Svada Awards 2006! pt. 5

Og vinneren for årets klassiker er: *trommevirvel*

ICO

Når du skal lagre spillet ditt i ICO må du finne deg en sofa, og sette deg ned med jenta di i den.
Når du kommer tilbake til spillet kan du se at hun har sovnet på skulderen din.
Søtere blir det ikke.
ICO er et fantastisk spill fra ende til annen. Mere er det ikke å si om den saken. Siste bossen er også et kapittel for seg...



Og vinneren for årets nye spill er: *trommevirvel*

Guitar Hero

Målet med et spill er å gi spilleren en mestringsfølelse. En "flow" som det er kalt. Det skal være akkurat så lett at du klarer det, og samtidig så vanskelig at det skal føles som en virkelig prestasjon at du gjør det. At det ikke er hvem som helst som klarer det du gjør.
Det er denne følelsen som gjør folk hektet på spill. Og dette spillet mestrer denne følelsen mer enn noe annet spill jeg har spilt. Ja jeg ble faktisk så hektet at jeg så meg tvunget til å selge det for å unngå å bli til et troll som ikke kom ut i sollys, men bare satt inne og hamret på plastgitaren sin. Snart kommer toeren til 360.
Det spørs som jeg får meg selv til å selge den...


Og nå for noe fullstendig annet.
Prisen for Beste Album skal deles ut.
Og de nominerte er...

1. Joanne Newsom - YS - To av indie-verdens største produsenter, Steve Albini og Jim O'Rourke går sammen for å ta opp årets største overraskelser for min del. Hvilken indie-rocker er det vel som hører på en klassisk trent operasangerinne som spiller harpe og synger om dansende bjørner?
   Meg. Og jeg elsker det. Og den teksten om den dansende bjørnen er den beste teksten noensinne!
   
2. Okkervil River - Black Sheep Boy/Appendix - Jada. Jeg vet det. Denne skiva er fra 2005. Men dette er en re-utgivelse med en splitter ny EP med på kjøpet. Og jeg var for dum til å innse hvor fantastisk denne skiva er ifjor, og det skal ikke gå utover noen andre enn meg.
   
3. The Knife - Silent Shout - De svenske eksentrikerne i The Knife har med silent shout laged en mørk, organisk og deilig pulserende elektronisk skive. Marble House er iallefall årets låt, om intet annet.
   
4. Mastodon - Blood Mountain - Hardt og brutalt. Det er alt jeg føler er nødvendig å si om denne skiva. Den er hard. Og den er brutal. Og det er akkurat sånn vi liker det.
   
5. Anoice - Remmings - Er det post-rock? Er det klassisk? Årets important records funn er japanske anoice som har laget årets vakreste skive. En glad-post-rock skive i grenseland.
   
6. Xiu Xiu - The Air Force - Hva var vel livet uten Xiu Xiu? Verdens mest produktive band, har alt kommet med en liten godsak i 2007, men det er albumet The Air Force fra 2006 vi skal snakke om her. Langt mer tilgjengelig enn de foregående skivene, men fremdeles så sært at ingen andre enn meg kan like det. Litt usikker på meg selv, men tror kanskje dette er det beste de har gjort så langt.
7. Justin Timberlake - Future Sex/Love Sounds - Hvem er denna fyren? Og hvorfor har han fått lov til å lage så himmelsk deilig popmusikk? Dette er en skive jeg kan danse til hele natta. Og jeg er ikke typen som danser.
   
8. Vapnet - Jag vet hur man väntar - Årets koseligste. Gutta i Vapnet har laget en skive som virkelig varmer om hjerterota. En får bare lyst til å vandre rundt i Stockholms gater og plystre i solsteika. Kanskje med en søt jente i den ene lanken og en soft-is i den andre.
   

Svada Awards 2006! pt. 4

Det er på tide å introdusere en ny Svada Award.
Året 2006 har stått i spillets tegn, og det faller meg svært naturlig å dele ut neste Award til årets spill.
Etter mange år som motstander, ble Svada i år nemlig konsollspiller, og har spilt alle de nyeste hippeste spillene, men også sett seg nødt til å dykke ned i arkivene for å spille de gamle klassikerene han alltid har hatt lyst til å spille, men ikke har hatt anledning til grunnet manglende konsoller.
Derfor deler vi også ut to spillawards. En til årets spill, og en til årets klassiker.

