game, og begynte på mitt eget materiale. Eneste problemet var at jeg ikke hadde noe eget materiale. Vi mistet kontakten litt, men da en annen kar satte seg ved siden av ham, benyttet jeg meg av Tyler Durden(en PUA i The Game, ikke Brad Pitt i Fight Club)s skitneste triks. Amogging.
Ved å gjøre narr av hver minste ting min nye fiende gjorde, drepte jeg hans sosiale status, og portretterte meg selv som både morsom og arrogant. En drepende kombinasjon ifølge David DeAngelo.
Etter amogginga ble det mer og mer 'kino' mellom oss (hudkontakt). Jeg følte meg ovenpå igjen. Og igjen klarte jeg å sabotere min egen deal.
Jeg ble utålmodig. Forferdelig utålmodig. Rundt oss hadde de fleste parene for lengst passert "rote-modus", mens jeg lå milevis bak. Jeg tok sats, og siktet på munnen hennes. Et stort feiltak. Jeg ble høflig avvist, og satt igjen frustrert og forvirret. For det var nemlig ikke det at hun avviste meg. Men hun ble sittende!
Hun gikk tilogmed opp og hentet seg litt å drikke, og satt seg ned igjen i armkroken min.
Kanskje hun misforsto tenkte jeg, og ga det et tappert forsøk til. Men igjen traff jeg bare kinn.
Såret og vonbroten ga jeg opp alt. Ikke bare kiss-closen, men hele dealen.
Igjen var jeg slaget.
Jeg reiste meg opp og gikk bort til vennene mine for å fortelle om fiaskoen min.
Hun prøvde å ta kontakt et par ganger, men jeg orket ikke mer forvirring, og avviste henne. Ikke lenge etter var kvellen over, og vi dro hjem til Ola Martin og sov et par timer.
Dagen etter ble jeg med Thomas hjem til Sandefjorden for å lade opp batteriene.

Og for å pakke.
For på Torsdag skulle jeg på tur!

fortsettelsen: Kapittel 6 : People I know

Kapittel 4

The Game
[Neil Strauss;2005/Sommeren;2006]
Rating: Apokalyptisk





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann



Dagen etter operasjonen gikk jeg en tur til bokbutikken. Planen var å kjøpe en kopi av Jonathan Safran Foers: Extremely loud and incredibly close. Men den gang ei. Idet jeg saumfarte engelskhyllen på Tanum på palleet, kom jeg over noe mye mer interessant. Innbundet i lær, og med forgylte ark, lik en praktutgave av bibelen, fanget en bok min oppmerksomhet. "The Game" sto det med store gullbokstaver. Jeg plukket den opp, og husket tilbake et par måneder. Jeg og min eks hadde sittet å koset oss en rolig TV kvell og sett på Skavlan. En av kvellens gjester var den utrolig sjarmerende Neil Strauss, som hadde skrevet en bok om hvordan man sjekket jenter. Vi lo for oss selv, og var enige om at det selvfølgelig bare var tullprat, og det kun var ekte kjærlighet som kunne målbinde en kvinne.
Nå var jeg ikke like sikker lenger. Jeg tok boken og gikk mot kassen. Jeg stoppet opp en liten stund og tenkte meg om. Hvor flaut blir det ikke om noen ser at jeg har kjøpt denne boken. Hva om mor og far var på besøk. Eller om jeg en gang fant ei ny jente. Også ser de at den fineste boka i bokhylla mi ikke er annet enn en lærebok om hvordan man lurer uskyldige jenter til sengs. Nei dette gikk ikke.
Men hva om jeg gjemte den da? Jo. Skjebnen hadde definitivt bestemt at jeg skulle lese denne boken. Med nytt mot fortsatte jeg bestemt mot kassen, betalte, og gikk rett hjem og begynte å lese.

"Men will deny it. Women will doubt it."

