torsdag, desember 21, 2006

Svada Awards 2006! pt. 2



Og vinneren er: *trommevirvel*

Ola Martin for MartinMountain!









Ola Martin har startet en helt ny epoke innen blogging med sin blog MartinMountain. Med oppdatering hver fjerde dag, minst, og i tillegg har han en hemmelig hjemmeside som ingen vet av. Kan det bli bedre? Ja, Ola Martin har også sin egen space, hvor han flittig legger ut bilder som andre har tatt, men som gir seg ut for å være sine egne, og det er et stort bilde av meg der.
Og hvem kan vel glemme den legendariske tegneserien: Sånn kan det gå. Vi gleder oss stort til å se nye episoder av den.

Neste pris som skal deles ut er prisen for beste konsert. En pris jeg holder meget av dette året. Året 2006 har nemlig, uten den minste tvil, vært det beste konsertåret noensinne.
Og de nominerte er...
  1. Peeping Tom - London Astoria. 18.07.06 - Jeg støtte på Mike Patton også i sommer. Det var i London, og hans nyeste band, Peeping Tom skulle spille sin aller første konsert. Det var rent tilfeldig at jeg fikk vite om konserten. Og det var enda mer tilfeldig at jeg faktisk var i London. Like tilfeldig var det nok ikke at konserten var så jævlig bra! Patton var i storform. En helt annen person en den konsentrerte nerden vi så på Roskilde ifjor. Her slo han seg løs og alle så at han storkoste seg. I tillegg var scenen proppfull av geniale musikere. Den menneskelige beatboxen Rahzel ga publikum bakoversveis i soloen sin, og min nye favoritt DJ Mike Relm rocket huset. Dub Trio sto for rock'n'rollen, og den nydelige Imani Coppola sto for sirene-sang og fele-spill.
  2. dEUS - Rockefeller, Øyanatt. 11.08.06 - dEUS var favoritt bandet mitt for noen år tilbake. Så forsvant de. Så kom de tilbake med en skive, som strengt tatt var litt kjip. Men allikevel ble jeg ivrig da jeg så at dEUS var booket til Øyanatt. Og jeg sto først i køen utenfor Rockefeller kvellen konserten fant sted. Barman åpnet med en hyper-rocket versjon av New Jersey turnpike, og stemningen var alt satt. Utover kvellen ble det bare bedre. Konserten var desverre så alt for kort, og de rakk ikke engang spille gjennom ALLE låtene dems, slik som jeg veldig gjerne ville at de skulle.
  3. Noxagt - Vika - Øya Festivalen. 13.08.06 - Det var siste dagen på Øyafestivalen. Jeg var sliten, og skuffet over at jeg hadde sovet bort halve fridagen min. Klokken nærmet seg 23, og Beck konserten var dritkjip. Med bøyd hode, vendet jeg snuten hjemover. På vei ut av festivalområdet derimot, måtte vi gå forbi Vika scenen. Den minste scenen, hvor kun de særeste bandene spilte. Og jeg ble fascinert av de tre gutta som spilte der akkurat da. Det var skeivt, hardt, støyete, uforutsigbart og deilig. Jeg gikk nærmere scenen, og før jeg visste ordet av det hadde jeg helt glemt at jeg var sliten og lei, og at Thomas sto utenfor og ventet på meg.
  4. The Wrens - Rockefeller, Øyanatt. 13.08.06 - Og takket være Noxagt fikk jeg tilbake energien min, og bestemte meg for ikke å gå hjem, men heller gå på The Wrens konserten. The Wrens leverte årets beste skive i 2003, og var sammen med dEUS det bandet jeg gledet meg mest til på årets Øya-festival. Igjen var jeg helt alene på Rockefeller. Jo mer jeg ventet, merket jeg at jeg faktisk virkelig gledet meg til denne konserten. Og jeg ble svært skuffet da kun vokalisten og bassisten kom på scenen og sa at to av bandmedlemmene var syke, men at de to skulle gjøre så godt de kunne. De begynte med en nedstemt og støyete versjon av This Boy Is Exhausted. Det var kjipt og ekkelt, og jeg var i ferd med å gråte. Mens jeg lukket verden ute, og gikk gjennom sangen slik den egentlig skulle være inni hodet mitt gikk det opp for meg. Sangen handler jo nettopp om at gitaristen og trommisen kommer og redder en konsert fra katastrofer. Og slik også nå. Til øredøvende jubel løper den godt over 40 år, gamle gitaristen inn på scenen, og kobler seg til anlegget med et brak. Like etter kommer trommisen, og festen er et faktum. De spiller utelukkende golåter, og jeg har aldri sett gamle menn rocke så vilt. Herregud, de fikk jo Bob Hund til å se ut som Elvira Nikolaissen.
  5. J.R. Ewing - Rockefeller. 21.10.06 - Den siste konserten JR Ewing noensinne kommer til å spille. Og jeg var der. Et historisk øyeblikk, da det beste Oslo-bandet noensinne la inn årene for godt i Oktober i år. Men for en avslutning det var. Det luktet punk i eteren, og stage-divene var tette. Blodet kokte, og salen hoppet unisont til rytmen. Også var Margaret Berger i salen. Rett bak meg sto hun. En fyr kjeftet på meg fordi jeg hoppet så fælt i nærheten av Idol-stjernen, men Margaret bare smilte og lo.

mandag, desember 18, 2006

Svada Awards 2006!



(fanfare)

Det er den tiden på året igjen.
Tiden hvor det norske folk samles i datarommene sine, og flokker seg rundt skjermene sine, for å få et glimt av stjernene som alle er samlet for å breie seg i sin egen ære i internettets viktigste prisutdeling.
Det er tid for:

Svada Awards 2006.

Velkommen skal dere alle være.
Vi begynner også i år, som ifjor med prisen for beste blogg.
Også i år, som ifjor er det stort sett de samme bloggene som er nominerte. Mon tro hvem som stikker av med seieren.

Og du nominerte for Årets blogg 2006 er:

  1. Blogs of Hyrule and Earth - Hele fem nye poster har vi sett på Hyrule-bloggen i år, hvorav en av dem faktisk er en takkemail for en Svada Award de mottok ifjor (beste låt). Men det er ikke mengde som teller. Det er tross alt fem av de beste postene vi har sett på lenge lenge. Bloggelegen kunne blitt et stort fenomen, men Hermov valgte å legge opp før han solgte seg til massene. Stå på videre!
  2. Svada og Koda's dingseemporium - Etter en lang dvale er disse gutta endelig tilbake. Svada gir oss den monumentale historien om [Sommeren;2006], som seriøst er det beste vi i redaksjonen noensinne har lest i en blogg. Svada-Koda kan desverre aldri vinne grunnet inhabil jury, men nominerte kan de da i det minste bli.
  3. Martin Mountain - Også i år er MartinMountain en favoritt for årets blogg. Martin startet hele bloggebølgen og er en ekte pioner på internettet. Også i år skapte han bølger, da han gjorde om på designet og startet den nye blogge-epoken. Også kunne man spørre som trikk.
  4. Innocence personified? - Her er en blogg, og ei jente som virkelig har kommet seg i år. Etter bruddet med MartinMountain-konsernet, skiftet innocence-bloggen stil fra kjip sushi-profil til den mere vågale stilen vi ser idag, med poesi, sexy bilder og små koselige historier fra hverdagen. Det er en synd og en skam at bloggen ikke har link til Svada-koda, for da kunne den virkelig hatt en sjanse til å havne i toppsjiktet.
  5. Quiltehulen - Fjorårets klare vinner! En annerledestenkende, og nyskapende blogg som portretter quiltegerd's liv og levnet på en minimalistisk måte, ved å dokumentere hennes diverse quilteverk, som helt klart er en refleksjon over livet og dets verdier. Fra grytelapper med grisemotiv, til mer eksistensielle veggtepper som utforsker kampen mellom det gode og det onde, fortsetter denne bloggen å sjarmere oss i senk. Som det ble sagt ifjor: Quiltehulen er og blir "Et sant mekka for quilteelskere, og andre elskere."
  6. Pört Pictures - Årets eneste nykomling, og bloggen til verdens lateste filmselskap, Pört Pictures, er årets mest ambisiøse blogg. Bloggen ble desverre aldri den databasen av Pört Pictures materiale som den skulle bli, men uansett gav den oss Plastic Johny. Og de seks korte snuttene om den lille lilla plastklumpen er faktisk det beste som har blitt presset ut av de kreative hodene i Pört Pictures. Ever. Mon tro om vi noen gang for å se nye episoder. Settet er i alle fall laget.
Og det var det...
Lykke til alle sammen. Ser dere igjen neste gang.

tirsdag, desember 05, 2006



Svada gleder seg til 2007.
[Svada; 2006]
Rating: Svada




[Sommeren;2006] er på pause, og Desember er awards måned her på svada-koda. Før vi setter igang med den stjernespekkede Svada Awards ser vi fremover mot 2007 for å se hva som venter oss. For ordens skyld begynner jeg med et lite retrospekt av fjorårets fremoverseing, for å se hvordan året har vært i forhold til forventningene. For Gud vet at det var mange av tingene jeg gledet meg til som rett og slett aldri ble noe av...
"Hva Svada gleder seg til i 2006"
En Topp 10 liste fra Svada og Koda's dingse-emporium.

10. Lost
Oppfylt. Terningkast 4
Jada. Jeg så alle Lost episodene som kom i 2006. Michelle Rodriguez klarte tilogmed nesten å kjøe hele serien ned i gjørma, men den klarte heldigvis å redde seg til slutt.

9. Twin Peaks. S2
Utsatt
"Mer utsatt enn Half-Life2"
Nå også mer utsatt enn PS3

8. Nintendo Revolution
Avlyst
Den ble visst hetende Wii, og ikke har jeg råd til en heller :( Kanskje til neste år...

7. Roskilde Festival 2006
Avlyst
Dere har alle lest at jeg aldri kom meg til Roskilde men ble heller hjemme og knakk hånda. Og takk Gud.

