Parklife og rulletrapper.
[Sommeren;2006]
Rating: Ta heller heisen.
For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
"I feed the pigeons, I sometimes feed the sparrows too."
London ble aldri favorittbyen min. Jeg liker Paris, jeg liker Oslo, og jeg liker Berlin. Men London nådde aldri helt opp. Ikke bare er byen alt for stor, den er også alt for grå. Og det er nesten ikke en park å finne i sentrum. Det være seg slottsparken eller Jardin de Tuileries, er det nærmeste man kommer en slik park i London; Hyde Park. Og det var der vi forlot våre helter sist. Slitne etter en lang natt, og uten sted å sove (igjen), satt vi i et lite hjørne av Londons lunge. Jeg hadde tatt på meg oppgaven å gå og handle inn litt mat, og kom med to poser stappfulle av appelsinjuice, brød, pålegg, potetgull, sjokolade og øl.
Stemningen var slapp, og vi spiste og koste oss, og fant fort ut at tre liter appelsinjuice var litt mye. Vi lå langstrakte og kjente varmen, og var katter med godt humør. Etter noen sløve timer, åpnet vi ølene og hadde et lite vorspiel for oss selv.
Mens vi satt og hygget oss, gledet vi oss til å dra tilbake til Belushi’s for å vorse på taket sammen med alle de nye vennene våre. For vanedyr som vi mennesker er, forventet vi at det skulle være akkurat like mange folk der, og at kvelden skulle bli like herlig som kvelden før.
På Belushi’s var det karaoke-kveld, og jeg følte meg utilpass, og var utålmodig etter å komme meg opp på taket for å møte Lauren eller Chillout-jenta. Etter hvert fikk jeg lånt meg ett nøkkelkort for å komme opp til taket.
På taket ble jeg møtt av et trist syn. Jeg tenkte at det måtte være fordi det fremdeles var dagslys, men det var ikke stort mer enn fem andre personer der. En gruppe amerikanere satt i sitt eget hjørne, og Richard satt sammen med kanadieren som var den første jeg snakket med kvelden før. Jeg satte meg ned ved siden av Richard og vi begynte å snakke om den foregående kvelden. Jeg forklarte hvorfor han ikke fikk lov å bade, og han ble oppriktig bekymret over at han hadde fått meg i bråk, men jeg sa det ikke var noe problem, for jeg var slett ikke redd noen pinglete amerikanere.
Jeg spurte om nieren, og han fortalte ivrig at han hadde ringt henne på dagen, og at de skulle på date til helgen. Bra for han.
Etter hvert kom Ola, Bjørnar, Heather, Michael og australerene opp. Jeg snakket med en av australerene. Han snakket fort og voldsomt, og trodde han er veldig morsom. de fleste andre syntes han var ganske morsom også. Jeg syntes han var mest slitsom. Mens vi satt der, snudde han seg flere ganger til kompisene sine for å rope internvitser som fikk alle til å rulle av latter, mens jeg satt der og forsto ingenting. Han skrøt av at han skulle ta med alle på Ministry of Sound. Med ett knøt det seg. Skulle han dra med meg, Inge, som knapt nok liker å dra på byen, til et av verdens største Techno-Trance klubb!? Jeg uttrykte min skepsis til Ola og Heather. Ola var med på alt, og Heather skrøt av at hun hadde ecstasy, og at med litt E i blodet blir den verste technoen bedre enn den beste rockekonserten jeg kunne tenke meg.
Jeg ble bare mer og mer skeptisk, men kunne ikke akkurat bli sittende igjen der. Jeg begynte å drikke fortere, og etter hvert måtte jeg ned på butikken for å kjøpe meg mer øl. Skulle jeg på Trance-klubb skulle jeg i det minste være fullstendig dritings.
På en eller annen måte gikk vi glipp av Ministry. Før jeg hadde rukket å drikke opp ølen min var Heather og de slitsomme vennene hennes borte. Ingen tårer ble felt av den grunn. Igjen på taket var det to amerikanere; ei søt jente, og hennes plagsomme gitarspillende kompis. Richard, Bjørnar, Ola og meg selv.
”Hva gjør vi nå?” spurte Ola.
Som alltid, ville jeg aller helst vorse til solen gikk ned, og nachse til solen gikk opp. Dessuten ventet jeg jo på at Chillout-jentene eller Lauren skulle komme og sette seg ned med meg, eller enda bedre, oppå meg, og smøre leppene sine mot mine, og stikke tungene sine langt ned i halsen min, og rive av klærne mine og snike hendene sine lang ned i buksa mi, og hviske forførende inn i øret mitt om vi ikke skulle fortsette dette på rommet dems.
Men det skjedde aldri. Og Richard var keen på å feste med meg, og Bjørnar ville ut på byen å møte venninnene sine, og Ola… Ola hadde bestemt seg at han hadde oppfylt mål nummer to. Hans andre mål for turen var å bli frisk. Og han følte seg frisk nå. Så frisk at han ville la krykkene ligge, og dra på byen for alvor.
