Julesjokolade
[Nidar; 2005]
Rating: Svindel


Hva ringer vel julen inn mer enn alle juleproduktene man finner i godteriseksjonen på Kiwi, eller din nærmeste, evt. utvalgte dagligvarehandel. Hvert år blir vi møtt av klassikere som Julepølser, marsipangriser, div. sjokolade kalendere osv..
I tillegg til disse evige klassikerene prøver noen godterifabrikanter å snike seg inn i julemarkedet hvert år ved å forsøke å lansere nye "jule"produkter som skal sikre at de har råd til XBox360 til alle lausungene dems. Årets første forsøk kommer fra Nidar. Nidar er en kjent og kjær godterifabrikant i Norge, kun utklasset av Freia, har Nidar lenge gledet små barnemunner med Smørbukk, Stratos, Crispo, Laban, Doc og mange andre go'biter, men ønsket altså i år å sikre seg en liten del av det lukrative julemarkedet.
Må nesten få lov å si her at jeg beundrer Nidar for å ha tålmodighet til å vente helt til midten av November med å lansere julegodtet sitt, for hadde Freia fått det slik de ville ha det, hadde salgsperioden for julegodteriet begynt i August, noe som ikke bare er svært ødeleggende for den generelle norske julesjel, noe jeg forsåhvidt allerede syns det er med en periode som begynner tidlig i Oktober, men med en slik lang periode, ville de kanskje klart å selge ut julepølsene sine før årsskiftet, noe som igjen ville ført til at det ikke lenger vil være julepølser igjen til halvpris på Kiwi på nyåret, og jeg kjøper ikke de obskure tyske juleposene bare fordi de er til halv pris altså, så da må jeg gå uten godteri, og det er jo trist, selv om det strengt tatt er mye sunnere. Hva snakket vi om?

Jo. Nidar Julesjokolade.
Jeg kjøpte årets første Julesjokolade i god tro. Den glorete fargen på papiret er kanskje stygg som juling, men den vekket også noe juleaktig inne i meg, noe som er godt gjort. Da jeg leste på pakningen skjøt forventningene virkelig i været. For Julesjokoladen er nemlig ikke vanlig sjokolade skal dere vite! Det er faktisk sjokolade av eksepsjonelt høy kvalitet de har framstilt gjennom en hemmelig prosess, og for å krone verket har de lagt til litt fløte for å få frem den gode julesmaken. Etter å ha lest produktbeskrivelsen ble jeg virkelig spent på sjokoladen. Selv om den ekstra fløten gjorde at jeg fryktet at sjokoladen kunne bli for lys for en hardbarket sjokoholiker som meg selv, var jeg overbevist om at dette kom til å bli den ultimate juleopplevelsen.
Jeg pakket opp papiret som en spent gutt på 6 år på selveste juleafta. Ved første øyekast fikk jeg bekreftet at det var en virkelig lys sjokolade det var snakk om, men den var allikevel vakker. Platen minnet meg faktisk litt om et gammelt minne jeg har fra Charlie og sjokoladefabrikken. Om dette er et bilde jeg har skapt selv, eller om det er fra filmen fra 1971 er jeg ikke sikker på, men det var ihvertfall ikke fra den nye, for det var et gammelt minne. Nesten forhistorisk.
Jeg knakk av en bit av den eventyrlige sjokoladen, og plasserte den høytidelig på tungen. Jeg lukket munnen og satt igang sjokoladekverna. Ettersom sjokoladen smeltet, og bredde seg utover tungen gikk det av et fyrverki oppe i hodet mitt, og alle synapsene, og alle hjernecellene mine jublet i skrekkblandet fryd den samme mantraen, helt til siste sjokoladerest var fjernet fra munnvikene.
Kunne det virkelig være sant?
Jeg tok en bit til. Denne gangen brukte jeg fortennene til å tygge av små flak av sjokoladebiten, så smaken ikke hadde noe som helst sted å gjemme seg.
Den samme alarmen gikk av en gang til, men denne gangen var det enda tydeligere.
Smakt det før. Smakt det før. Smakt det før. SMAKT DET FØR!!!