The Game er en sann historie. En selvbiografi av Neil Strauss. En über-nerdete forfatter, som har skrevet bøker med artister som Marilyn Manson, Tommy Lee, og ikke minst: Jenna Jameson. Tre av vår tids største sexsymbol. Og etter all tiden han tilbragte sammen med disse artistene. På turne, og tilogmed under pornofilminnspilling, var det nærmeste han hadde kommet seksuell kontakt et kyss på munnen av Tommy Lee.
Han hadde roet seg ned med tanken at han ganske enkelt ikke var annet enn en nerdete journalist som aldri, aldri kom til å ha draget på noe som helst. Den siste jenta han hadde hatt sex med hadde endt opp i et fire års langt forhold som hadde sugd all livsenergien ut av han. Jeg kjente meg straks igjen.
Men så får han tilsendt "The Lay-guide", en punkt for punkt oversikt over hvordan sjekke jenter, av en oppdragsgiver for å skrive en sak om den. Strauss blir fascinert av boken, og i søken etter mer stoff på internett, kommer han over et helt samfunn av "sjekkeartister(Pick Up Artists(PUAs))". Han får også kontakt med en mann som kaller seg Mystery, også kjent som en av verdens beste sjekkeartister. Strauss melder seg opp på en "workshop" med Mystery, og ser med egne øyne hvor lett Mystery kan gå inn i barer og få jentene til å bokstavelig slenge seg etter han. Mystery ser også stort potensiale i Strauss, og de blir gode venner. Sjekkesamfunnet er et veldig "underground" fenomen, og for å beholde anonymiten har de fleste PUAs nicknavn. Neil Strauss adopterer navnet Style. Ved hjelp av Mystery blir Style en heltids PUA, og farter landet, og verden rundt og møter all verdens største sjekkeguruer. Folk som Ross Jeffries, som kan hypnotisere jenter til å føle seg forelsket, David DeAngelo, som har utviklet en helt spesiell type humor, som får jenter til å bli vilt tiltrukket av en og Steve P, som får jenter til å betale for å ha sex med han. Ved hjelp av disse, og mange fler utvikler Style seg etterhvert til en mann som blir kjent som "verdens beste sjekkeartis", eller "the most powerful of the Jedi" som Style liker å kalle seg selv.
Veien til toppen er lang, og Style møter mange utfordringer. Det er denne reisen The Game handler om. Style må vinne over sin egen usikkerhet, misunnelse innad i sjekkesamfunnet, og til slutt, kvinnen han, selv med all hans kunnskap, ikke klarer å sjekke opp.

Som roman er The Game et sant mesterverk. Historien er unik, spennende, og til tider hysterisk morsom. Boken er stappfull av morsomme episoder. Alt fra det første telefonnummeret han får (med sjekke-replikken "If I wasn't gay, you would be so mine".), til hans første trekant. Det dukker også opp en rekke kjendiser. Britney Spears blir fullstendig sjarmert da han intervjuer henne, og en av elevene hans får nummeret til Paris Hilton. Courtney Love får også en svært sentral rolle.
Strauss var allerede en ledende rockejournalist, og det er derfor ingen overraskelse at det hele er meget velskrevet. Stilen er også veldig variert. Strauss hopper i tid, og bruker mange forskjellige formater, uten noensinne å miste leserene. Går man seg vill i alle forkortelsene og all sjekke-lingoen er det tilogmed en hendig ordliste i slutten av boka.

Som lærebok er den nok ikke like god. Det er utrolig mange teknikker og rutiner som introduseres her, og er man fullstendig håpløs (slik jeg var) kan man nok lære noen grunnleggende ting som er verdt å vite når man skal ut på byen. Men teknikkene blir så mange, og sjelden grundig beskrevet og forklart, så noen mester-sjekkeartist blir du nok ikke av å lese denne boken. Som en klok mann (les: meg) en gang sa, blir du like mye en MasterPUA av å lese The Game, som du blir Kung Fu mester av å se Enter The Dragon. Men moro er det lell!

Anbefales for barn i alle aldre. Spesielt nysingle guttevalper ;)

fortsettelsen: Kapittel 5 : The kiss-closing

Kapittel 3

Operasjon Steinmann.
[Sommeren;2006]
Rating: Tre pinner til besvær.





