Kapittel 10

Chillout-jenter og bagasje-stress
[Sommeren;2006]
Rating: En god start.




For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på

Ola hadde som mål å ikke sove mer enn seks timer per natt, og var fast bestemt på å dra med alle reisevennene sine på dette syke prosjektet, så klokken 11 ble jeg dratt opp av sofaen. Ikke det at jeg hadde sovet spesielt godt uansett. Verden var lang langt borte, øynene mine en ørken. Jeg satt lenge og prøvde å få til et skikkelig gjesp for å sette i gang tåreproduksjonen, og fukte de knusktørre linsene mine. Endelig strømmet de livgivende dråpene over mine optiske orber. Jeg gnidde meg i øynene, med stor forsiktighet for ikke å gni linsene ut av sin plass, og åpnet dem sakte for å la omgivelsene synke inn.
Rommet var godt belyst, som for å vekke det halve dusinet av mennesker som lå spredt utover de forskjellige sofaene og fremdeles sov. Ingen sa noe, men jeg sendte noen blikk til Ola som sa at jeg var trøtt, sliten og ikke aldri så lite svimmel.
Jeg reiste meg rolig opp, og gikk lunt til andre siden av rommet, hvor det var mindre sovende mennesker, og flere våkne. Der jeg hadde sittet med negeren i går satt det to jenter. Hun ene var nydelig, og jeg satt meg ned med dem. Satt bare og kjente at jeg fremdeles var levende, selv om det meste fremdeles var veldig langt borte.
Jeg hilste på jentene, og de lurte på hvorfor det var så mange som lå og sov her. De hadde bestilt rom for mange uker siden, og satt og ventet på at rommet skulle bli vasket og klargjort.
Hvorfor betale for et rom, når man kan sove gratis på sofaen, spurte jeg, og de lo og var søte.
Vi satt lenge og snakket om London, linser og livet, helt til de ble hentet av resepsjonisten som sa at rommet deres var klart. De forlot meg med et løfte om at vi skulle møtes igjen. På taket når nattestimene snek seg nærmere.
Denne dagen begynner bra tenker jeg, og kan ikke vente på at den skal fortsette.

Vi må dra tilbake til Guy, sier Ola.
Dagen før hadde vi blitt enige med Guys sinte samboer, Mr Dowsy, at vi skulle la bagasjen vår ligge i stuen dems et par timer, og komme tilbake når vi hadde funnet et sted å bo.
Et par timer hadde fort blitt til tjuefire, og vi fant ut at det nok var best å hente bagasjen vår før Mr Dowsy solgte den til en passerende uteligger for en halv øl.

Da vi ankom leiligheten til Guy og Darcy, ble vi møtt av noen venner av Guy som var på vei ut. Vi hilste raskt og ble sluppet inn. Ikke før vi var kommet inn snublet vi over bager og soveposer. All bagasjen vår lå i en ille behandlet haug på gulvet ved ytterdøra, og hadde tydelig bare blitt slengt ned fra toppen av trappa.
Litt lengre opp i trappen fant vi Darcy, som ikke var sjenert med å erklære at han var i ferd med å kaste alle tingene våre i søppelcontaineren rundt hjørnet, og slang den siste sekken demonstrativt ned trappen. Vi samlet sammen tingene våre. Den ene bagen hadde vært åpen da den ble slengt ned trappen, og t-skjorter, mobilladere og lesestoff lå spredt utover slagmarken. Etter litt hadde vi ryddet alt, og var klare for å gå ut i den store verden igjen.

På vei ut kom Guy hjem. Han så forfjamset på oss, og lurte på hvor vi ble av i går. Han snakket om konserten og at det var dumt at vi ikke kom og hentet tingene våre. Han sa det ikke, og prøvde å ikke gi uttrykk for det, men det var tydelig at han var ganske irritert på oss. Jeg tror ikke han ville snakke med oss i det hele tatt. Han sa det var fest her i morgen kveld, og at vi måtte komme innom. Så gikk han opp, og vi gikk ut.

Vi tok med alle tingene våre til togstasjonen, og sjonglerte litt med innholdet i de forskjellige bagene. La rene klær til alle, og litt sprit og litt mat i min, og låste alt annet inn i en oppbevaringsboks.
Vi var tilbaks på ruta ett igjen. Men håpløsheten hadde blitt en vane, og vi tenkte ikke noe mer over det. Nå skulle vi ut å se verden!
Alle tre var slitne, og verken orket, eller hadde den store interessen for å gå rundt å titte på severdighetene og turistattraksjonene, så vi bestemte oss for å slappe av i Hyde Park. Ta et par øl og nyte det fine været dagen hadde beæret oss.

fortsettelsen: Kapittel 11: Parklife og rulletrapper