6. Paris, je t'aime
Oppfylt. Terningkast 5
Romantisk!

5. Mike Patton ala 2006
Oppfylt Terningkast 3,4,5,6
En dårlig film, to litt over middels skiver og en fantastisk konsert.

4. Sin City 2
Utsatt

3. PS3
Utsatt og avlyst.
Sony har utsatt og skrudd opp prisen og ned på specsa så masse på denna maskinen i år, at jeg det skal mye til før jeg får meg en sånn en. Lenge leve Microsoft.

2. Hyttefilmen
Avlyst.
Forstå det den som kan... Vi fikk fritt vilt da, men den sugde jo...

1. Neuberggt 14A
Oppfylt Terningkast 5
Ja her sitter jeg faktisk og skriver akkurat nå. Med Kaja istedetfor Ronja forsåhvidt, men det er ikke til å kimse av. Litt rotete da...


Og sånn ble det. 4/10. Kan ikke klage på den statistikken.
Men hva med 2007 da?
Jo nå skal dere se.


"Hva Svada gleder seg til i 2006"
En Topp 10 liste fra Svada og Koda's dingse-emporium.


10. Ting jeg gledet meg til ifjor også.
Dvs. mer Lost (siste episode sluttet forferdelig spennende). Twin Peaks S2, Roskilde 2007, Sin City 2, mer Patton, og den dagen PS3 og Wii koster 1000 kroner.

9. Andre serier.
Ja jeg har jo sett på andre serier som begynner å bli ulidelig spennende. Og da snakker jeg om deg Prison Break, selv om Kaja og meg selv ikke har fått sett de siste 5-6 episodene. Nye Metalocalypse, Scrubs og South Park episoder er alltid gøy, og ryktene skal ha det til at skaperene av Arrested Development er i gang med no nytt.

8. Lasse
Goe gamle Pa har vært borte fra oss så alt for lenge, men snart er han på vei hjemover igjen, og alle hjerter gleder seg til å gi onkel reisende ågebein en varm og norsk velkomst-klem.

7. Chuck Palahniuk - Rant
Ny bok av min all-time favoritt forfatter er alltid spennende. Han skuffet stort med den siste novelle/kortprosa-samling Haunted (som man kan se Svada anmelde med stor innlevelse i nummer 4), og vi håper han er tilbake form i sitt neste verk.

6. Spider-Man 3
Alle elsker Spider-Man filmene. Og jeg mistenker at jeg elsker dem litt mer enn alle andre. Også blir de jo bare bedre og bedre. Jeg er skråsikker på at Spider-Man 3 blir den beste hittil. Og med en slik innstilling kan det vel ikke gå galt?

5. Spella spella spella
Den neste generasjonen er her kanskje allerede. Men i 2007 kommer den til å eksplodere. Og vi kan alt glede oss til titler som Alan Wake, Lost Planet, Mass Effect, BioShock og Guitar Hero II til 360 i løpet av nyåret. Men det er snikerne Assassin's Creed og Metal Gear Solid 4 vi gleder oss aller mest til!

4. Utgivelsesavtale med Aschehoug
Ja. Denne er kanskje litt drøy, men man skal jo sikte høyt. Har jo et par bøker i ermet som kanskje blir skrevet i løpet av 2007, og antatt (er det ikke det det heter?) av en av de store forlagene og jeg kommer til å bli rik og berømt, tatovere en sekser på overarmen og gifte meg med kronprinsessa.

3. Knekk et ben i London
En Pört Pictures/MartinMountain-editing produksjon som bærer vitne til den legendariske Londonturen. Mye av turen ble nemlig festet på tape, og er vi heldige blir Ola Martin, og den magiske saksen ferdig med å klippe den innen 2007.

2. New York@[Sommeren;2007]
Hvis jeg bare får økonomien i orden, ligger det an til en oppfølger til London turen. Gherken og hans sosialklienter, Svada og Fjell tar denne gangen turen til New York. Mye har forandret seg siden sist, og New York er en annen by enn London. Rent bortsett fra det regner vi med at stort sett det samme kommer til å skje...

1. Bryllup
Ja det stemmer. Verdens søteste par, Koda og Lina skal gifte seg til sommeren. Og for en fest det skal bli. Jeg gleder meg stort iallefall. Hvis Pört Pictures kommer seg på bena igjen snart kan vi også love et heidundrandes bryllups-show.
Ryktene skal også ha det til at Ola Martin skal gifte seg neste høst. Han har ingen vordende brud enda, så her er det bare å melde seg på jenter!

Også gleder jeg meg til jul... Men det er ikke lenge til nå!
Glemte jeg noe da?

fredag, desember 01, 2006

Kapittel 8b





Katastrofesjekk #1
[Sommeren;2006]
Rating: "Suksess"




Nå blir det ikke mer på lenge, venner. Så kos dere. Jeg vet jeg gjorde det ;)

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London

"Failure is the tuition you pay for success."

Vi møtte Guy, og en kamerat av han utenfor London Astoria. Vi kjøpte konsertbilletter av en heller tvilsom fyr rett utenfor lokalet og gikk inn. Jeg hadde sett konsertopptak fra London Astoria før, og de alle som er noe har spilt der. Og endelig var jeg her selv. Og jeg må bare innrømme at scenen hadde den beste atmosfæren jeg noen gang har opplevd. Som en extra large Rockerfeller, var det nok mye x-faktor som gjorde den til noe helt spesielt.
Guy rev i en runde med øl, og første konserten begynte. Det var vokalisten i Múm, som sang fine, men kjedelige sanger. Høydepunktene var mellom sangene når hun snakket med den utrolig sjarmerende islandske akksenten hennes til publikum.
Så var det Battles sin tur. Jeg hadde aldri hørt om bandet, men kompisen til Guy forsikret meg om at det kom til å rocke sokkene av meg, og at trommisen også spilte trommer for Helmet, som iogforseg er et godt skussmål. Og rocket gjorde de. Udefinerbar instrumental elektro-progpunk av ypperste klasse. Det beste var at den ene cymbalen til Stanier hang en meter over hodet hans, så han måtte nesten reise seg opp for å rekke den. Et søtt lite sjarmtriks som sendte konserten på vippepunktet mellom en femmer og en sekser.
Etter konserten var iallefall jeg utslitt, og Bjørnar og Ola kranglet ikke da jeg foreslo at vi skippet headlinerene, The Animal Collective. Selv om jeg hadde hørt mye fint om dem, hadde jeg aldri satt meg inn i musikken dems selv, og jeg tvilte på at de kunne overgå Battles.

Hva som ledet opp til neste hendelse er derimot litt uklart. Vi forlot konsertlokalet med eller uten å si farvel til Guy. Og så møter vi Heather og Michael etellerannet sted. Enten hostelet eller Liverpool St. Vi ender iallefall opp, Heather, Michael, Bjørnar, Ola og meg selv på vei nedover Liverpool Street på søken etter et verdig utested. Vi tittet innom et par folketomme puber, men fant intet av interesse. Så var det en luring som foreslo et sted som var inn en sving. Vi gikk inn svingen, og på vei ned gata, idet vi gikk forbi en telefonkiosk, slo ideen meg. Jeg hadde jo visse mål som trengtes å oppfylles. Og hvis jeg skulle feilsjekke fem jenter på denne turen var det like greit å sette igang først som sist. Det har seg nemlig slik at telefonkiosker i London er spekket av reklame-flyers for diverse sextelefoner. Planen var å benytte en slik flyer i mitt første katastrofale sjekkeforsøk.
"Stopp." sa jeg autoritært, snudde på flekken, og gikk målbevisst mot telefonkiosken. Åpnet døren, skummet sexannonsene, og plukket opp den som passet formålet mitt best(se bildet på toppen av artikkelen).

Vi kom inn i puben, og jeg scannet lokalet. Det var ikke veldig mye folk der, men det var langt fra tomt. Midt i rommet sto det en rød skinnsofa som kunne kommet rett utifra The Matrix. Jeg forventet nesten at det skulle sitte en skallet neger med nese større en solbrillene sine på den og tilby meg piller. Vi okkuperte sofaen, og jeg begynte prompte å se etter mitt første offer for katastrofesjekkinga mi.
Og der satt hun. I sofaen rett ved siden av vår. Hun var ute på byen sammen med en venninne som var opptatt med sitt eget sjekkeprosjekt. Hun satt liksom og ventet på at noen skulle ta det første steget.