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt


"If you wake up at a different time, in a different place, could you wake up as a different person?"

Jeg våknet mandagen sulten som en hest. Men på grunn av den overhengende operasjonen fikk jeg ikke lov til å spise eller drikke noe som helst grunnet en eventuell narkose. I tillegg var leiligheten, uten noen stor overraskelse, fremdeles ekstremt rotete. Det var en halvtime til jeg skulle være på legevakta, og jeg hadde uansett ingen nevneverdige intensjoner om å rydde med det første. Jeg visste derimot at eksen kom for å hente diverse greier fra leiligheten, så jeg skrev en kort og presis lapp til henne. "Hei. Jeg er på sykehuset. Opererer. Mens du først er her må du gjerne rydde litt, og ta oppvaska, da det ikke er spesielt lett med kun én hånd...".
Kort tid etter satt jeg på trikken på vei tilbake til Legevakta.

Det var advart om lange ventetider på brudd-avdelinga, så jeg satt i et par timer og leste i Charles Brautigan's wünder-herlige bok; Drømmer om Babylon. En bok om en person som aldri får gjort noe fornuftig med livet sitt, da han er altfor opptatt med å drømme seg bort. En situasjon jeg lett kan kjenne meg igjen i. Jeg har heldigvis ikke sett meg nødt til å kjøpe 5 wattspærer for å slippe å se alt søppelet på gulvet. Enda...

Omsider ble det min tur, og jeg ble brakt inn til et nytt venterom (jeg er sikker på at helsevesenet har en eller annen syk venteroms fetish). Der fikk jeg en hestepille og et etterlengtet glass vann, og ble kort tid etter geleidet til operasjonssalen. Kirurgen forklarte meg hva som skulle skje. Jeg skulle få litt oksygen. Så en sprøyte. Så kom jeg til å sove litt. Og imens jeg sov skulle de intet mindre enn skru tre stålpinnerr, også kalt Steinmann-pinner, inn i hånda mi, gjennom mine knekte metacarpaler og feste den i langefingeren min.
Åja... Det var ikke verre tenkte jeg mens jeg ble døsigere og døsigere... Idet jeg fikk sprøyten kom jeg til å tenke på sist gang jeg var ble satt i narkose. Jeg var 10 år, og skulle operere bort en polypp i nesen. Det eneste jeg husker er at jeg fikk lov å se på skjønnheten og udyret, men før jeg var kommet til åpningsteksten, hadde legen satt en sprøyte på meg, og før jeg visste ordet av det våknet jeg i et helt annet rom, og lurte på hva som hadde skjedd. Min far satt ved siden av meg, og forklarte at operasjonen hadde gått bra, og at jeg hadde sovet i over fire timer. Jeg nektet å tro det. Jeg hadde jo bare lukket øynene et sekund.

Da jeg våknet lå jeg i en sykeseng og hadde fått en ny gips. Til min gledelige overraskelse var denne en nymotens plastgips, og ergo både mindre og lettere, og jeg hadde alle fingrene mine til rådighet igjen. Jeg fikk beskjed om å ikke bruke hånden til noe tyngre enn å lese avisa, og at jeg måtte komme tilbake om en uke for kontroll. Og sist, men ikke minst fikk jeg en boks med smertestillende, hvor sykesøsteren hadde skrevet "God bedring :)".

Hjemme igjen var oppvasken tatt, og det verste rotet blitt ryddet. Heldigvis hadde narkosen vart akkurat lenge nok til at eksen hadde rukket å pakke sakene sine og rydde og komme seg ut igjen før jeg kom tilbake. Mitt liv som sykemeldt var offisielt igang. Nå var det eneste jeg behøvde å gjøre på åtte uker, å levere sykemeldingspapirer til trygdekontoret, og å komme på bruddkontroll om en uke. Ellers var alt åpent for forslag. Sommeren var offisielt igang. Men hva kan vel egentlig en lettere deprimert gutt, med kun én hånd til rådighet gjøre?

Neste kapittel: Inge vandrer rundt i bokbutikken, og støter på en bok som forandrer alt.
Kapittel 4 : The Game