Kunne det virkelig være sant?
Jeg falt ned på gulvet. La meg i fosterstilling, og prøvde å holde tårene tilbake. Jeg hadde ikke sjans. Nidar. Hvordan kunne du!? Her stolte jeg på deg! Jeg ga deg mine sårt tjente 22 kroner i håp om å få en bit an den gode julestemninga. Julen handler om å spre glede Nidar! Ikke å tjene penger. Jeg følte meg brukt. Jeg lå der på gulvet, med en opprevet skjorte, og vrengte boxershorts og bundet med gaffa-tape. Nidar. Selveste fader jul hadde voldtatt meg. Jeg ble lovet eksklusivitet. Helvete, jeg BETALTE for eksklusivitet!! Og fløte!!!! Og hva fikk jeg?
Jo det skal jeg si deg.
Stratos.
Jeg fikk Stratos. Nidar's "flaggskip". "Norges originale porøse melkesjokolade". Bare denne såkalte julesjokoladen var Stratos, uten det som gjør Stratos spesiell. Nidar Julesjokolade er ganske enkelt Stratos uten bobler.
Jeg husker Freia gjorde det samme, evt. det motsatte, med stort hell for noen år siden, da de lanserte sin "Porøs Melkesjokolade". De hadde hadde iallefall anstendighet til å kalle det for det det var. Nidar derimot er bare ute etter penger, og har ikke mot nok til å kalle Julesjokoladen sin for det det er, noe som lager en meget bitter ettersmak på det hele. Men jeg har iallefal mot nok til å bruke min ytringsfrihet til å la alle dere lesere (ja det er vel ca. 10 stk) få vite sannheten en gang for alle. Og dere kan sitere meg i dette:
Nidar Julesjokolade er intet annet en Uporøs Stratos.

The Matrix - Path of Neo
[Atari; 2005]
Rating: Trøndersodd






Så var det den tiden på året igjen. Hvor spillutviklerne har gått tom for ideer og må begynne å melke gamle titler. The Matrix - Path of Neo får faktisk æren av å være det første spillet jeg anmelder noensinne. Historien i Matrix filmene bør være en kjent affære for de fleste av oss, så jeg har ikke tenkt til å gå inn på den. Spillet følger, som tittelen insinuerer, stien til Neo, og vi får ta del i store deler av filmene i hans rolle. Største delen av spillet foregår derimot i "utvidete scener" fra filmen. Det er også en stor del som er en slags tie-in mellom den første og den andre filmen.

Så hvordan skal man bedømme et spill?
På et rent teknisk plan er dette spillet en fulkommen katastrofe. Grafikken er forhistorisk, og det er så mange bugs og småfeil i spillet at det holdt på å gjøre meg gal. F.eks hvis jeg skrudde på max detalj nivå på grafikken, forsvant 70% av alle objektene i spillet. Inkludert vegger og gulv. Og hovedpersoner...
De som plagde meg mest var at etter cutscener hadde pistolene mine en lei tendens til å gå i vranglås, og ble rimelig ubrukelige. En annen mer morsom bug er at Neo virker til å være veldig glad i å holde Mp5ene sine feil vei, noe som kan se litt rart ut.
Men tross sine feil er faktisk PoN faktisk et av de morsomste spillene jeg har spilt. Dette skyldes nesten ene og alene combo systemet i spillet. Med enkle musetrykk kan man få Neo til å gjøre de stiligste moves'a, mange tatt rett fra filmene, og andre enda mer fantastiske, både med hender og føtter, og diverse slagvåpen som Katanaer, fakler, pinner og flaggstanger. Tross et meget avansert combosysten er det overraskende lett og ha oversikt og kontroll over det. Det skyldes nok også mye "bullet-time" effekten som får alt til å gå i slow-motion. En av mine favorittscener i spillet er den klassiske burly brawl scenen fra Matrix Reloaded, hvor Neo sloss mot hundrevis av kopierte Smither. Det ble mye "trykke så fort du kan" på action knappene, men allikevel følte jeg hele tiden at det faktisk var jeg som var ansvarlig for de utrolige comboene til Neo. Dette alene gjør spillet verdt å spille.

