Kapittel 14

Alle elsker Zarah.
[Sommeren;2006]
Rating: Katastrofe





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper
Kapittel 12: Nachspiel fra hælvete
Kapittel 13: Dagen derpå, og dagen der på igjen

”Jeg tror jeg har falt for deg.”
”Åja?” svarte jeg unnvikende.
Vi satt i badstuen på hostelet vi sov de første nettene, og det begynte å nærme seg morgen. Etter en poengløs bytur endte vi opp tilbake på hostelet, og jeg hadde tatt med meg Zarah opp på taket, hvor det ikke var noen andre.
Vi kysset.
Nå satt vi i badstuen og klinte, men jeg hadde gått lei for lenge siden. Ja, knapt noen minutter etter at jeg endelig turde å kysse henne, hadde jeg gått lei.
Nå var sminken hennes et vondt minne, og piercingen min verket.”Jeg har aldri kysset noen med piercing før. Du er så sinnsykt god til å kysse.”
”Du er også god” var det beste jeg kunne komme opp med som svar. Hun var helt grusom. De siste ti minuttene hadde hun brukt på å suge seg fast i den splitter nye piercingen min, og det gjorde vondt som faen. Men det var ikke før hun fortalte at hun ville besøke meg i Oslo, kanskje være i Norge resten av sommeren, jeg virkelig fikk panikk. Jeg dyttet henne vekk, og sa at jeg plutselig ble bekymret for hvor det hadde blitt av Ola og Bjørnar. De klarer seg vel, påsto hun, men jeg trodde ikke det. Jeg fortalte om hvordan Bjørnar har det med å forsvinne, og hvordan Ola har det med å knekke føttene sine. Jeg fikk Ola på telefonen, og de hadde funnet en buss som gikk tilbake til hostelet hvor vi bodde nå. Vi måtte komme oss tilbake til hostelet sa jeg, og vi gikk ut på gaten. Solen hadde begynt å gå opp, men da vi kom oss til undergrounden var det fremdeles en time til det åpnet. Vi satt oss på en liten gressflekk et kvartal unna, og hørte på musikk fra telefonen min.
”Den sangen liker jeg ikke noe særlig”, sa hun om nesten alle sangene på spillelista mi, og jeg ble mer og mer oppgitt over denne jenta. Jeg fant stadig på unnskyldninger for ikke å holde hender med henne. Vi hørte en telefon som ringte, og skjønte ikke hvorfor det ikke var noen som tok den. Så oppdaget vi at telefonen lå midt på gata foran oss. Jeg gikk og hentet den, og trykket på svar. Det var en dame som ringte, og når hun hørte det ikke var noen kjente som svarte telefonen, skjelte hun meg ut, og kalte meg ”jævla mobiltyv”. Jeg forklarte rolig at jeg fant mobilen hennes på gata, og hun ble stille. Jeg forklarte hvor jeg var, og hun ble glad, og sa at hun skulle sende mannen hennes til å hente mobilen med en gang. Kort tid etter stoppet en bil foran oss, og lurte på om det var vi som hadde funnet en mobiltelefon. Ja, det er nok oss svarte jeg, og ga sjåføren telefonen. Mannen ga oss fem pund, og sa at vi fikk kjøpe oss litt frokost. Takk sa han, og kjørte av sted.

En time senere satt vi og ventet på toget. Stasjonen var helt tom for mennesker, og jeg ble utålmodig og sa jeg skulle gå å se om jeg fant noen jeg kunne spørre. Etter hvert fant jeg en gammel dame som gikk nedover hallen. Jeg gikk for å møte henne, og jeg så at hun ble nervøs. Jeg gjorde midt beste for å smile, og ikke se truende ut, for det er jo forståelig at gamle damer blir litt nervøse når store ungdommer kommer mot dem når de er helt alene.
”Unnskyld”, sa jeg.
”Vet du når første toget går?”
Hun så rett fram, og anstrengte seg for ikke å legge merke til meg. Jeg smilte enda mer, og prøvde å se enda hyggeligere ut.
”Unnskyld!”, sa jeg. Litt høyere denne gangen.
”Vet du når første toget går?”
Denne gangen reagerte hun. Hun sa på meg med et ondt blikk, og fnyste av meg, mens hun gikk forbi meg og etterlot meg i støvet. Jeg ble sjokkert, og sint.
”Takk for ingenting!” ropte jeg etter henne.
Da la hun merke til meg. Hun var forbanna.
”For det første sa du ikke god morgen, og man kan ikke stille et spørsmål uten å si vær så snill, og takk!!!”
Hun snudde seg fra meg igjen, og gikk med bestemte skritt bortover hallen, så langt vekk hun kunne komme fra den skitne munnen min.

Da vi kom fram til hostelet var det politisperringer overalt. Det var en kraftig bulk i autovernet, og i enden av gata la det en bil opp-ned.
Jeg gikk å la meg alene i køyesenga.
Da jeg våknet dagen etter lå Zarah oppå meg.