Kapittel 1

Svadas årlige sommerfest.
[Sommeren;2006]
Rating: En tragedie uten sidestykke.



"Everyone has a summer they want to remember..."

Det er ikke til å komme utenom. Sommeren er virkelig over. Men herregud for en sommer det har vøri! Full av latter og tårer, smerte og velbehag, konserter og skiver, jenter som kommer, og jenter som går, og selvfølgelig skamløs trygdesvindel.
Mine skriblerier her fremover kommer til å dreie seg om sommeren 2006. Jeg kommer til å skrive dype analyser av alle de sentrale episodene, med fokus på den legendariske London turen, så her er det bare å følge med.

Sommeren begynte tidligere enn planlagt, sent i Mai måned, med en grundig gjennomgang i Murphy's Lov (alt som kan gå galt, går galt, i den minst passende rekkefølgen).
Grunnet økonomiske vanskeligheter (hva annet er nytt?), som blant annet førte til at jeg måtte droppe Roskildeferingen i år, var tanken egentlig å jobbe i barnehage hele sommeren, men den planen ble punktert da hagen jeg var vikar i fikk budsjettstopp, og jeg så og si fikk fyken. Mens jeg satt hjemme og gruet meg til å jobbe i et eller annet råttent lager eller liknende hele sommeren, fant min kjære samboer, og kjæreste de siste fire årene, det for godt å forlate meg med et bruddent hjerte, og en 70 kvadratmeterss leilighet jeg ikke har sjans til å betale for alene. Hjertebrudden og gråtkvalt samler jeg meg for å gjøre det meste ut av de siste ukene på jobben. På sykkelparkeringen en av de påfølgende dagene, får jeg meg enda en morsom overraskelse da jeg istedetfor å finne sykkelen min, kun finner en avklippet lås. Buddha har virkelig humoristisk sans tenker jeg og går bitter, sint og frustrert til busstoppet for å komme meg til arbeidet for å få ut mine negative følelser på en liten gjeng uskyldige, og søte små barn.
Verre kunne det vel ikke bli?