Jeg har lest et par andre anmeldelser, som alle var særdeles negative til slutten på spillet. Etter at man har grise banket Smith fra klimaks scenen i Matrix Revolutions dukker nemlig Wachowski brødrene opp på skjermen og forklarer at det ikke er kult å ende et spill med martyrdom og død, og de så seg derfor nødt til å lage en alternativ slutt. Jeg kunne skrevet hva som skjer, men dere ville ikke trodd meg uansett, så jeg lar være...
Jeg er ikke enig med GameSpy som skriver "the game's "alternative" ending is bad enough to make players wish they'd taken a blue pill instead of buying this game.", men syns faktisk at det var et litt artig påfunn, om en noe sært. Det som virkelig gjorde meg litt kvalm derimot var Queen's "We are the champions" over sluttscenen fra filmen hvor Zion fester for at krigen er ferdig.

Konklusjon: Forbanna dårlig. Forbanna moro.

Boken om ekshibisjonisme.
Av Ukjent
[Her skarr'e lesas; 1984]
Rating: Amelia Earhart




Jeg ble selv var Boken om ekshibisjonisme gjennom en venn, som ønsker å forbli anonym så la oss bare kalle ham Nettravnen for ordens skyld. Nettravnen hadde etter en god natts søvn, godt på badet for å dusje og sminke seg litt, som han gjør hver morgen, men en dag skjedde det no helst spesielt da han kom tilbake til soverommet. På puten på senga hans lå det nemlig en bok. Innhyllet i mystikk var den, og det var lett å se at det var en veldig, veldig gammel bok (jfr. de skjeve kantene på bildet). Herm... Nei jeg mener Nettravnen! Nettravnen leste gjennom boka, og han har aldri vært det samme siden. Han låste og snekret igjen alle dører og alle vinduer i huset sitt, og har ikke blitt sett siden den gang. For ca. en uke siden mottok jeg et brev fra Hr. Kjø... Nei jeg mener Nettravnen! hvor det sto at han hadde oppdaget en livsfarlig hemmelighet, og at jeg måtte besøke ham snarest. Jeg møtte opp på døren hans, og ringte på. Ingen svarte. Etter en stund ble jeg utålmodig, og sirklet meg rundt huset hans for å prøve å titte inn et vindu eller liknende. I det vestpekende vinduet så jeg det; på stuegulvet lå det en menneskeskikkelse. Er det Herman tenkte jeg? Nei, det gjorde jeg ikke! Er det Nettravnen tenkte jeg selvfølgelig. Hvem er denne Herman? Nok om det... Jeg knuste diskre vinduet, og snek meg inn i stuen. Det var Nettravnen som lå på gulvet. Jeg løp forskrekket til legemet hans for å sjekke etter livstegn. Kroppen var helt stiv, og ansiktet hadde låst seg i et utrykk som avslørte at han måtte ha sett noe aldeles forferdelig, men han pustet svakt, og hadde en jevn puls. Rundt han på gulvet var det store kloremerker, som fra et stort kattedyr, og i armene hans, trykket til brystet hadde han en bok. Boken om ekshibisjonisme sto det på omslaget.