Jeg brukte litt tid, og måtte få litt pep-talk før jeg samlet nervene til å gå bort til henne.
Jeg smøg meg ned ved siden av henne, og ga henne et arrogant, skjevt smil.
"Hi."
Hun smilte søtt, men forlegent tilbake og besvarte min "Hi." med en "Hello.".
Formalitetene var overstått.
Let's get down to business.
Jeg lente meg litt fra henne, og fisket opp flyeren fra lomma mi. Brettet den ut og holdt den med strak arm foran meg, og leverte min udødelige sjekkereplikk:
"So... I've already got your number. What's you e-mail address?"
Jeg stålsatte meg, og forberedte meg på en strak høyre mitt i nesa.
Men den uteble.
Jeg tittet nervøst over på jenta og ble litt overrasket da jeg så henne.
Hun lo hjertelig.
Jeg hadde feilet i å feile. Jeg måtte strekke den litt lengre ut. Men akkurat da gikk daten til venninnen for å kjøpe flere øl, og venninnen kom over til oss.
Cockblocker ville Style kalt henne.
"Who the fuck do you think you are!?" skrek cockblockeren. Dypt fornærmet, med tjukk London-aksent.
"I was just telling your friend here how great she looked in this picture" svarte jeg kaldt og viste henne bildet mitt. Jeg hadde ikke tenkt til å baile nå. Ikke nå som ting begynte å gå bra.
"And I was saying I already got her number, so I need her name and e-mail so we can keep in touch."
"Get the fuck outta here!"
Hun hadde tatt full kontroll over situasjonen. Jenta satt bakoverlent mens vi kranglet over henne, og skjøt små irriterte blikk til venninnen som for å be henne ikke blande seg.
Men det holdt ikke for meg. Så langt var det bare en farse. Jeg skulle snu situasjonen til en total katastrofe. Det sa så i kontrakten.
Jeg ignorerte cockblockeren og gikk tilbake til min "samtale" med jenta.
"You really shouldn't have dyed your hair. You looked much better as a blonde."
Cockblockeren fortsetter å skrike profaniteter over oss, men vi hadde trukket oss inn i vår egen lille verden. Cockblockeren eksisterte ikke lenger.
Som om hun angret på at det ikke var henne forklarte jenta forsiktig at det ikke var henne på bildet, men at hun lenge hadde hatt lyst til å bleke håret.
Dette gikk alt for bra.
Jeg begynte å bli usikker. I teorien skulle jeg blitt kastet ut for lenge sia, men jeg klarte liksom ikke gjøre annet enn å sjarmere denne jenta.
Så kom Herr Cockblocker tilbake.
Han luktet trøbbel og gikk med en gang inn i fiendtlig-modus. Fru Cockblocker jamret seg over nerven min, og ba Herr Cockblocker røffe meg opp litt. Like kald som alltid forklarte jeg Herr C at jeg bare ville snakke litt med venninnen deres, og at dette ikke angikk dem. Så viste jeg bildet og forklarte at jeg bare trengte e-mail adressa fordi jeg ikke er noe flink over telefonen.
Herr C mistet litt av fiendtligheten sin, og syntes vel mer synd på meg enn noe annet.
"Is there something wrong with you? Are you stupid or what?"
Fru C snappet bildet fra meg.
"I'll write you her name if you get the fuck away from us."
Jeg sa meg enig, og lot henne skrible litt på bildet. Jenta var frosset fast i sofaen sin og stirret ut i rommet, og det var tydelig at hun skulle ønske det hele snart var over.
Katastrofen var et faktum.
Fru C ga meg tilbake flyeren. Hun hadde skrevet navnet til jenta. Iallefall om navnet til jenta var "FUCK OFF!"
Herr C hadde hentet en kar til. Enten en kompis av han eller så var det dørvakta. De sa ingenting, men sendte meg blikk som tydeliggjorde at det var på tide at jeg ga meg.
Jeg reiste meg opp med hevet hodet.
"Until next time Ms. Off." sa jeg til jenta med det samme smilet jeg hadde ankommet scenen med. Hun så meg inn i øynene, og et hint av et smil formet seg i munnviken hennes.
Jeg var fornøyd.
Uten å gi Herr og Fru C noen oppmerksomhet, gled jeg tilbake til bordet vårt.
Jeg merket at jeg skalv lett, og at pulsen min var høyere enn vanlig.
Herregud for et rush.
Jenta og Herr og Fru Cockblocker forlot puben kort tid etter. Vi ble sittende en stund, og jeg satt for det meste og lo inni meg, og litt utenpå over hva jeg hadde gjort.
Jeg hadde selvtillitten til ti hester, og ville fortsette sjekkinga mi. Jeg følte meg derimot ikke helt komfortabel med å gjøre det på dette stedet etter showet jeg akkurat hadde stelt istand.
Vi måtte videre.

Kvelden var enda ung, men i London stenger ting tidlig. Vi dro tilbake til hostelet til Heather og Michael. Jeg gledet meg til å se hvordan festlokalet på taket tok seg ut når det faktisk var fest der, og ikke bare var en slapp gjeng som chillet og åt sandwicher.
De andre ville henge litt i Belushi's. Baren i første etasje på hostelet. Men jeg var ivrig etter å komme meg i hot-tuben, så jeg lånte nøkkelkortet til Heather og kom meg opp på egenhånd.
En god følelse kom over meg idet jeg tråkket over dørterskelen, og ut på taket. Det var minst tjue folk der, og alle virket å være i kjempehumør. Selvtillitten min begynte å boble igjen. Ved det ene bordet satt det tre jenter og to gutter. Jeg hadde alt bestemt meg for en av dem.
Minst en nier på skalaen. Hun satt og pratet med en bitteliten fjott.
Dette skulle bli lett.
Og denne gangen skulle det ikke ende i katastrofe.
Denne gangen var jeg forberedt.
Mystery-method all the way.

La sjekkinga begynne...

fortsettelsen: Kapittel 9a :Sjekkemann på taket

torsdag, november 30, 2006

Kapittel 8a





The streets of London.
[Sommeren;2006]
Rating: På skapet.




Etter noen stressfulle eksamensuker er jeg tilbake. Og denne gangen i del 1 av den heseblesende sesongavslutningen på [Sommeren;2006]. Desember er som dere alle vet Svada Awards måned, og forhåpentligvis dukker det også opp et par Koda lister i løpet av måneden. Ergo blir det ikke noen sommerhistorier i Desember, men de dukker sterkt opp igjen i Januar.
Men nok om det.

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown


"Where thou art, that is home."

Så sto vi der...
Hele planen var gått i vasken.
Ola hadde så vidt nevnt dagen før at han hadde glemt passordet til e-mail adressa si. Jeg noterte det bak øret, men tenkte ikke noe mer over det. Før nå.
Guy hadde nemlig sendt en e-mail til Ola noen dager før, hvor han ekspressivt beklagde at han ikke hadde anledning til å ha oss sovende i leiligheten hans likevel, da han hadde noen andre venner på besøk, men mest fordi samboeren hans, Darcy, hadde gått lei av Guy's konstante overnattingsbesøk.
Vi brainstormet i vill panikk og forsøkte å finne på en måte å overleve natten, og resten av uken på. Ola kjente ei annen jente som også var på tur i London. Kanskje kunne vi sove på hostelet hennes. Og Bjørnar kjente et par jenter som også skulle på tur til London, men ikke før dagen etter. (Et av målene til Bjørnar var forøvrig å spleise disse jentene sammen med meg og Ola, så vi håpet spent på at det målet gikk i boks)
Ola prøvde å ringe Heather, men uten hell. Nummeret hennes var ikke i bruk, og det nye nummeret hennes hadde Ola på e-mailen sin. Ja, den samme e-mailen som han hadde glemt passordet til.
Vi ante virkelig ikke vår arme råd.
Etter mye om og men prøvde Ola å ringe Guy en gang til. Han forklarte hvordan landskapet sto, og tryglet om et sted å sove. Bare for inatt. Og Guy, jovial som han er, så ikke annen løsning enn å si ja.
Gjensynsgleden var stor, da vi så vår redningsmann komme nedover den ukjente gaten. Guy var i topphumør som alltid, og ønsket oss velkommen til London. Vi snek oss gjennom noen trange bakgater og kom oss omsider til leiligheten til Guy. Vi skulle sove i stua, men måtte være musestille, og være ute av huset før Guy dro på jobb tidlig den påfølgende morgenen.
Vi fikk en velkomstøl på delings, og satt og snakket om gamle tider, og om morgendagen. The Animal Collective var i byen, og Guy overtalte oss til å bli med på konserten. Da hadde vi iallefall noe å se fram til imorgen.
Og så var det leggetid.
Bjørnar og Ola la seg i hver sin sofa, og jeg fant meg en madrass på gulvet.
Jeg trakk soveposen godt over meg, og brukte en genser som provisorisk pute. Mellom et bord og en bokhylle lå jeg der og tenkte at dette kunne jeg bli vant til. Dette kom rett og slett til å bli en meget behagelig ferie.
Og jeg sov. Babyer sover ikke så godt.

Morgenen etter var alt kaos igjen.
Guy vekker oss og sier at vi må komme oss ut. Han måtte på jobb, og løp ut. Vi var helt alene igjen. Og selv etter en god natts søvn, var vi like kloke som natten før. Her var vi tydelig ikke velkommen.
Ola spurte hvor mobiltelefonen hans lå, og jeg svarte sporenstreks "Den ligger på skapet". Turens første internvits ble født.
Vi måtte få tak i nummeret til Heather. Venninen til Ola som hadde sendt nummeret sitt på mail. Og for å få tak i det måtte vi ha internett. Vi snek oss rundt i den tilsynelatende tomme leiligheten i håp om å snappe til oss et trådløst nett. Uten hell.
Vi fant derimot ut at Mr. Dowsy satt på verandaen, og etter en liten samtale med den irriterte romkameraten, ble vi enige om å la sakene våre ligge et par timer, mens vi gikk ut i den store verden for å finne et rimelig hostel. Dowsy tipset oss om et rett rundt hjørnet, og utstyrt med godt mot, og et bykart vi fikk låne av Guy, våget vi oss ut.

Vi vandret rundt og tittet nysjerrig rundt på de forskjellige stenbyggene. Ved hjelp av kartet fant vi etterhvert hostelet Dowsy hadde skrytt av. Der var det selvfølgelig fullbooket. Og i tillegg vanvittig dyrt. Vi startet et søk etter frokost og internett.
Vi fant McDonalds.
Merkelig nok var det utsolgt for internett på McDonalds. Det sto en rekke med PCr der, som skrøt av internett og grønne skoger, men jeg fikk ikke kjøpt noe tid på dem, for internettet var desverre utsolgt. Internettet var utsolgt. Det var utsolgt for internett. De hadde ikke mere internett igjen. Det var tomt på lageret for internett... Nei det går ikke. Samme hvordan jeg formulerer det, blir det ikke noe fornuft av det. Forstå det den som vil.
Det meste av frokost menyen var også utsolgt, men jeg fikk meg dog en deilig potet-gull kjeks, en hamburger/toast-sak og litt appelsin juice.
Jakten på internett fortsatte.

