Kapittel 7

Tre mål, og en touchdown.
[Sommeren;2006]
Rating: Ambisiøst.




For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know


"A man without a goal is like a ship without a rudder."

Ja så var vi altså på vei.
To grønnsaker og en støttekontakt.
Og der vi satt og følte London komme nærmere og nærmere, kom Ola Martin (heretter kun kalt Ola for enkelhets skyld) med nok en glimrende ide. Vær av oss skulle skrive ned tre mål for hva vi skulle oppleve på den knappe uken vi skulle være i London. Listen skulle godkjennes av hele følget, og en grusom straff ventet den som ikke fullførte alle målene i løpet av turen.

Jeg tok meg en papirlapp, og en penn, og funderte på hva målene skulle være.
Det første målet kom lett. Style og David D. hadde jo lært meg at den beste måten å lære på, er ved å feile. Ergo;

Mål #1. Sjekk opp 5 (fem) jenter, med katastrofalt resultat.

Det andre målet reflekterte min utrolig dårlige økonomiske status, og tok hensyn til dette.

Mål #2. Bruk mindre enn 10£ et helt døgn i London.

Jeg begynte å gå tom for ideer. Så det siste målet ble et veldig et flytende, og vagt, men dog ambisiøst mål.

Mål #3. Finn en skatt.

Og så landet flyet.
Vi var offisielt i England. Riktignok i Stansted, som er et stykke unna London. Vi rullestolet Ola gjennom flyplassen, og kom oss på en buss til London.
Ola og Bjørnar sovnet raskt på bussen sammen med alle passasjerene. Klokken var tross alt nærmere 0100 på natten, og det er slitsomt å reise. Men jeg fikk ikke sove. Eventyret hadde jo begynt for helvete. Hvem kan vel sove på en tid som dette?
Det engelske landskapet var ganske uinteressant, så jeg fikk tiden til å gå ved å spille et bilspill på mobiltelefonen min. Helt til vi ankom London by. Jeg stirret ut av vinduet og slukte alle inntrykkene. Gatene var fremmede og vanskelige å skille fra hverandre i nattemørket. Og lange. Det slo meg hvor utrolig stor by London faktisk er. Ihvertfall for en liten gutt som er vant til bitte lille Oslo, og mikroskopiske Sandefjord. Etterhvert som turistattraksjonene begynte å fare forbi utenfor bussen, og bygningene ble større, og mer glisne, begynte folk så smått å våkne.
Og så var vi fremme.
"This is Liverpool Street Station" ropte bussjåføren, og insinuerte at det var på tide at vi sto opp, og kom oss ut av bussen hans.
Og så sto vi der. Midt på natta. Etellerannet sted i Europas nest-største by. Fylt av eventyrlyst, men akkurat nå, mest trøtte og slitne, satt vi fra oss all bagasjen på en trapp, og satt oss ned på asfalten.
Vi måtte få tak i Guy, så han kunne hente oss, og innkvartere oss i leiligheten hans.

Ola roter litt i lommen sin, og fisker opp mobiltelefonen sin.
Han slår telefonnummeret til Guy, og fører telefonen opp til øret.
"Hi Guy! We're at Liverpool Street now. Come and pick us up!" roper Ola entusiastisk inn i røret med et stort smil om munnen.
Jeg hører Guy snakke med en fjern telefonstemme langt borte.
Smilet til Ola blekner.
Snart er det helt borte.
Han legger på.
"Vel vel gutter." sier han med skjelven stemme.
"Vi har visst ikke noe sted å sove i natt..."

fortsettelsen: Kapittel 8a: The streets of London