Kapittel 15

Turist i måneskinn
[Sommeren;2006]
Rating: Ved sogas ende




For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper
Kapittel 12: Nachspiel fra hælvete
Kapittel 13: Dagen derpå, og dagen der på igjen
Kapittel 14: Alle elsker Zarah



"All good things must come to an end"

Det var siste morgen i London.
Ola hadde gitt opp målet sitt om å bare sove seks timer hver natt, så vi lå og strakk oss til langt utpå dagen.
Zarah lå fremdeles oppå meg, og tross alt var det faktisk ganske deilig med litt hudkontakt. Når hun prøvde å kysse meg, snudde jeg meg rundt som om jeg strakk på meg. Gjespet eller klaget på at jeg hadde vondt i leppa. Men jeg lot henne holde rundt meg, og jeg holdt vel kanskje litt tilbake.
Solen skinte og det var brennhett inne. Vi ble klamme under dynetrekket.

Ola hadde funnet krykkene og vesken sin på hostelet noen timer etter jeg hadde tatt piercingen min. Vi ble enige om at det var piercingen som gjorde det. At den var en magisk artefakt som skulle snu hellet vårt en gang for alle. Og denne morgenen fortsatte den å utføre mirakler. Som om det ikke var nok at den hadde skaffet meg klinings kvelden før, presterte den å delvis reparere iPoden til Ola, som hadde falt i vannet, og kort tid etter ringte telefonen min. Det var moren min. Hun hadde fått et brev fra Falck. Sykkelen min var blitt funnet, og kunne hentes i Konowsgate.
Plutselig hadde alt ordnet seg. Men den lykkebringende piercingen var sliten. Leppen hadde hovnet opp, og var blitt større enn selve ringen som presset på. Det kom verk ut av hullet utenfor, og huden inni leppa, rundt hullet, hadde blitt helt gul.

Vi dro inn til byen igjen. Jeg trengte desinfiserende middel til leppa mi, og jeg skulle på konsert på kvelden. Samme sted som sist, med det nyeste bandet til favoritt-artisten min, Mike Patton. Jeg hadde blitt i ekstase da jeg kvelden før fant ut at Peeping Tom skulle spille sin første konsert noensinne dagen etter, og at det fremdeles var billetter igjen.
Dette ble skrevet om konserten under fjorårets Svada Awards nominiasjoner:

Peeping Tom - London Astoria. 18.07.06 - Jeg støtte på Mike Patton også i sommer. Det var i London, og hans nyeste band, Peeping Tom skulle spille sin aller første konsert. Det var rent tilfeldig at jeg fikk vite om konserten. Og det var enda mer tilfeldig at jeg faktisk var i London. Like tilfeldig var det nok ikke at konserten var så jævlig bra! Patton var i storform. En helt annen person en den konsentrerte nerden vi så på Roskilde ifjor. Her slo han seg løs og alle så at han storkoste seg. I tillegg var scenen proppfull av geniale musikere. Den menneskelige beatboxen Rahzel ga publikum bakoversveis i soloen sin, og min nye favoritt DJ Mike Relm rocket huset. Dub Trio sto for rock'n'rollen, og den nydelige Imani Coppola sto for sirene-sang og fele-spill.

Etter konserten føltes både leppa og sjelen bedre. Lettere på en måte. Men det var med vemod i hjertet at jeg sto utenfor London Astoria, og innså at nå var reisen faktisk slutt. Solen hadde gått nå, og jeg kom ikke til å se den igjen i denne tidssonen på lenge. Det eneste som gjensto nå var å komme seg til Kensal Green, og hente bagasjen.

Zarah var i rommet, og etter den kalde skulderen jeg hadde gitt henne på undergrounden på vei til byen tidligere på dagen, forsto hun vel at det ikke var mer å hente hos meg. Bjørnar sa høflig farvel, og gikk for å betale. Vi var alene i rommet, jeg og Zarah. Hun kom bort til meg med en lapp. Hun hadde skrevet telefonnummeret sitt. Med tysk retningsnummer.
”Du ringer meg, gjør du ikke?” spurte hun desperat.
Jeg tok lappen i hånden og så ned på den.
Så henne i øynene.
Ga lappen tilbake.
”Nei. Jeg tror nok ikke det.”
Hun sto der helt stille, og jeg så hun ble våt i øynene.
Jeg tok bagasjen min og gikk ut.

Undergrounden hadde sluttet å gå ned til byen så vi måtte ta buss. På et mellomstopp var det tjue minutter til neste buss gikk. Jeg gikk litt for meg selv bort til et stort torv.
Det gikk ikke an å se det fra busstoppet, men torvet var virkelig enormt. Det var bekmørkt ute, men en diger søyle som rakte minst femti meter opp i været var opplyst, og i enden av torvet var det en opplyst bygning. Ved første øyekast minnet bygningen meg om det kongelige slottet i Oslo, men denne bygningen var mye vakrere, og hadde en dom på midten, og bar preg av en lang historie. I motsetning til den norske mursteinen.
Torvet var nesten helt folketomt, og jeg fikk en deilig, litt surrealistisk følelse over meg. Jeg så tilbake på søylen, og innså hvor jeg var. Den søylen hadde jeg jo sett i utallige turistbrosjyrer, tv-programmer og engelskbøker fra barneskolen. Jeg lo litt for meg selv da jeg tenkte at dette var det nærmeste en turistattraksjon jeg hadde kommet denne reisen.