Uten noe annet å gå på begynte vi å fare rundt i byen. Først dro vi til Covent Garden, deretter til Oxford Street, før vi etter mange slitsomme, byvandringstimer endte opp i Soho. Her fant jeg en platebutikk jeg likte alt for godt, og fant ut at vi måtte komme oss tilbake på sporet. Vi skulle jo finne internettet. Hele London virket blottet for fenomenet. Londonfolk flest hadde aldri hørt om internettkafeer, men i Soho var vi endelig blant likesinnede.
Vi fant omsider internettkafeen. Har ingen nøyaktige tall, men jeg tipper klokken var rundt 1700, mens vi dro fra Guy/Dowsy rundt 1130. Vi hadde brukt nesten seks timer på å finne oss internett. Og nå gjensto det fremdeles å berge all den tapte e-mailen til Ola. Heldigvis er jeg mer hotmailkyndig enn Ola, og klarte å gi han et nytt passord, og vi fant omsider nummeret til Heather. Men hun tok selvfølgelig ikke telefonen. Jeg kom meg på messenger, og chattet litt med Herman og uttrykte min frykt om at vi nok måtte sove i Hyde Park inatt.

Kort tid etter prøvde vi igjen, og fikk endelig tak i Heather. Hun var på hostelet sitt igjen, og gledet seg alt til å se oss. Vi mindet gapen og undergrounda oss til London Bridge, og hostelet til Heather; St. Christophers Inn.
Her kjøpte vi noen sandwicher og et par øl og gikk opp på taket for å slappe av litt. Og taket på St Chris' er et kapittel for seg selv. Dedikert festområde for hostelets besøkende, kunne det by på både boblebad og egen fryser. Plenty med sitteplasser, og ble det for kaldt for en i boblebadet kunne man benytte seg av badstuen som lå i vaskerommet rett ved siden av.
Vi drakk opp ølen vår, og spiste opp sandwichene våre og snakket litt med Heather, og hennes store, godhjertede venn, Michael. Vi luftet tilogmed tanken om at vi kunne snike oss inn på rommet hennes i natt og sove der. Og så planla vi å møtes senere på kvelden.
For nå skulle vi på konsert.

fortsettelsen:
Kapittel 8b : Katastrofesjekk #1

onsdag, november 08, 2006

Kapittel 7





Tre mål, og en touchdown.
[Sommeren;2006]
Rating: Ambisiøst.




For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know


"A man without a goal is like a ship without a rudder."

Ja så var vi altså på vei.
To grønnsaker og en støttekontakt.
Og der vi satt og følte London komme nærmere og nærmere, kom Ola Martin (heretter kun kalt Ola for enkelhets skyld) med nok en glimrende ide. Vær av oss skulle skrive ned tre mål for hva vi skulle oppleve på den knappe uken vi skulle være i London. Listen skulle godkjennes av hele følget, og en grusom straff ventet den som ikke fullførte alle målene i løpet av turen.

Jeg tok meg en papirlapp, og en penn, og funderte på hva målene skulle være.
Det første målet kom lett. Style og David D. hadde jo lært meg at den beste måten å lære på, er ved å feile. Ergo;

Mål #1. Sjekk opp 5 (fem) jenter, med katastrofalt resultat.

Det andre målet reflekterte min utrolig dårlige økonomiske status, og tok hensyn til dette.

Mål #2. Bruk mindre enn 10£ et helt døgn i London.

Jeg begynte å gå tom for ideer. Så det siste målet ble et veldig et flytende, og vagt, men dog ambisiøst mål.

Mål #3. Finn en skatt.

Og så landet flyet.
Vi var offisielt i England. Riktignok i Stansted, som er et stykke unna London. Vi rullestolet Ola gjennom flyplassen, og kom oss på en buss til London.
Ola og Bjørnar sovnet raskt på bussen sammen med alle passasjerene. Klokken var tross alt nærmere 0100 på natten, og det er slitsomt å reise. Men jeg fikk ikke sove. Eventyret hadde jo begynt for helvete. Hvem kan vel sove på en tid som dette?
Det engelske landskapet var ganske uinteressant, så jeg fikk tiden til å gå ved å spille et bilspill på mobiltelefonen min. Helt til vi ankom London by. Jeg stirret ut av vinduet og slukte alle inntrykkene. Gatene var fremmede og vanskelige å skille fra hverandre i nattemørket. Og lange. Det slo meg hvor utrolig stor by London faktisk er. Ihvertfall for en liten gutt som er vant til bitte lille Oslo, og mikroskopiske Sandefjord. Etterhvert som turistattraksjonene begynte å fare forbi utenfor bussen, og bygningene ble større, og mer glisne, begynte folk så smått å våkne.
Og så var vi fremme.
"This is Liverpool Street Station" ropte bussjåføren, og insinuerte at det var på tide at vi sto opp, og kom oss ut av bussen hans.
Og så sto vi der. Midt på natta. Etellerannet sted i Europas nest-største by. Fylt av eventyrlyst, men akkurat nå, mest trøtte og slitne, satt vi fra oss all bagasjen på en trapp, og satt oss ned på asfalten.
Vi måtte få tak i Guy, så han kunne hente oss, og innkvartere oss i leiligheten hans.

Ola roter litt i lommen sin, og fisker opp mobiltelefonen sin.
Han slår telefonnummeret til Guy, og fører telefonen opp til øret.
"Hi Guy! We're at Liverpool Street now. Come and pick us up!" roper Ola entusiastisk inn i røret med et stort smil om munnen.
Jeg hører Guy snakke med en fjern telefonstemme langt borte.
Smilet til Ola blekner.
Snart er det helt borte.
Han legger på.
"Vel vel gutter." sier han med skjelven stemme.
"Vi har visst ikke noe sted å sove i natt..."

fortsettelsen: Kapittel 8a: The streets of London

tirsdag, oktober 31, 2006

Kapittel 6




People I know.
[Sommeren;2006]
Rating: Til orientering.




For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing



For det var ikke at jeg ble dumpet som ble den beste historien i sommer. Det var ikke at jeg knakk hånda, og det var ikke at jeg var på legevakta.
Alt som skjedde i sommer var bare en lang serie hendelser som skulle føre til en reise langt utenom det vanlige.
Grunnet min situasjon som ansatt gjennom vikarbyrå, hersket det stor tvil om jeg i det hele tatt fikk sykemelding. Derfor måtte jeg spare på hver eneste krone, og dro som sagt til Sandefjord, hvor mor og far betaler for kost og losji. Men det holdt liksom ikke.
Det var jo sommer for faen!
Man skal ikke sitte på ræva om sommeren. Man skal oppleve.
Og det er her Ola Martin kommer inn i bildet. Ola Martin har alltid en dårlig ide på lager. Og ingen ide kunne vel være dårligere enn å benytte seg av den blakke, arbeidsledige og uføre situasjonen til å dra på ferie?
Vel. Det kommer vi tilbake til senere...
Men uansett. Etter litt ringing fram og tilbake fikk han etterhvert overtalt meg, under stor tvil. Jeg hadde 1000 kroner til mitt navn. Og 2000 kroner i kreditt med MasterCardet. Flybilletten kom på 1000 blank, og jeg måtte jo ha pass, som ble nye 1000 kroner ut. Jeg lånte 1000 kroner av Ola Martin, og bestilte nytt pass. Så var det gjort. Vi skulle til London.
Den 13. Juli gikk flyet fra Torp til Stansted.


"It's not the people you know. It's where you are."

Pört Publishing presenter
En Svada-Koda produksjon
Starring:

Ola Martin
Initiativtaker, mesterhjerne og reiseleder.
Ola Martin var i en merkelig lik stilling som meg selv. Han ble selv brutalt dumpet noen uker før meg, og svarte med å gjøre noe utrolig dumt i fylla, som førte til lengre sykemelding. Der min greie er å slå vegger, er greia til Ola å hoppe ned trapper. Og sprekke hælen.
Går med krykker. Sakte.
Har ikke særs god hukommelse, og glemte passordet til mail-adressa si et par dager før turen.
Denne historien. Ja hele livet mitt. Handler om Ola Martin.
Hail!

Inge
Yours truly.
Trenger jeg noen nærmere introduksjon? Rastløs gutt/mann på 2 blank, som har knekt hånda si, og trenger å få utløp for aggresjon/frustrasjon/kastrasjonen sin.

Gunnar
A.k.a Bjørnar, a.k.a Gherken.
Turens wild card. Venn av Ola Martin (hvem er vel ikke det? Gullik?), som under turen fungerte som støttekontakt og fornuftens stemme. Har fått store psykiske arr etter turen, og har mareritt om krykker og steinmannpinner minst to ganger i uken.

Guy
Boligdisponent.
En fantastisk kar Ola Martin møtte under sine reiser i Sør Amerika, som for tiden bor i London.
Jeg hadde møtt ham selv da han var på besøk i Oslo, og under Roskilde 2005.
Ola Martin avtalte at vi skulle sove hos han under turen via mail.

i

Brekk en hånd i London.

Also starring:
Mr. Darcy (Dowsy), Heather, Michael, Gary (edit: det var vel Brian vi kalte han. Ingen som husker hva han egentlig het), Nick, Simon, Kanadisk Hapkido-mester, Amerikanske brytere, Jenter på pub, Kanadiske jenter, Jenter i Chillout-loungen, og Zarah.

Special guest stars:
Mike Patton, Peeping Tom Band, Dub Trio, og Battles.