Og de nominerte for årets klassiker er...

1. God Of War (PS2)- Krigsguden Kratos kicker så mye ass i dette spillet at det er bare å ta av seg hatten. Det mest intuitive og vanedannende combo-systemet i spillhistorien skader ikke det heller. Også masse deilig vold :D
   
2. ICO (PS2) - En liten gutt med horn. En liten hvit jente. Et enormt slott. Og timesvis med utforskningsglede, hodebry og skumle skyggemonster. ICO har en stemning som er helt unik, og det finnes ingen spill lik det. Det er blitt litt klisjee å kalle det spill-kunst, men jeg kan ikke annet enn si meg enig. Vakkert.
   
3. Metal Gear Solid 3: Snake Eater (PS2)- Det første spillet jeg spilte på PS2. Hadde hørt mye godt om det, og jeg kunne ikke annet enn bli skuffet over det over-kompliserte kontrollsystemet og de latterlig lange filmsekvensene. Jeg ga fort opp. Mange måneder etter ga jeg det en sjanse til. Jeg godtok, og begynte etterhvert å like de lange actionfylte cutscenesene, og kom meg etter lang tid inn i kontrollene. Og fytti katta var det verdt det! Ingen spill har bedre historie enn MGS3, og få karakterer er tøffere en Snake. De siste tre timene i spillet er også, med unntak av en liten sekvens, de mest adrenalinfylte, vakreste og intense timene i noe spill noensinne.
   
4. Gabriel Knight 3 - Blood of the sacred, blood of the damned (PC) - Med favoritt-sjangeren min, eventyrspill, lagt død i markedet for lenge siden, passer jeg på å spille minst ett gammelt eventyrspill i året. I år ble det Gabriel Knight 3. Oppfølgeren til et av min barndoms favorittspill, presenterer GK3 en saftig historie fylt av konspirasjoner som kom i forkjøpet av Da Vinci koder og Broken Swords. Med en nærmest perfekt vanskelighetsgrad er også "puslespillet" Le Serpent Rouge kanskje sjangerens aller beste.
5. Pro Evolution Soccer 5 (PS2) - Beste fotball-spillet noensinne. Utallige Pört Pictures timer ble kastet bort med dette spillet. Kjempekjedelig alene, men sammen med en god venn er det uslåelig.
   

Og de nominerte for årets nye spill er...

1. Guitar Hero (PS2)- Det skulle faktisk vise seg at jeg ikke er som folk flest. Jeg er ikke satt på jorden for å formere meg, eller tjene penger, eller tilbe en eller annen Gud. Jeg ble satt på denne jord kun for en ting. Å rocke ballene av hvem som helst i det übergeniale musikk/rytme-spillet Guitar Hero. Avhengighets-skapende gameplay, innovativ kontroller og perfekt vanskelighetsgrad gjør Guitar Hero til et av verdens feteste spill. Kan også brukes til å kle av jenter ;)
   
2. Shadow Of The Colossus (PS2) - Satt i samme verden som ICO, og lagd av samme folkene er dette maksimalistisk der ICO var minimalistisk. Enorme landskap strekker seg utover skjermen og det er opptil deg og hesten din å finne, og bekjempe landets kjemper, kolossene. Majestetisk og vakkert er Shadow Of The Colossus enda et bevis på at TV-spill ikke bare er underholdning, men også kunst.
   
3. Gears Of War (Xbox360)- Og så var neste generasjon her. Gears Of War er milevis foran ALLE ANDRE SPILL når det kommer til grafikk, og jaggu er det moro også! Motorsagbayonetten er minst like morsom som Gravity-gunnern fra Half-Life 2, og selv med stort sett de samme type fiendene og de samme våpnene gjennom hele spillet blir det aldri ensformig. Bare det er et kunststykke. Halvveis-bossen er også årets boss, og det eneste jeg kan utsette på spillet er at det ikke er flere slike bosser, og at det kanskje er en smule kort. Vi gleder oss til alle oppfølgerene.
   