Dagene etter det forferdelige funnet, har jeg brukt på å dykke dypt inn mellom sidene i denne boken, som perm til perm inneholder flere ubesvarte spørsmål enn David Lynch's samlede verker. Den begynner som et helt vanlig oppslagsverk om ekshibisjonisme. De første kapitlene forteller om litt kort historikk, og de typiske "visste du at.." setningene. Det er først i de senere kapitlene det hele blir virkelig bisarrt. Den for mange velkjente historien om Lady Godiva, som red naken gjennom Coventry for at hennes ektemann skulle senke skattene, får en interessant vri, da forfatteren drøfter den i lys av historien om den Hellige Gral, og at navnet Godiva kommer fra ordet Godgifu, eller Gudegave. Det blir foreslått at Godiva faktisk var av Jesu' ætt, og at Ekshibisjonisme er kristendommen, slik Jesus mente det skulle være. Dette blir antydet flere ganger i boken, med pekepinner til Kreasjonismen, Adam og Eva og Babels doktriner.
For min egen del, var det ikke før siste kapittel at det hele gikk over stokk og stein. Det begynner uskyldig med en oppramsing om Bonsai trærnes frigjørende effekt om man binder dem fast til anklene. Det står også nevnt at ekshibisjonistene dedikerer sine liv til å finne det tapte avkommet av Lady Godiva, og forfatteren har sin egen teori om hvor Jesu' og Godiva's ætt har tatt veien. Nemlig den lille kystbyen, Norge (en uttalelse som i det minste beviser at forfatteren ikke er noen kløpper innen geografi (svada anm.)). Det står også en lang historie om en hemmelig kode skrevet av Tom Tailor, som sies å være den eneste personen som faktisk så Lady Godiva da hun red gjennom byen (jfr. "Peeping Tom"). Etter opplevelsen med Lady Godiva, mistet han synet, og sluttet i skredderjobben sin, og dedikerte livet sitt til å studere bibelen (nei, det fantes ikke Braille på den tiden (svada anm.)). Tom sies å ha funnet en hemmelig kode mellom linjene i bibelen, og på sin dødsseng skrev han ned den hemmelige koden, og ga den videre til hans sønnesønn, William Taylor. Koden var som følger: "Our heavenly father will be found. In the land of the faeries." Forfatteren avslører på dette punktet i boken sin relasjon til nevnte William Taylor, og at han er den siste i hans familie, som har brukt hele livet sitt på å dechifrere koden. Forfatteren mener også at han har funnet løsningen. En gang var han i Sverige for å diskutere Godiva's etterkommere med en kjent svensk ekshibisjonist professor. Han nevnte koden for professoren, som ikke var spesielt god i engelsk. Professoren fikk koden skriftlig og brukte ti minutter på å oversette setningen. "Våran himelske fader vill bliva fundet. I fe-landet." Da forfatteren så denne svenske oversettelsen gikk det et lys opp for ham. Alle disse årene hadde de jo søkt på helt feil sted. The land of the faeries refererte ikke til et magisk land, bosatt av alviske feer. Den refererte til den agrikulturelle feen. På norsk mer kjent som en ku. Forfatteren flyttet prompte til Norge, og lærte seg norsk i rekordfart. "Vår himmelske far vil bli funnet. I Kulandet." Forfatteren kjente også til en svensk ætt som kalte seg Kulander, som tidlig på 1900-tallet emigrerte til Norges vestkyst. Hadde han endelig funnet svaret på gåten!? Etter et raskt søk på http://www.ssb.no/emner/00/navn/ fant han ut at Kulander ætten hadde 24 gjenlevende medlemmer. Hvilke av disse var den mytiske "himmelske fader"? Plutselig sto svaret klart i hodet hans. Himmelske fader var selvfølgelig den av Kulander ætten som hadde best kontakt med himmelen. Med andre ord den av Kulander ætten som var lengst til bens. Svaret var åpenlyst. Inge Kulander, med sine imponerende en meter og nittiåtte centimeter over havet var Godiva's etterkommer!

Boken avsluttes med litt fakta om denne Inge Kulander, og en oppfordring til alle ekshibisjonister om å flytte til Norge, men ikke ta kontakt med den utvalgte før han var klar. Det står også skrevet at Inge Kulander om ikke lenge vil finne seg selv, og bli kongs-ekshibisjonisten som alle har ventet på.

På siste siden har Nettravnen skrevet en beskjed til meg;
"Inge. Lytt til dine innerste fugler, og fly ikke for langt uten hjelm. Vi vet alle at det var deg som visste det hele tiden. Jeg har ikke lenge igjen. They are coming."

Boken om ekshibisjonisme er en bok jeg synes alle burde lese. Det eneste problemet er at det så vidt jeg vet kun finnes en kopi, og den vil jeg ha selv.
Mens jeg prøver å fikse en distribusjons avtale for Boken om ekshibisjonisme kan dere kose dere med disste godbitene:
The Da Vinci Code av Dan Brown
House of Leaves av Mark Z. Danielewski.

Ladytron - The Witching Hour
[Rykodisc; 2005]
Rating: Dynamitt





La meg bare begynne med å inrømme at jeg ikke har kommet meg gjennom hele albumet enda. Men det begynner ihvertfall veldig bra med High Rise, som forsåhvidt er en veldig fin låt, men den baner egentlig bare vei for mesterverket Destroy Everything You Touch (hvis veldig stilige musikkvideo er å se på Svisj i disse dager). Etter den kommer det en annen låt, men jeg kommer sjelden lenger enn et par minutter inn i den låta før jeg får et sterkt behov for å sette på Destroy Everything(...) igjen. Jeg ser på iTunesen min at spor 1 har fått tre gjennomkjøringer, spor 2 har fått syv, spor 3 har fått 2 og spor 4 til 9 har fått en hver. De siste fire låtene har jeg ikke hørt på engang, så det venter nok et gullkorn der og skal du se. Husker ikke så mye av spor 4 til 9 heller, tenkte nok mest på 2ern ;)
Jeg har også sett meg nødt til å vatte den inn på mp3 spelleren min og, og kan bekrefte at Destroy Everything You Touch er en låt som funker bra til både å vandre Oslo's gater, og som ventemusikk til banen/bussen.