Klokken 2220 lettet flyet fra rullebanen. Sandefjord ble en liten flekk langt der nede, og snart var Norge en saga blott. Kun skyer og hav så langt øyet kunne se.
Vi var på vei.


fortsettelsen: Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown

tirsdag, oktober 24, 2006

Kapittel 5





The Kiss-closing.
[Sommeren;2006]
Rating: Håpløst





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game



Her skulle jeg egentlig skrive en lang historie om en fest på Grønland som var en nøkkel-event i sommeren 2006. Men etter ukevis med skrivesperre har jeg sett meg nødt til å gi opp. Historien må jo gå videre.
I korte trekk overrasket den evige Sandefjording; Thomas oss alle da vi møtte han i en mørk bakgate i Grønland. Ola Martin, Thomas og jeg feiret gjenforeningen med en klatretur opp i byens høyeste byggekran midt på natta, i fylla (med knekt hånd). Utsikten var upåklagelig, men det gjorde litt vondt dagen etter.
Jeg følte meg også klar for å prøve ut sjekketriksene mine, og fant meg ei søt jente på festen som jeg satte igang med rutinene jeg hadde lært i The Game. Med sjarmen skrudd på 11 tok det ikke lang tid før vi fikk god kontakt. IOI(Indicator of interest)ene strømmet på, og det var da det hele gikk galt. Sjekkingen gikk nemlig så bra at jeg følte at alt var på et slikt nivå at jeg ikke behøvde lærdommen fra The Game, og begynte på mitt eget materiale. Eneste problemet var at jeg ikke hadde noe eget materiale. Vi mistet kontakten litt, men da en annen kar satte seg ved siden av ham, benyttet jeg meg av Tyler Durden(en PUA i The Game, ikke Brad Pitt i Fight Club)s skitneste triks. Amogging.
Ved å gjøre narr av hver minste ting min nye fiende gjorde, drepte jeg hans sosiale status, og portretterte meg selv som både morsom og arrogant. En drepende kombinasjon ifølge David DeAngelo.
Etter amogginga ble det mer og mer 'kino' mellom oss (hudkontakt). Jeg følte meg ovenpå igjen. Og igjen klarte jeg å sabotere min egen deal.
Jeg ble utålmodig. Forferdelig utålmodig. Rundt oss hadde de fleste parene for lengst passert "rote-modus", mens jeg lå milevis bak. Jeg tok sats, og siktet på munnen hennes. Et stort feiltak. Jeg ble høflig avvist, og satt igjen frustrert og forvirret. For det var nemlig ikke det at hun avviste meg. Men hun ble sittende!
Hun gikk tilogmed opp og hentet seg litt å drikke, og satt seg ned igjen i armkroken min.
Kanskje hun misforsto tenkte jeg, og ga det et tappert forsøk til. Men igjen traff jeg bare kinn.
Såret og vonbroten ga jeg opp alt. Ikke bare kiss-closen, men hele dealen.
Igjen var jeg slaget.
Jeg reiste meg opp og gikk bort til vennene mine for å fortelle om fiaskoen min.
Hun prøvde å ta kontakt et par ganger, men jeg orket ikke mer forvirring, og avviste henne. Ikke lenge etter var kvellen over, og vi dro hjem til Ola Martin og sov et par timer.
Dagen etter ble jeg med Thomas hjem til Sandefjorden for å lade opp batteriene.

Og for å pakke.
For på Torsdag skulle jeg på tur!

fortsettelsen: Kapittel 6 : People I know

lørdag, oktober 07, 2006

Kapittel 4





The Game

[Neil Strauss;2005/Sommeren;2006]
Rating: Apokalyptisk





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann



Dagen etter operasjonen gikk jeg en tur til bokbutikken. Planen var å kjøpe en kopi av Jonathan Safran Foers: Extremely loud and incredibly close. Men den gang ei. Idet jeg saumfarte engelskhyllen på Tanum på palleet, kom jeg over noe mye mer interessant. Innbundet i lær, og med forgylte ark, lik en praktutgave av bibelen, fanget en bok min oppmerksomhet. "The Game" sto det med store gullbokstaver. Jeg plukket den opp, og husket tilbake et par måneder. Jeg og min eks hadde sittet å koset oss en rolig TV kvell og sett på Skavlan. En av kvellens gjester var den utrolig sjarmerende Neil Strauss, som hadde skrevet en bok om hvordan man sjekket jenter. Vi lo for oss selv, og var enige om at det selvfølgelig bare var tullprat, og det kun var ekte kjærlighet som kunne målbinde en kvinne.
Nå var jeg ikke like sikker lenger. Jeg tok boken og gikk mot kassen. Jeg stoppet opp en liten stund og tenkte meg om. Hvor flaut blir det ikke om noen ser at jeg har kjøpt denne boken. Hva om mor og far var på besøk. Eller om jeg en gang fant ei ny jente. Også ser de at den fineste boka i bokhylla mi ikke er annet enn en lærebok om hvordan man lurer uskyldige jenter til sengs. Nei dette gikk ikke.
Men hva om jeg gjemte den da? Jo. Skjebnen hadde definitivt bestemt at jeg skulle lese denne boken. Med nytt mot fortsatte jeg bestemt mot kassen, betalte, og gikk rett hjem og begynte å lese.

"Men will deny it. Women will doubt it."

The Game er en sann historie. En selvbiografi av Neil Strauss. En über-nerdete forfatter, som har skrevet bøker med artister som Marilyn Manson, Tommy Lee, og ikke minst: Jenna Jameson. Tre av vår tids største sexsymbol. Og etter all tiden han tilbragte sammen med disse artistene. På turne, og tilogmed under pornofilminnspilling, var det nærmeste han hadde kommet seksuell kontakt et kyss på munnen av Tommy Lee.
Han hadde roet seg ned med tanken at han ganske enkelt ikke var annet enn en nerdete journalist som aldri, aldri kom til å ha draget på noe som helst. Den siste jenta han hadde hatt sex med hadde endt opp i et fire års langt forhold som hadde sugd all livsenergien ut av han. Jeg kjente meg straks igjen.
Men så får han tilsendt "The Lay-guide", en punkt for punkt oversikt over hvordan sjekke jenter, av en oppdragsgiver for å skrive en sak om den. Strauss blir fascinert av boken, og i søken etter mer stoff på internett, kommer han over et helt samfunn av "sjekkeartister(Pick Up Artists(PUAs))". Han får også kontakt med en mann som kaller seg Mystery, også kjent som en av verdens beste sjekkeartister. Strauss melder seg opp på en "workshop" med Mystery, og ser med egne øyne hvor lett Mystery kan gå inn i barer og få jentene til å bokstavelig slenge seg etter han. Mystery ser også stort potensiale i Strauss, og de blir gode venner. Sjekkesamfunnet er et veldig "underground" fenomen, og for å beholde anonymiten har de fleste PUAs nicknavn. Neil Strauss adopterer navnet Style. Ved hjelp av Mystery blir Style en heltids PUA, og farter landet, og verden rundt og møter all verdens største sjekkeguruer. Folk som Ross Jeffries, som kan hypnotisere jenter til å føle seg forelsket, David DeAngelo, som har utviklet en helt spesiell type humor, som får jenter til å bli vilt tiltrukket av en og Steve P, som får jenter til å betale for å ha sex med han. Ved hjelp av disse, og mange fler utvikler Style seg etterhvert til en mann som blir kjent som "verdens beste sjekkeartis", eller "the most powerful of the Jedi" som Style liker å kalle seg selv.
Veien til toppen er lang, og Style møter mange utfordringer. Det er denne reisen The Game handler om. Style må vinne over sin egen usikkerhet, misunnelse innad i sjekkesamfunnet, og til slutt, kvinnen han, selv med all hans kunnskap, ikke klarer å sjekke opp.

Som roman er The Game et sant mesterverk. Historien er unik, spennende, og til tider hysterisk morsom. Boken er stappfull av morsomme episoder. Alt fra det første telefonnummeret han får (med sjekke-replikken "If I wasn't gay, you would be so mine".), til hans første trekant. Det dukker også opp en rekke kjendiser. Britney Spears blir fullstendig sjarmert da han intervjuer henne, og en av elevene hans får nummeret til Paris Hilton. Courtney Love får også en svært sentral rolle.
Strauss var allerede en ledende rockejournalist, og det er derfor ingen overraskelse at det hele er meget velskrevet. Stilen er også veldig variert. Strauss hopper i tid, og bruker mange forskjellige formater, uten noensinne å miste leserene. Går man seg vill i alle forkortelsene og all sjekke-lingoen er det tilogmed en hendig ordliste i slutten av boka.

Som lærebok er den nok ikke like god. Det er utrolig mange teknikker og rutiner som introduseres her, og er man fullstendig håpløs (slik jeg var) kan man nok lære noen grunnleggende ting som er verdt å vite når man skal ut på byen. Men teknikkene blir så mange, og sjelden grundig beskrevet og forklart, så noen mester-sjekkeartist blir du nok ikke av å lese denne boken. Som en klok mann (les: meg) en gang sa, blir du like mye en MasterPUA av å lese The Game, som du blir Kung Fu mester av å se Enter The Dragon. Men moro er det lell!

Anbefales for barn i alle aldre. Spesielt nysingle guttevalper ;)

fortsettelsen: Kapittel 5 : The kiss-closing

mandag, oktober 02, 2006

Kapittel 3





Operasjon Steinmann.

[Sommeren;2006]
Rating: Tre pinner til besvær.





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt


"If you wake up at a different time, in a different place, could you wake up as a different person?"

Jeg våknet mandagen sulten som en hest. Men på grunn av den overhengende operasjonen fikk jeg ikke lov til å spise eller drikke noe som helst grunnet en eventuell narkose. I tillegg var leiligheten, uten noen stor overraskelse, fremdeles ekstremt rotete. Det var en halvtime til jeg skulle være på legevakta, og jeg hadde uansett ingen nevneverdige intensjoner om å rydde med det første. Jeg visste derimot at eksen kom for å hente diverse greier fra leiligheten, så jeg skrev en kort og presis lapp til henne. "Hei. Jeg er på sykehuset. Opererer. Mens du først er her må du gjerne rydde litt, og ta oppvaska, da det ikke er spesielt lett med kun én hånd...".
Kort tid etter satt jeg på trikken på vei tilbake til Legevakta.