4. Call Of Duty 3 (Xbox360) - Call Of Duty 1 til PC står som det beste krigsspillet gjennom tidene, og toern var ikke ræva den heller. 3ern følger samme oppskrift og leverer heftig cinematisk krigsaksjon av beste klasse. Men single-player delen må bare ta av seg hatten (evt. hjelmen) for Live delen. Å være nazi-snikskytter på internett er nemlig noe av det morsomste jeg kan tenke meg.
5. Dead Rising (Xbox360) - Mitt første møte med neste generasjon. En handlesenter stappfult av zombier. Zombier, og våpen man kan slakte de nevnte zombiene med. Dette alene er time på time med moro. I tillegg har spillet en story som faktisk er ganske god, og de beste lydeffektene på denne siden av melkeveien. Ikke spør meg hvordan jeg er sikker, men det er faktisk slik det høres ut når man slår ihjel en zombie med et kasseapparat.
   

Svada Awards 2006! pt.3

Og vinneren er: *trommevirvel*

The Wrens

Det er vanskelig for meg å beskrive hvor bra denne konserten faktisk var.
Jeg sto helt foran, og litt på siden til å begynne med. Etter at hele bandet hadde samlet seg og begynt å spille tenkte jeg for meg selv: "Fy faen detta er bra!". Terningen min hviler på en sterk femmer.
Bassisten kaster gitaren sin fem meter opp i været, og er kun millimeter fra å treffe den intetanende vokalisten i bakhodet. De ler og koser seg på scenen. Stemningen er smittende, og jeg begynner å rikke på rockefoten.
Den harde kjernen på fem-seks fans helt foran begynner å hoppe litt. Jeg tenker faen heller, jeg vil også hoppe! og joiner dem i dansinga.
Første svettedråpe treffer bakken.
Terningkast seks.
Favorittlåt på favorittlåt strømmer ut av anlegget, og publikum elsker det. Vi er snart en gjeng på minst tjue stykker som danser vilt til musikken og har glemt alt annet.
Det oppstår en symbiose mellom artist og publikummer.
Terningkast syv.
Bassisten kommer med en stor bunke med trommestikker og begynner å dele ut til de forreste publikummerne. Idet jeg forstår at de som får snappet til seg en stikke får komme opp på scenen for å ta del i den interaktive opplevelsen denne konserten begynner å bli gjør jeg alt jeg kan for å sikre meg en trommestikke selv. Vakten slipper oss opp. Vi trommer på scenegulv, mikrofonstativ, keyboard, bandmedlemmer. Vi trommer en rytme som sakte men sikkert blir til "Boys, you won't", og jeg trommer entusiastisk på gulvet mens jeg i et ukontrollertbart glis synger med på teksten jeg kjenner så inderlig godt fra før. Jeg ser rundt meg, og jeg tror ikke det går ikke helt opp for meg hva som skjer. Jeg ser ut på publikum. De elsker det.
Her kunne jeg skrevet terningkast åtte, men det ville ikke kommet i nærheten.
Etter sangen vår er ferdig må vi av scenen igjen. Jeg går for å ta vokalisten i hånda, og han klemmer meg.
Nede blant publikum igjen er det ikke en sjel igjen i rommet som ikke er fylt av hvitt lys.
Euforiaen er et faktum idet bandet begynner å spille hopeless. Ikke bare bandets beste låt, men også en av verdens. Oslo rister, og jeg får rett og slett ikke nok.
Og så kommer den tragiske beskjeden. De har ikke lov til å spille lenger. Love Is All skal ha scenen, og de har bare to minutter igjen. De spiller den korteste låta de har. Det er en låt jeg aldri har hørt før, men selv den treffer alle nerver.
Etter at bandet har forlatt scenen, står vi der alle sammen. Utmattet. Og vi smiler til hverandre. Sikker i den viten at vi har opplevd noe sammen. Noe helt unikt. Ruset på livet forveksles klemmer og håndtrykk, som om vi var gamle krigskamerater. Lykkelige over å ha vunnet krigen og friheten, så vi også at våre veier skiltes, og at vi kanskje aldri ville møtes igjen.

Vel utenfor Rockefeller, på vei mot frivillig-nachspiel på Grønland merker jeg at ordet euforisk ikke lenger bare er et ord i en Dimmu Borgir-album-tittel, men en ekte følelse. Og jeg klarte ikke stoppe latteren som fosset ut av meg der jeg gikk. Folk så rart på meg, men jeg kunne virkelig ikke bry meg mindre.

For arkivet kan det nevnes at kvelden nådde nye høyder på frivillig-nachspielet, men det tar vi en annen gang ;)