Så vi dro på byen. Mot byen i alle fall. Med krykkene på taket, og godt mot. Vi skulle møte venninnene til Bjørnar på et kjent og ultrahipt utested ved Picadilly Circus, og da måtte vi ta Undergrounden et godt stykke. Klokken begynte å bli mange, og vi løp for å rekke siste tog. For de av dere som ikke har vært i London, og utnyttet dere av et av verdens eldste, og best fungerende undergrunns-system, så er togbanene plassert dypt under grunnen. Følgelig blir det kalt undergrunnen. De reisende med undergrunnen bruker rulletrapper for å komme seg opp og ned fra togene. Og det var på toppen av en slik rulletrapp vi befant oss nå. Siste tog til Waterloo, hvor vi måtte skifte tog for å komme oss til Picadilly Circus, gikk om få minutter, men vi skulle rekke det med god margin. Hele veien til stasjonen var Ola i usedvanlig godt humør, som følge av hans nye status som ikke-handikappet. Han smilte bredt og lo og danset. Richard og Bjørnar stresset ned rulletrappen, men jeg tok det med ro som alltid. Dessuten var jeg blitt så vant til å gå sakte siden jeg var den eneste som tok hensyn til Olas tidligere handikap. Så skjer det.
Jeg vet at Ola går bak meg i rulletrappen. Vi har ikke kommet langt ned, før han ut av intet sitter ved siden av meg. Utrykket hans er fremdeles brent inn i netthinnen min. Et stort smil fylt av glede, alkohol, entusiasme, og uskyldig guttesjarm. Fryktløse øyne som har alle muligheter foran seg. På vei til å temme London by. Så farer han forbi meg. Mot Bjørnar som små tripper noen trappetrinn under meg. Han sitter på det rullende rekkverket, og plukker opp fart. Han jubler, samtidig som han suser forbi Bjørnar, og forbi Richard. Han nærmer seg bunnen av trappen nå, og er på vei til å hoppe av rekkverket. Han hopper. Han feilkalkulerer. Alt dette skjer i slow-motion, mens overkroppen hans har en mye høyere hastighet enn føttene hans som strever med å holde følge. Han tar to klønete skritt fremover for å kompensere, men det er ikke nok.
Han faller.
Han går på trynet, og sklir nedover minst seks trappetrinn, og blir liggende så lang han er, tilnærmet livløs, med hodet først nedover trappen helt til trappetrinnene han ligger på flater seg ut, forsvinner under, og han blir dyttet som en sekk fylt med døde katter bortover stålgulvet.
Og jeg får det så vidt med meg. Det mest komiske øyeblikket i hele mitt liv, og jeg fanger det så vidt i hjørnet av øyet mitt. Men når jeg oppfatter hva som har skjedd, står jeg frosset til trappetrinnene i vantro. Det skulle ikke være mulig.
Jeg hadde lyst til å knekke sammen i latter, men klarte å kontrollere meg selv.
Richard reagerte lynkjapt og var nederst i trappen, og hjalp Ola på beina. Bjørnar kom rett bak og tok tak rundt Ola for å holde han oppe.
Når jeg kom meg ned lo Ola en nervøs latter, mens han holdt opp to blodige hender. Han hadde kuttet dem på trappekanten idet han tok av for fallet. Richard så med store øyne på blodet, og protesterte og sa at vi måtte komme oss tilbake til hostelet og skaffe mannen litt førstehjelp. Men Ola protesterte. Han skulle ikke la et par hakk i henda ødelegge en perfekt kveld på byen. Jeg hadde jo knekt hele hånda, og det så ikke ut til å hindre meg.
Vi måtte forte oss for å rekke toget. Ola hadde vondt i foten, og vi krysset fingrene for at det skulle gå over om han bare fikk sitte og slappe av litt på toget. Ikke før vi hadde fått dratt med oss en blødende og klagende, nervøst leende Ola helt fram til togstoppet, kom toget vårt. Vi dro Ola inn i den nærmeste vognen, og plantet ham i et sete. Han tok av seg sko og sokker for å se etter tydelige tegn på skade, men fant ingenting. Han så bekymret på meg. Den nervøse latteren begynte å dabbe av.
”Det gjør så sinnsykt vondt Inge. Jeg skjønner ikke hvordan det kan gjøre så sinnsykt vondt.”
”Du har vel slått opp sprekken i hælen din igjen da”, foreslo jeg. Det ville ikke overrasket meg det minste. Han hadde vært sykemeldt i mangfoldige uker, og hælen hans ble aldri helt bra. Han nektet å følge legens anbefalinger, men denne gangen hadde han gått for langt.
Han ble blekere og blekere.
”Jeg tror jeg har knekt den andre foten min også…”