Det var advart om lange ventetider på brudd-avdelinga, så jeg satt i et par timer og leste i Charles Brautigan's wünder-herlige bok; Drømmer om Babylon. En bok om en person som aldri får gjort noe fornuftig med livet sitt, da han er altfor opptatt med å drømme seg bort. En situasjon jeg lett kan kjenne meg igjen i. Jeg har heldigvis ikke sett meg nødt til å kjøpe 5 wattspærer for å slippe å se alt søppelet på gulvet. Enda...

Omsider ble det min tur, og jeg ble brakt inn til et nytt venterom (jeg er sikker på at helsevesenet har en eller annen syk venteroms fetish). Der fikk jeg en hestepille og et etterlengtet glass vann, og ble kort tid etter geleidet til operasjonssalen. Kirurgen forklarte meg hva som skulle skje. Jeg skulle få litt oksygen. Så en sprøyte. Så kom jeg til å sove litt. Og imens jeg sov skulle de intet mindre enn skru tre stålpinnerr, også kalt Steinmann-pinner, inn i hånda mi, gjennom mine knekte metacarpaler og feste den i langefingeren min.
Åja... Det var ikke verre tenkte jeg mens jeg ble døsigere og døsigere... Idet jeg fikk sprøyten kom jeg til å tenke på sist gang jeg var ble satt i narkose. Jeg var 10 år, og skulle operere bort en polypp i nesen. Det eneste jeg husker er at jeg fikk lov å se på skjønnheten og udyret, men før jeg var kommet til åpningsteksten, hadde legen satt en sprøyte på meg, og før jeg visste ordet av det våknet jeg i et helt annet rom, og lurte på hva som hadde skjedd. Min far satt ved siden av meg, og forklarte at operasjonen hadde gått bra, og at jeg hadde sovet i over fire timer. Jeg nektet å tro det. Jeg hadde jo bare lukket øynene et sekund.

Da jeg våknet lå jeg i en sykeseng og hadde fått en ny gips. Til min gledelige overraskelse var denne en nymotens plastgips, og ergo både mindre og lettere, og jeg hadde alle fingrene mine til rådighet igjen. Jeg fikk beskjed om å ikke bruke hånden til noe tyngre enn å lese avisa, og at jeg måtte komme tilbake om en uke for kontroll. Og sist, men ikke minst fikk jeg en boks med smertestillende, hvor sykesøsteren hadde skrevet "God bedring :)".

Hjemme igjen var oppvasken tatt, og det verste rotet blitt ryddet. Heldigvis hadde narkosen vart akkurat lenge nok til at eksen hadde rukket å pakke sakene sine og rydde og komme seg ut igjen før jeg kom tilbake. Mitt liv som sykemeldt var offisielt igang. Nå var det eneste jeg behøvde å gjøre på åtte uker, å levere sykemeldingspapirer til trygdekontoret, og å komme på bruddkontroll om en uke. Ellers var alt åpent for forslag. Sommeren var offisielt igang. Men hva kan vel egentlig en lettere deprimert gutt, med kun én hånd til rådighet gjøre?

Neste kapittel: Inge vandrer rundt i bokbutikken, og støter på en bok som forandrer alt.
Kapittel 4 : The Game

fredag, september 22, 2006

Kapittel 2



Oslo Legevakt
[Sommeren;2006]
Rating: Røntgen meg her og røntgen meg der.




"How am I gonna get a scar like that eating pussy!?"

Til alle dere tusen nye leserne vi får hver uke; begynn på kapittel 1. [Sommeren;2006] er en lang og dramatisk historie, i flere deler, om en persons reise i seg selv, og hans transformasjon fra møll til sommerfugl. Det er derfor naturlig å begynne med del 1, eller Kapittel 1 som jeg har valgt å kalle det, og jobbe seg utover.
Til alle dere 5+ faste lesere. Velkommen tilbake. La historien fortsette.

Jeg våknet forholdsvis tidlig dagen etter, og bemerket meg raskt at hånden min var minst dobbel så stor som den pleide å være. Jeg kunne bevege fingrene mine forholdsvis greit, men det var ganske vondt å ta på lillefingeren. Jeg prøvde å rydde litt, men å rydde med en hånd var såpass lite tidseffektivt at jeg fant det best å la alt ligge til jeg ble frisk igjen. Etter en stund ringte min far fra Sverige, og lurte på om det gikk bra på festen min. Jeg sa som sant var at det gikk skikkelig ræva, og at jeg sannsynligvis hadde forstuet hånda mi. Da han spurte om hvordan, tok jeg meg derimot friheten av å la forklaringen ligge til jeg hadde fått det litt på avstand.
Litt etter det igjen ringte min gode venninne, og nesten-nabo Kaja, som også lurte på hvordan det var på festen. "Lang historie" Svarte jeg, "Kom over, så skal jeg fortelle alt på vei til legevakta."
Etter en lang gåtur, til et stengt (selvfølgelig) legevaktskontor, og en lengre trikketur til et åpent legevaktskontor, fikk jeg fortalt henne hele historien.
Etter trekt kølapp, og en overraskende kort ventetid fikk jeg forklart meg til resepsjonisten som sendte meg videre til røntgenavdelinga. Der snakket jeg med en lege som spurte "Gjør dette vondt?" mens han forsiktig klemte på hånden min. Da jeg sa det ikke gjorde veldig vondt fant legen det for godt å klemme hardt. Veldig hardt. Da han var ferdig med å klemme gjorde hånden vondere enn noen gang.
Videre ble jeg sendt tilbake til røntgenventerommet for å røntgenvente litt før jeg ble røntgensendt inn på røntgenrommet hvor røngtenmannen tok røntgenbilder av røntgenhånda mi. Etter enda en ventetid kom jeg tilbake til legen som hadde studert bildene mine og fikk den sjokkerende meldingen.
Min fjerde metacarpal, dvs. benet som kobler ringefingeren med håndleddet, var brekt tvert av. Det kom en søt sykesøster og dro litt mer i fingeren, og fullførte arbeidet den påståtte håndballsproffen hadde startet kvellen før. Det gjorde ikke litt vondt. Så ga hun meg en seriøs gips, før legen sa at mer er det ikke å gjøre. Jeg måtte bare gå med gipsen i tre-fire uker, så var alt i orden. Come again.
Men før han fikk kastet meg på dør, følte jeg at jeg fikk nevne at det var i lillefingeren det gjorde mest vondt. "Hmmm..." sa legen, og ba meg vente litt til.
Etter en halvtime på venterommet kommer legen tilbake og setter seg rolig ved siden av meg. Og med beste "beroligende legestemme (bedside manner?)" forklarer han meg at han har tatt en nærmere titt på lillefingeren min, og funnet at det er et mikroskopisk brudd i basen av femte metacarpal som kan være meget farlig, og at jeg må komme tilbake imorgen for å operere.
Operere, tenker jeg... Herregud, hvem skulle tro det var så alvorlig?

Lettere sjokkert går jeg ut av dørene på Oslo Legevakt. Vel vitende om at det ikke er lenge før jeg må tilbake. Bare at neste gang må jeg under kniven.
På vei hjem, ser jeg sommeren med et helt nytt lys. Som sykemeldt finnes det ingen grenser for hva jeg kan foreta meg. Bare det ikke involverer å bruke begge hendene altså...
Utenfor en pub støter jeg på en lettere beruset mann som ser den enorme gipsen min, og konfronterer meg om hvordan jeg har ødelagt hånden min. Han gir meg et lurt blikk, og gjør fingerbevegelser som insinuerer at jeg ble handikappet som et resultat av seksuelle aktiviteter. Jeg avblåser beskyldningen og forklarer det som det er.
Jeg slo en vegg.

fortsettelsen: Kapittel 3 : Operasjon Steinmann

søndag, september 17, 2006

Kapittel 1



Svadas årlige sommerfest.

[Sommeren;2006]
Rating: En tragedie uten sidestykke.



"Everyone has a summer they want to remember..."

Det er ikke til å komme utenom. Sommeren er virkelig over. Men herregud for en sommer det har vøri! Full av latter og tårer, smerte og velbehag, konserter og skiver, jenter som kommer, og jenter som går, og selvfølgelig skamløs trygdesvindel.
Mine skriblerier her fremover kommer til å dreie seg om sommeren 2006. Jeg kommer til å skrive dype analyser av alle de sentrale episodene, med fokus på den legendariske London turen, så her er det bare å følge med.

Sommeren begynte tidligere enn planlagt, sent i Mai måned, med en grundig gjennomgang i Murphy's Lov (alt som kan gå galt, går galt, i den minst passende rekkefølgen).
Grunnet økonomiske vanskeligheter (hva annet er nytt?), som blant annet førte til at jeg måtte droppe Roskildeferingen i år, var tanken egentlig å jobbe i barnehage hele sommeren, men den planen ble punktert da hagen jeg var vikar i fikk budsjettstopp, og jeg så og si fikk fyken. Mens jeg satt hjemme og gruet meg til å jobbe i et eller annet råttent lager eller liknende hele sommeren, fant min kjære samboer, og kjæreste de siste fire årene, det for godt å forlate meg med et bruddent hjerte, og en 70 kvadratmeterss leilighet jeg ikke har sjans til å betale for alene. Hjertebrudden og gråtkvalt samler jeg meg for å gjøre det meste ut av de siste ukene på jobben. På sykkelparkeringen en av de påfølgende dagene, får jeg meg enda en morsom overraskelse da jeg istedetfor å finne sykkelen min, kun finner en avklippet lås. Buddha har virkelig humoristisk sans tenker jeg og går bitter, sint og frustrert til busstoppet for å komme meg til arbeidet for å få ut mine negative følelser på en liten gjeng uskyldige, og søte små barn.
Verre kunne det vel ikke bli?