Jeg ble etterhvert lei av å synes synd på meg selv og bestemte meg for å holde en heidundrandes fest i singellivets navn! Festen skulle finne sted lørdagen etter min siste arbeidsdag, og skulle være et overgangsrite til den lange og triste sommeren som ventet meg. Vi kalte den Svada's store sommerfest, og jeg inviterte alle jeg kjente.
Men ikke engang Svada årlige sommerparade skulle gå av uten å ende opp i en katastrofal farse av dimensjoner.
Jeg ante alt at festen kom til å bli forholdsvis punktert, da halvparten av alle inviterte enten var på Roskilde eller andre utenlandseskapader. Så klokken 2200, da kun mine to brødre, og et meget begrenset knippe av mine nærmeste venner var på plass i leiligheten min, ante jeg fred og ingen fare da Ina tilbød seg å invitere et par venner fra Wu-Tang konserten hun var på over gata. Istedetfor å ha med fem søte jenter, som vi ble enige om, dro selvfølgelig Ina heller med seg ti store gutter og to søte jenter... Men gutta så hyggelige nok ut de, og vi trengte jo virkelig noe som kunne få startet denne festen skikkelig, så jeg lot det gå, om enn med en viss uro nederst i mageregionen. Alt gikk bra en halvtimes tid, helt til jeg på vei til kjøkkenet observerte at de uinviterte hadde begynt å invitere nye uinviterte. Uinviterte opphøyd i seg selv om du vil. Jeg tente på alle plugger, og ba nykomlingene pelle seg til et visst sted. Spesielt merket jeg meg to gutter som, jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette pent... Vel de så ut som et par kriminelle drittunger (hudfargen dems var ikke sånn som den er på de som er født og oppvokst her til lands). Frekk, ufyselig, og mannevond slengte jeg obskøniteter til dem, og kastet dem med hodet først ned trappa. "Norge for nordmenn!" ropte etter jeg dem, og kastet ølen dems ut vinduet. Good riddance. Det var ikke før et kvarter etter jeg innså hva jeg faktisk hadde gjort. Det var da jeg, for å få et mer nyansert innblikk på hvor mange klokken var, grep lommeveis for å fiske opp mobiltelefonen min, merket at noe var galt. Den klumpen som ALLTID ligger i min venstre bukselomme, var mistenkelig fraværende. Dette kan ikke skje meg, tenkte jeg, og konkluderte med lynrask presisjon at inntrengerene hadde stjålet min kjære W800i. Sinnet, nei Raseriet boblet inni meg. Raseri og frustrasjon. Hvorfor skal alt skje MEG!?!?
Jeg fikk låne en annen mobiltelefon, i et siste desperat håp om å ringe min egen mobiltelefon, og snakke med gjerningsmennene, og beklage min respektløse oppførsel og kanskje trygle dem til å gi tilbake, eller selge meg min egen mobiltelefon tilbake til meg. Men jeg kunne raskt konkludere med at mobilen var avskrudd, og kunne se langt etter et gjensyn med den.
Det var da det svartnet for meg. Reptilhjernen tok over for neo cortexen, og jeg gjorde det eneste som virket hensiktsmessig i den daværende situasjonen.
Jeg slo.
Jeg slo så hardt jeg kunne.
Jeg slo så hardt jeg kunne i betongveggen.
Det smalt.
Jeg var Hulken.
Jeg var Supermann.
Jeg var Kratos.
Veggene bøyde seg inn i rommet da jeg pustet inn, og alle lysene bleknet for den rasende flammen i mine øyne.
De andre på kjøkkenet gispet synkront, og tok alle et skritt fra meg, mens de stirret i vantro på personen som akkurat hadde blitt en halvmeter høyere.
Hvem har mobilen min? freste jeg. Tre store atletiske alpha male gutter falt på kne, og vrengte lommene sine for meg. Det var ikke oss herre. Vi lover! Jeg snudde meg og tok kurs mot kvinnen som var skyld i all min ulykke. Ina! Jeg tok tak i kragen hennes, og løftet henne opp mot veggen. "Din jævla guling! Jeg holder deg personlig ansvarlig for dette! Hvem faen er det du tror du er, som inviterer alt det jævla pakket inn i min nydelige leilighet på beste vestkant!?"
Jeg slang henne ned på bakken, og hun våget ikke reise seg opp igjen før jeg hadde forlatt rommet. Tilbake på kjøkkenet, fikk ei jente roet meg ned litt, og ba meg ringe mobilen min en gang til. "Nyttesløst!" sa jeg hånlig, og for å bevise hvor dum hun var, tok jeg telefonen hennes for å bevise poenget mitt. Ingen ringetone. Jeg ba henne høre selv hvor dum hun hadde vært, og at det ikke var noen sjans for at den sto på. "Men den ringer jo" sa hun med et naivt blikk, og rakte meg mobilen hennes. Og joda. Det ringte. Og tror du ikke det kom en velkjent melodi ifra stuen? Freestyla' Roc' tha microfone! Der var mobilen min ja... Lyset returnerte til normalt, flammen i øynene mine ble til rødme, og jeg ble plutselig veldig veldig liten.

