Kapittel 2

Oslo Legevakt
[Sommeren;2006]
Rating: Røntgen meg her og røntgen meg der.




"How am I gonna get a scar like that eating pussy!?"

Til alle dere tusen nye leserne vi får hver uke; begynn på kapittel 1. [Sommeren;2006] er en lang og dramatisk historie, i flere deler, om en persons reise i seg selv, og hans transformasjon fra møll til sommerfugl. Det er derfor naturlig å begynne med del 1, eller Kapittel 1 som jeg har valgt å kalle det, og jobbe seg utover.
Til alle dere 5+ faste lesere. Velkommen tilbake. La historien fortsette.

Jeg våknet forholdsvis tidlig dagen etter, og bemerket meg raskt at hånden min var minst dobbel så stor som den pleide å være. Jeg kunne bevege fingrene mine forholdsvis greit, men det var ganske vondt å ta på lillefingeren. Jeg prøvde å rydde litt, men å rydde med en hånd var såpass lite tidseffektivt at jeg fant det best å la alt ligge til jeg ble frisk igjen. Etter en stund ringte min far fra Sverige, og lurte på om det gikk bra på festen min. Jeg sa som sant var at det gikk skikkelig ræva, og at jeg sannsynligvis hadde forstuet hånda mi. Da han spurte om hvordan, tok jeg meg derimot friheten av å la forklaringen ligge til jeg hadde fått det litt på avstand.
Litt etter det igjen ringte min gode venninne, og nesten-nabo Kaja, som også lurte på hvordan det var på festen. "Lang historie" Svarte jeg, "Kom over, så skal jeg fortelle alt på vei til legevakta."
Etter en lang gåtur, til et stengt (selvfølgelig) legevaktskontor, og en lengre trikketur til et åpent legevaktskontor, fikk jeg fortalt henne hele historien.
Etter trekt kølapp, og en overraskende kort ventetid fikk jeg forklart meg til resepsjonisten som sendte meg videre til røntgenavdelinga. Der snakket jeg med en lege som spurte "Gjør dette vondt?" mens han forsiktig klemte på hånden min. Da jeg sa det ikke gjorde veldig vondt fant legen det for godt å klemme hardt. Veldig hardt. Da han var ferdig med å klemme gjorde hånden vondere enn noen gang.
Videre ble jeg sendt tilbake til røntgenventerommet for å røntgenvente litt før jeg ble røntgensendt inn på røntgenrommet hvor røngtenmannen tok røntgenbilder av røntgenhånda mi. Etter enda en ventetid kom jeg tilbake til legen som hadde studert bildene mine og fikk den sjokkerende meldingen.
Min fjerde metacarpal, dvs. benet som kobler ringefingeren med håndleddet, var brekt tvert av. Det kom en søt sykesøster og dro litt mer i fingeren, og fullførte arbeidet den påståtte håndballsproffen hadde startet kvellen før. Det gjorde ikke litt vondt. Så ga hun meg en seriøs gips, før legen sa at mer er det ikke å gjøre. Jeg måtte bare gå med gipsen i tre-fire uker, så var alt i orden. Come again.
Men før han fikk kastet meg på dør, følte jeg at jeg fikk nevne at det var i lillefingeren det gjorde mest vondt. "Hmmm..." sa legen, og ba meg vente litt til.
Etter en halvtime på venterommet kommer legen tilbake og setter seg rolig ved siden av meg. Og med beste "beroligende legestemme (bedside manner?)" forklarer han meg at han har tatt en nærmere titt på lillefingeren min, og funnet at det er et mikroskopisk brudd i basen av femte metacarpal som kan være meget farlig, og at jeg må komme tilbake imorgen for å operere.
Operere, tenker jeg... Herregud, hvem skulle tro det var så alvorlig?

Lettere sjokkert går jeg ut av dørene på Oslo Legevakt. Vel vitende om at det ikke er lenge før jeg må tilbake. Bare at neste gang må jeg under kniven.
På vei hjem, ser jeg sommeren med et helt nytt lys. Som sykemeldt finnes det ingen grenser for hva jeg kan foreta meg. Bare det ikke involverer å bruke begge hendene altså...
Utenfor en pub støter jeg på en lettere beruset mann som ser den enorme gipsen min, og konfronterer meg om hvordan jeg har ødelagt hånden min. Han gir meg et lurt blikk, og gjør fingerbevegelser som insinuerer at jeg ble handikappet som et resultat av seksuelle aktiviteter. Jeg avblåser beskyldningen og forklarer det som det er.
Jeg slo en vegg.

fortsettelsen: Kapittel 3 : Operasjon Steinmann