Jeg ble etterhvert lei av å synes synd på meg selv og bestemte meg for å holde en heidundrandes fest i singellivets navn! Festen skulle finne sted lørdagen etter min siste arbeidsdag, og skulle være et overgangsrite til den lange og triste sommeren som ventet meg. Vi kalte den Svada's store sommerfest, og jeg inviterte alle jeg kjente.
Men ikke engang Svada årlige sommerparade skulle gå av uten å ende opp i en katastrofal farse av dimensjoner.
Jeg ante alt at festen kom til å bli forholdsvis punktert, da halvparten av alle inviterte enten var på Roskilde eller andre utenlandseskapader. Så klokken 2200, da kun mine to brødre, og et meget begrenset knippe av mine nærmeste venner var på plass i leiligheten min, ante jeg fred og ingen fare da Ina tilbød seg å invitere et par venner fra Wu-Tang konserten hun var på over gata. Istedetfor å ha med fem søte jenter, som vi ble enige om, dro selvfølgelig Ina heller med seg ti store gutter og to søte jenter... Men gutta så hyggelige nok ut de, og vi trengte jo virkelig noe som kunne få startet denne festen skikkelig, så jeg lot det gå, om enn med en viss uro nederst i mageregionen. Alt gikk bra en halvtimes tid, helt til jeg på vei til kjøkkenet observerte at de uinviterte hadde begynt å invitere nye uinviterte. Uinviterte opphøyd i seg selv om du vil. Jeg tente på alle plugger, og ba nykomlingene pelle seg til et visst sted. Spesielt merket jeg meg to gutter som, jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette pent... Vel de så ut som et par kriminelle drittunger (hudfargen dems var ikke sånn som den er på de som er født og oppvokst her til lands). Frekk, ufyselig, og mannevond slengte jeg obskøniteter til dem, og kastet dem med hodet først ned trappa. "Norge for nordmenn!" ropte etter jeg dem, og kastet ølen dems ut vinduet. Good riddance. Det var ikke før et kvarter etter jeg innså hva jeg faktisk hadde gjort. Det var da jeg, for å få et mer nyansert innblikk på hvor mange klokken var, grep lommeveis for å fiske opp mobiltelefonen min, merket at noe var galt. Den klumpen som ALLTID ligger i min venstre bukselomme, var mistenkelig fraværende. Dette kan ikke skje meg, tenkte jeg, og konkluderte med lynrask presisjon at inntrengerene hadde stjålet min kjære W800i. Sinnet, nei Raseriet boblet inni meg. Raseri og frustrasjon. Hvorfor skal alt skje MEG!?!?
Jeg fikk låne en annen mobiltelefon, i et siste desperat håp om å ringe min egen mobiltelefon, og snakke med gjerningsmennene, og beklage min respektløse oppførsel og kanskje trygle dem til å gi tilbake, eller selge meg min egen mobiltelefon tilbake til meg. Men jeg kunne raskt konkludere med at mobilen var avskrudd, og kunne se langt etter et gjensyn med den.
Det var da det svartnet for meg. Reptilhjernen tok over for neo cortexen, og jeg gjorde det eneste som virket hensiktsmessig i den daværende situasjonen.
Jeg slo.
Jeg slo så hardt jeg kunne.
Jeg slo så hardt jeg kunne i betongveggen.
Det smalt.
Jeg var Hulken.
Jeg var Supermann.
Jeg var Kratos.
Veggene bøyde seg inn i rommet da jeg pustet inn, og alle lysene bleknet for den rasende flammen i mine øyne.
De andre på kjøkkenet gispet synkront, og tok alle et skritt fra meg, mens de stirret i vantro på personen som akkurat hadde blitt en halvmeter høyere.
Hvem har mobilen min? freste jeg. Tre store atletiske alpha male gutter falt på kne, og vrengte lommene sine for meg. Det var ikke oss herre. Vi lover! Jeg snudde meg og tok kurs mot kvinnen som var skyld i all min ulykke. Ina! Jeg tok tak i kragen hennes, og løftet henne opp mot veggen. "Din jævla guling! Jeg holder deg personlig ansvarlig for dette! Hvem faen er det du tror du er, som inviterer alt det jævla pakket inn i min nydelige leilighet på beste vestkant!?"
Jeg slang henne ned på bakken, og hun våget ikke reise seg opp igjen før jeg hadde forlatt rommet. Tilbake på kjøkkenet, fikk ei jente roet meg ned litt, og ba meg ringe mobilen min en gang til. "Nyttesløst!" sa jeg hånlig, og for å bevise hvor dum hun var, tok jeg telefonen hennes for å bevise poenget mitt. Ingen ringetone. Jeg ba henne høre selv hvor dum hun hadde vært, og at det ikke var noen sjans for at den sto på. "Men den ringer jo" sa hun med et naivt blikk, og rakte meg mobilen hennes. Og joda. Det ringte. Og tror du ikke det kom en velkjent melodi ifra stuen? Freestyla' Roc' tha microfone! Der var mobilen min ja... Lyset returnerte til normalt, flammen i øynene mine ble til rødme, og jeg ble plutselig veldig veldig liten.

Mann som jeg er spiste jeg ordene mine, og ba alle høflig om unnskyldning, og beklaget at jeg kanskje overreagerte. Litt...
Jeg tok meg et glass vin og satt meg i stuen med mine venner. Etter ti minutter kom jeg på at jeg hadde slått veggen tidligere på kvellen. Jeg hadde slått betongveggen. Og ganske hardt attpåtil. Etter slaget hadde hånden sneket seg ubemerket ned i bukselommen, og jeg hadde ikke tenkt noe mer over den. Men nå begynte det å gjøre vondt... Jaja. Jeg får vel se på skaden tenkte jeg, og forventet ikke stort mer enn en voksen hevelse, og kanskje tilogmed et søtt lite rift. Det var nok en smule verre enn som så. Jeg kunne ikke bevege ringefingeren i det hele tatt, og for å gjøre det hele litt verre, så hadde jeg fått en merkelig klump midt på hånda. Det var en merkelig hevelse tenkte jeg og tok på den... Hmmm... Det kjennes mistenkelig ut som et ben.
I en lettere sjokket tilstand viste jeg ivrig frem min nye utvekst til festdeltagerne, etterfulgt av en oppriktig: "Skal den virkelig være sånn?" "Pleier benet og stikke opp midt på hånda på den måten?" "Kan ikke huske at den var sånn før..." Heldigvis var det en erfaren håndballspiller i bygget, som kunne beroe meg med at dette kun var en vanlig forstuing, og ikke noe å bry seg om. Jeg kunne bare vente noen dager så ble det borte, eller så kunne han bare gjøre sånn (han tar hånden min, og tar et fast grep rundt ringefingeren min og drar. Hardt.)
KNEKK!!!!!
Auauauauauauauauauauauauau!!!!!!! All smerte jeg noen gang har opplevd i hele mitt liv kommer skyllende over meg, og det lille jeg måtte ha igjen av blod i toppetasjen evakuerer til sydligere strøk. Alle objektene rundt meg. Alt. Blir rødt. Untatt lyskildene som avgir en kald hvitfarge som gjør at jeg til en viss grad kan orientere meg om hvor jeg er. Jeg trenger vann. Jeg ramler mot kjøkkenet, og kolliderer med et par røde personer, og en rød vegg. Ina noterer seg at jeg ser spesielt blek ut, og at jeg burde ta meg et glass vann. Godt poeng. Jeg vet jeg står ved vannkranen, for det hvite lyset jeg har foran meg er formet ganske likt lyset på kjøkkenbenken. Jeg har et glass i hånden, men klarer på død og liv IKKE å treffe vannkranen. Ingen av de røde menneskene rundt meg tenker på å hjelpe meg, før søte lille Ina, som jeg minutter tidligere kjeftet huden full, og truet med å få deportert ut av landet, kommer for å hjelpe meg. Hun tapper et stort glass med vann, og geleider meg forsiktig inn i det øde soverommet, hvor jeg får satt meg ned og samlet meg, og drukket litt vann. Langsomt får jeg synet mitt tilbake, og ting begynner å ta kjente former igjen. Jeg kjenner igjen den sorte bokhyllen. De vaniljefargede veggene, den grønne t skjorta mi, og den bittelille gule Inaen min.
Ting begynner å falle på plass. Jeg har utrolig vondt i hånden min, og har blitt spontanedru, og om mulig enda mer deprimert enn jeg allerede var. Jeg går ut av soverommet med bøyd hode, og meddeler at festen er over. Dere trenger ikke gå hjem, men dere kan ikke bli her... I gangen avslører lille Jon Inge, som jeg møtte tidligere på kvellen, at han er med i Warlocks, og var dommer i dansefeber på TVNorge. Wow. En kjendis, i mitt hjem. Han råder meg til å ta en tur til legevakten dagen etter, da hånden mest sannsynlig er brukket, iogmed at benet stikker ut og sånn. Men håndballkisen holder på sitt, og sier at det bare er en stakkarslig forstuelse og ikke noenting å bry seg om.
Etter at alle gjestene har gått, sitter jeg igjen med Herman og Ina, og småsnakker og spiser litt potetgull. Ikke lenge etter vender også de snuten hjemover, og jeg er alene igjen.