Så var vi tilbake igjen der vi startet.
På fortauet utenfor Liverpool Street. Flybussen vår gikk ikke før om lenge, så vi la oss godt til rette midt på gata, og jeg duppet av en liten stund. Våknet i panikk da jeg så bussen på vei til å kjøre fra oss.
Noen timer senere satt jeg igjen klemt mellom ryggstøtten min, og ryggstøtten til personen foran meg. Flyvelederen pekte på utgangene, men jeg fulgte ikke med. Asfalten utenfor vinduet gikk fortere og fortere forbi, og jeg fikk dotter i ørene idet flyet tok av.

Klokken 0630 lettet flyet fra rullebanen. London ble en liten flekk langt der nede, og snart var England en saga blott. Kun skyer og hav så langt øyet kunne se.
Vi var på vei hjem

Kapittel 14

Alle elsker Zarah.
[Sommeren;2006]
Rating: Katastrofe





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper
Kapittel 12: Nachspiel fra hælvete
Kapittel 13: Dagen derpå, og dagen der på igjen

”Jeg tror jeg har falt for deg.”
”Åja?” svarte jeg unnvikende.
Vi satt i badstuen på hostelet vi sov de første nettene, og det begynte å nærme seg morgen. Etter en poengløs bytur endte vi opp tilbake på hostelet, og jeg hadde tatt med meg Zarah opp på taket, hvor det ikke var noen andre.
Vi kysset.
Nå satt vi i badstuen og klinte, men jeg hadde gått lei for lenge siden. Ja, knapt noen minutter etter at jeg endelig turde å kysse henne, hadde jeg gått lei.
Nå var sminken hennes et vondt minne, og piercingen min verket.”Jeg har aldri kysset noen med piercing før. Du er så sinnsykt god til å kysse.”
”Du er også god” var det beste jeg kunne komme opp med som svar. Hun var helt grusom. De siste ti minuttene hadde hun brukt på å suge seg fast i den splitter nye piercingen min, og det gjorde vondt som faen. Men det var ikke før hun fortalte at hun ville besøke meg i Oslo, kanskje være i Norge resten av sommeren, jeg virkelig fikk panikk. Jeg dyttet henne vekk, og sa at jeg plutselig ble bekymret for hvor det hadde blitt av Ola og Bjørnar. De klarer seg vel, påsto hun, men jeg trodde ikke det. Jeg fortalte om hvordan Bjørnar har det med å forsvinne, og hvordan Ola har det med å knekke føttene sine. Jeg fikk Ola på telefonen, og de hadde funnet en buss som gikk tilbake til hostelet hvor vi bodde nå. Vi måtte komme oss tilbake til hostelet sa jeg, og vi gikk ut på gaten. Solen hadde begynt å gå opp, men da vi kom oss til undergrounden var det fremdeles en time til det åpnet. Vi satt oss på en liten gressflekk et kvartal unna, og hørte på musikk fra telefonen min.
”Den sangen liker jeg ikke noe særlig”, sa hun om nesten alle sangene på spillelista mi, og jeg ble mer og mer oppgitt over denne jenta. Jeg fant stadig på unnskyldninger for ikke å holde hender med henne. Vi hørte en telefon som ringte, og skjønte ikke hvorfor det ikke var noen som tok den. Så oppdaget vi at telefonen lå midt på gata foran oss. Jeg gikk og hentet den, og trykket på svar. Det var en dame som ringte, og når hun hørte det ikke var noen kjente som svarte telefonen, skjelte hun meg ut, og kalte meg ”jævla mobiltyv”. Jeg forklarte rolig at jeg fant mobilen hennes på gata, og hun ble stille. Jeg forklarte hvor jeg var, og hun ble glad, og sa at hun skulle sende mannen hennes til å hente mobilen med en gang. Kort tid etter stoppet en bil foran oss, og lurte på om det var vi som hadde funnet en mobiltelefon. Ja, det er nok oss svarte jeg, og ga sjåføren telefonen. Mannen ga oss fem pund, og sa at vi fikk kjøpe oss litt frokost. Takk sa han, og kjørte av sted.

En time senere satt vi og ventet på toget. Stasjonen var helt tom for mennesker, og jeg ble utålmodig og sa jeg skulle gå å se om jeg fant noen jeg kunne spørre. Etter hvert fant jeg en gammel dame som gikk nedover hallen. Jeg gikk for å møte henne, og jeg så at hun ble nervøs. Jeg gjorde midt beste for å smile, og ikke se truende ut, for det er jo forståelig at gamle damer blir litt nervøse når store ungdommer kommer mot dem når de er helt alene.
”Unnskyld”, sa jeg.
”Vet du når første toget går?”
Hun så rett fram, og anstrengte seg for ikke å legge merke til meg. Jeg smilte enda mer, og prøvde å se enda hyggeligere ut.
”Unnskyld!”, sa jeg. Litt høyere denne gangen.
”Vet du når første toget går?”
Denne gangen reagerte hun. Hun sa på meg med et ondt blikk, og fnyste av meg, mens hun gikk forbi meg og etterlot meg i støvet. Jeg ble sjokkert, og sint.
”Takk for ingenting!” ropte jeg etter henne.
Da la hun merke til meg. Hun var forbanna.
”For det første sa du ikke god morgen, og man kan ikke stille et spørsmål uten å si vær så snill, og takk!!!”
Hun snudde seg fra meg igjen, og gikk med bestemte skritt bortover hallen, så langt vekk hun kunne komme fra den skitne munnen min.

Da vi kom fram til hostelet var det politisperringer overalt. Det var en kraftig bulk i autovernet, og i enden av gata la det en bil opp-ned.
Jeg gikk å la meg alene i køyesenga.
Da jeg våknet dagen etter lå Zarah oppå meg.