Vann
[H2O; ca. 4.570.000.000 f.kr.]
Rating: Vått







Alle har et forhold til vann. Det er veldig viktig, men fy faen å vått det er. Nesten så det er litt plagsomt, og hva er poenget med å selge det i flasker når det er masse vann overalt!? Noen gang driver det tilogmed bokstavelig talt å regner vann! Håpløst. Men det er ganske godt å drikke det da. Og det er morsomt å svømme i det, men jeg ville ikke bodd i det, for det kan være vanskelig å puste hvis det er for mye vann rundt deg. Kan sammenliknes med brus, men smaker litt mindre og bruser ikke. Evt. urin, men det lukter mildere og er ikke så farget.

Sjøl-Øve - Cirque De Orange EP
[Burning Potato (S/R); 2003]
Rating: KKK






Cirque De Orange er verdens beste skive. Ingen over, ingen ved siden. Komponist Pa, og Tekstforfatter Ku, har snekret sammen en sound som ikke kan beskrives med ord. Selv kaller de sjangeren sin for Polka-punk, som de har fått fra danskene i Düreforsög, men Sjøl-Øve er så mye mer. I troppen stiller Norges mest lovende unge gitarist, Aagebein, sax-legenden Grilla sjøløve det er meg, og selvfølgelig Norges svar på Mike Patton, Svada Von Sjøløve. Skiva består av kun fire låter, men dette er snakk om låter som virkelig gir inntrykk. Etter første gjennomlytt følte jeg meg faktisk litt som guttungen på coveret. Handlingslammet foran juletreet. En klassiker på høyde med evig legendariske skiver som "Listening to shit", "I shot a shooting star", "A taste of..". osv...
KKK for kvalitet, kvalitet kvalitet og atter kvalitet (og klassiker). (evt. KKKAK(K))

Svada og Koda på konsert.

Sigur Ros
Oslo Konserthus
Publikum: ca 1500 (utsolgt)
T-Skjorte pris: 350,-
Rating: Godtepose




Punk kidsa samla seg på onsdags kvell på Oslo Konserthus, for å få et glimt av punklegendene Sigur Ros. Riktignok ble det et annerledes Sigur Ros som entret scenen, som de for anledningen hadde dekt for med et enormt pledd, for å skjule vokalist Sigurd Os sitt vansirede ansikt.
Men pleddet hadde også en veldig fin effekt, da det så ut som om bandet var mye større enn de er. Og T-Skjortene kostet 350 kroner.

Nei, nå ble det mye vås. Men, seriøst, Svada hadde det forferdelig fint på denne konserten. Bandet spilte nydelig, og sammen med pleddet, en flink prosjektør og lysmann serverte de det beste avslutningsnummeret jeg noen gang har opplevd på konsert. En skikkelig visuell godtepose.
Dessuten er veggene i Oslo Konserthus av søramerikansk Honduras-mahogni, og parkettgulvene er Merbau fra Malaysia.
(Og T-Skjortene kostet seriøst 350 kroner per stykk).

Rammstein - Rosenrot
[Universal; 2005]
Rating: Et bruddent skip.





Rammstein har gitt ut den samme skiva i årevis, og i år gjør de det igjen. Denne ganger gjør de oss ikke engang tjenesten, å vente tre år med å gi ut neste skive, men Rosenrot kommer faktisk kun to måneder etter utgivelsen av deres siste bomskudd, Reise Reise. Rosenrot er gjennomført oppskrift Rammstein, med unntak av den grusomme duetten Stirbt nicht vor mir, og den fantastisk friske Te Quiero Puta! (Som beviser for min del at hvis disse gutta ville fortsatt med litt nytenkning ville de fremdeles vært aktuelle).
Sjelden ser man platecover som er så malende beskrivende for et bands musikalske status, som coveret til Rosenrot, for Rammstein er virkelig et sunket skip. Kudos til Till Lindemann's spansklærer, og coverets designer. Resten av bandet: Fy skam!