Mann som jeg er spiste jeg ordene mine, og ba alle høflig om unnskyldning, og beklaget at jeg kanskje overreagerte. Litt...
Jeg tok meg et glass vin og satt meg i stuen med mine venner. Etter ti minutter kom jeg på at jeg hadde slått veggen tidligere på kvellen. Jeg hadde slått betongveggen. Og ganske hardt attpåtil. Etter slaget hadde hånden sneket seg ubemerket ned i bukselommen, og jeg hadde ikke tenkt noe mer over den. Men nå begynte det å gjøre vondt... Jaja. Jeg får vel se på skaden tenkte jeg, og forventet ikke stort mer enn en voksen hevelse, og kanskje tilogmed et søtt lite rift. Det var nok en smule verre enn som så. Jeg kunne ikke bevege ringefingeren i det hele tatt, og for å gjøre det hele litt verre, så hadde jeg fått en merkelig klump midt på hånda. Det var en merkelig hevelse tenkte jeg og tok på den... Hmmm... Det kjennes mistenkelig ut som et ben.
I en lettere sjokket tilstand viste jeg ivrig frem min nye utvekst til festdeltagerne, etterfulgt av en oppriktig: "Skal den virkelig være sånn?" "Pleier benet og stikke opp midt på hånda på den måten?" "Kan ikke huske at den var sånn før..." Heldigvis var det en erfaren håndballspiller i bygget, som kunne beroe meg med at dette kun var en vanlig forstuing, og ikke noe å bry seg om. Jeg kunne bare vente noen dager så ble det borte, eller så kunne han bare gjøre sånn (han tar hånden min, og tar et fast grep rundt ringefingeren min og drar. Hardt.)
KNEKK!!!!!
Auauauauauauauauauauauauau!!!!!!! All smerte jeg noen gang har opplevd i hele mitt liv kommer skyllende over meg, og det lille jeg måtte ha igjen av blod i toppetasjen evakuerer til sydligere strøk. Alle objektene rundt meg. Alt. Blir rødt. Untatt lyskildene som avgir en kald hvitfarge som gjør at jeg til en viss grad kan orientere meg om hvor jeg er. Jeg trenger vann. Jeg ramler mot kjøkkenet, og kolliderer med et par røde personer, og en rød vegg. Ina noterer seg at jeg ser spesielt blek ut, og at jeg burde ta meg et glass vann. Godt poeng. Jeg vet jeg står ved vannkranen, for det hvite lyset jeg har foran meg er formet ganske likt lyset på kjøkkenbenken. Jeg har et glass i hånden, men klarer på død og liv IKKE å treffe vannkranen. Ingen av de røde menneskene rundt meg tenker på å hjelpe meg, før søte lille Ina, som jeg minutter tidligere kjeftet huden full, og truet med å få deportert ut av landet, kommer for å hjelpe meg. Hun tapper et stort glass med vann, og geleider meg forsiktig inn i det øde soverommet, hvor jeg får satt meg ned og samlet meg, og drukket litt vann. Langsomt får jeg synet mitt tilbake, og ting begynner å ta kjente former igjen. Jeg kjenner igjen den sorte bokhyllen. De vaniljefargede veggene, den grønne t skjorta mi, og den bittelille gule Inaen min.
Ting begynner å falle på plass. Jeg har utrolig vondt i hånden min, og har blitt spontanedru, og om mulig enda mer deprimert enn jeg allerede var. Jeg går ut av soverommet med bøyd hode, og meddeler at festen er over. Dere trenger ikke gå hjem, men dere kan ikke bli her... I gangen avslører lille Jon Inge, som jeg møtte tidligere på kvellen, at han er med i Warlocks, og var dommer i dansefeber på TVNorge. Wow. En kjendis, i mitt hjem. Han råder meg til å ta en tur til legevakten dagen etter, da hånden mest sannsynlig er brukket, iogmed at benet stikker ut og sånn. Men håndballkisen holder på sitt, og sier at det bare er en stakkarslig forstuelse og ikke noenting å bry seg om.
Etter at alle gjestene har gått, sitter jeg igjen med Herman og Ina, og småsnakker og spiser litt potetgull. Ikke lenge etter vender også de snuten hjemover, og jeg er alene igjen.

Jeg pusser tennene og legger meg for å sove. Tidligere på kvellen var jeg en bare en knust mann. Nå var jeg en knust mann med sterke smerter, et ødelagt rykte, og en rotete leilighet. Mobilen renner over med sympatiske meldinger fra søte jenter landet over, men ikke et ord fra jenta jeg egentlig vil høre fra. Jeg blar i kontaktlisten min til jeg kommer til Piripiri. Jeg stopper og tommelen min henger truende over ring knappen. Så fælt som jeg har det nå må hun vel ta meg tilbake? Tommelen flyter sakte men sikkert nærmere knappen. Den oppnår kontakt. Kun et milligram med trykk nå, så ringer det. Jeg tar meg i det, og fører tommelen målbevisst til andre siden av mobilen. Til mer-knappen. Jeg velger endre kontakt. Endre navn. Piripiri, Piripir, Piripi, Pirip, Piri, Pir, Pi, P. Jeg trykker på C knappen helt til hele navnet er borte, og skriver inn det nye kontaktnavnet: Brit Ronja. Lagre.
Jeg legger fra meg mobilen, og feller en enkelt tåre, mens jeg tenker for meg selv:
Herfra kan det kun gå en vei...
Så sovner jeg. Uten å ane hva som venter meg.

fortsettelsen: Kapittel 2 : Oslo Legevakt