Jeg pusser tennene og legger meg for å sove. Tidligere på kvellen var jeg en bare en knust mann. Nå var jeg en knust mann med sterke smerter, et ødelagt rykte, og en rotete leilighet. Mobilen renner over med sympatiske meldinger fra søte jenter landet over, men ikke et ord fra jenta jeg egentlig vil høre fra. Jeg blar i kontaktlisten min til jeg kommer til Piripiri. Jeg stopper og tommelen min henger truende over ring knappen. Så fælt som jeg har det nå må hun vel ta meg tilbake? Tommelen flyter sakte men sikkert nærmere knappen. Den oppnår kontakt. Kun et milligram med trykk nå, så ringer det. Jeg tar meg i det, og fører tommelen målbevisst til andre siden av mobilen. Til mer-knappen. Jeg velger endre kontakt. Endre navn. Piripiri, Piripir, Piripi, Pirip, Piri, Pir, Pi, P. Jeg trykker på C knappen helt til hele navnet er borte, og skriver inn det nye kontaktnavnet: Brit Ronja. Lagre.
Jeg legger fra meg mobilen, og feller en enkelt tåre, mens jeg tenker for meg selv:
Herfra kan det kun gå en vei...
Så sovner jeg. Uten å ane hva som venter meg.

fortsettelsen: Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Firepod
[Apple?;2006]
Rating: Varm


Endelig tilbake.
Etter en lang lang lang lang lang pause er vi endelig tilbake. Jeg kan forøvrig ikke snakke for Koda, men jeg Svada er definitivt tilbake! Imorgen kommer den første store deilige anmeldelsen på over 5 måneder. Vi varmer opp nå med en liten anmeldelse på Apples nye Firepod.
Firepod er et konsept som baserer seg på de allerede rimelig populære iPodene fra nevnte selskap. For de som ikke har fått det med seg er iPod små poder man kan henge på diverse steder på kroppen din for å øke blodtilførselen til hjernen, og på den måten oppleve verden som et lykkeligere sted, fylt av musikk, glede og dansende mennesker. Men sjarm er bare spennende så lenge, og et sted måtte det si stopp. Etter å ha gitt folk eufori og glede i et par år slipper endelig Apple et produkt som kan gjenopprette balansen i hverdagen. Firepod er iPoden som tar fyr hvis brukeren opplever for mye glede, og etterlater et stort og sviende brennmerke, som utsondrer verk og ekkel gugge i flere måneder. Om ikke lenge kommer det også en tilleggsmodul som gjør at all lyden du hører er andpusten, dyp og ond. Som om djevelen selv ga lyd til de små søte andungene, og hun søte jenta som selger smoothie på Fresh Juice'n'Smoothie (du vet hvem du er ;)).
Om dette er et positivt tiltak gjenstår og se, men alt som kan tørke gliset av de fårete jævla negerne som sitter ved siden av meg på T-banen på vei til jegvetikkehvor, er et godt tiltak i mine øyne.
Lenge leve den totale, fullkomne misnøye.

Det var alt jeg ville si.
Jeg har savnet dere.
Next: Den store anmeldelsen av Sommeren 2006 (mest sannsynlig i flere deler)

-- Svada.

lørdag, april 08, 2006



Trikkefører Fjeldersen
[Oslo Sporveier;2006]
Rating: Dødsfelle




Etter månedvis med opplæring, har vår gode venn Ola Martin Fjeld, fra MartinMountain (og en hemmelig hjemmeside), endelig fått seg trikkelappen, og sprer daglig frykt og terror gjennom Tigerstadens gater.
Jeg var så "heldig" her om dagen, at jeg tilfeldig støtte på vår nye trikkefører, da jeg på vei til arbeidet valgte å benytte trikken som fremkomstmiddel. Jeg sto ved Torshov stasjon, og ventet på trikken, og sanne min hatt, var det ikke selveste Trikkefører Fjeldersen som kom kjørende oppover gaten i sin Linje 13, Grefsen st.

Turen begynte fredfullt, og hele veien til Sandaker senter gikk knirkefritt og uten problemer. Jeg befant meg selv for første gang i midt liv, helt forerst i toget, og fikk en følelse av avmakt av den mektige utsikten trikkeførerene jobber med på daglig basis.
Ola Martin oppførte seg meget pliktoppfyllende på begynnelsen av reisen. Han stoppet ved stoppsignal, og lot meg ikke fikle med kontrollene. Men etter Grefsenveien, ble han tydelig utålmodig og lei.
"Jeg skal vise deg et triks jeg lærte på trikkeskolen" sa Ola, før han dyttet gassen i bånn. Trikken akselererte med en voldsom kraft, og idet vi kjørte opp mot Storo stasjon ble jeg blek som et laken. Stiv av skrekk, pekte jeg rett frem, og skrek til føreren "Det der er jo en motpens! Makshastighet over en motpens er 15 km/t, og denne trikken kjører i minst 32 km/t!!!!". Ola Martin lo det av seg, og ignorerte alle de vettskremte passasjerene som desperat trykket på stoppknappen.
Idet vi, i en forrykende hastighet, føk forbi alle som sto på stoppet og ventet på trikken pustet jeg lettet ut. Trikken var fremdeles på sporet, og alt hadde gått bra. Det var iallefall det jeg trodde det ene sekundet. Det neste sekundet brøt all helvete løs. Farten hadde vært for mye for vognen bak. Den bakre vognen hadde sporet av, og ble slynget mot de som ventet på stoppet, og hele trikken fungerte nærmest som en nunchaku fra helvete. Som om djevelen selv skulle hatt sett en Bruce Lee film for mye, og fikk lyst til å prøve seg med det livsfarlige kinesiske våpenet.
Når jeg husker tilbake på hendelsen er det hele fjernt for meg. Som noe jeg har sett i en film for lenge siden, som jeg ikke husker helt. Bare klipp. Bilder. Jeg husker jeg stirret i vantro bakover i trikken. Der jeg, i forrerste vogn sto helt støtt, uten å blunke, ble passasjerene i vognen bak meg slengt rundt som filledukker. Utenfor står en mor med barnevogn og stirrer tomt ut i luften idet hodet hennes blir knust utover vindusruten på trikken. Barnevognen blir forvridd og vrengt, før den blir slukt under hjulene. Noen drar i nødbremsen. Trikken stopper brått, og jeg blir slengt mot frontruten. Jeg kaver meg opp og mot nærmeste utgangsdør. Idet jeg trer ut av trikken, snur jeg meg til Ola Martin.
"Ja du, det der var litt av et triks."

fredag, mars 31, 2006

Image Hosted by ImageShack.us

Snappiville Tekis
[Pørt Pictures;2005]
Rating: The next big thing.

Da jeg ble invitert til en ekstremt eksklusiv visning av Pørt Pictures seneste rull, Snappiville Tekis, var jeg snar med å takke ja. Jeg hadde alt sett teaseren, og var som resten av det norske folk ekstremt hypet til å se denne filmen.

Pørt Pictures står, som dere alle vet, for 90% av nytenkningen innen norsk film idag, men de har fremdeles ikke klart å overgå suksessen deres debut opus: "Trilogien" hadde. Trilogien, som i korte lag var en utforskning i Freuds teori om id, ego og superego lekte lett med sjangre, og hadde et sterkt budskap. Id, representert av "Det profitanske selvskap" omhandlet et mann fanget av sin egen ensomhet. "The Head" dykket inn i det underbevisste Superego, og er en abstrakt fortelling om samfunnets uskrevne regler, og moralensvokter, representert av et isopor hode med de klassiske Dragonized brillene, og en ku-spist hatt. Publikumsfrieren, og representanten for den mer folkelige og tilgjengelige Ego, var den internasjonale kult-hiten, "Dragonized - The Flick (Playing fearies on the field)" Sistnevnte var et springbrett for kampsport karrieren til begge hovedrollene, og er fremdeles anerkjent som en av de beste norsk-produserte kampsportfilmene gjennom tidene.
Tiden etter Trilogien var en vanskelig tid for Pørt. Etter fraflytningen til en av nøkkelmedlemmene i produksjonsselskapet spredde resten av gjengen seg i to retninger. Den ene halvparten startet sitt eget selskap; Svada Pictures, som sto for oppfølgeren til Dragonized - The Flick, nemlig Dragonized - The Movie. Etter en ekstremt vellykket PR kampanje, med verdens beste teaser, ever, som flaggskip, floppet merkelig nok The Movie.
Verre gikk det for den andre halvdelen, som fikk seg jobb i videoproduksjonsselskapet, Objektiv Kommunikasjon. OK ble drevet av en tykk og plagsom liten klump i en heftig midtlivskrise som presterte og suge livskraften ut av den unge filmspiren.

Bortsett fra en rekke avlyste, og ufullendte prosjekter, har vi altså hørt lite fra Pørt Pictures i det siste, men det skal altså forandre seg nå.
Snappiville Tekis er en animasjonsfilm som tar tak i deg, og rister, og slipper ikke taket før lenge etter rulleteksten. Den sanne historien, om en rolig landsby (eller dorf som de kaller det der nede) i øst-Tyskland som får besøk av en mystisk handelsmann som selger lykke og tragedie til samme pris, er en historie som sitter med deg resten av livet. Historien er mesterlig fortalt av stjernen fra The Head, The Head, og i noen av rollene finner vi ingen ringere enn en leketøys-katt og en matboks. I regi stolen finner vi Ola Martin Fjeld, og Inge Kulander, som beviser en gang for alle at disse to er en mye mer dødelig duo sammen, enn hver for seg. Replikkene sitter fast, og animasjonen er jevngod med bransjens beste.
Det eneste usikre med denne filmen er utgivelsesdatoen. Kopien jeg så er så godt som ferdigklippet, og filmen er klar for distribusjon. Det eneste som gjenstår nå, er for gutta i Pørt Pictures å bli enige om en premieredato, og et premierested. Min beskjed til Pørt: Jeg stiller Bigscreen og hjem til disposisjon, og er klar for en heidundrandes premierefest når som helst! Hva med påske?
Uansett. Snappiville Tekis, kommer garantert til å blir "The next big thing" for både Pørt Pictures, og for hele det norske filmmiljøet.

Seacrest, out.


lørdag, mars 11, 2006

Men The HermovIngian var ikke død!





Innboksene til oss i Svada-Koda redaksjonen har vært stappfulle av allskens reaksjoner etter vår offentliggjøring av HermovIngians avskjed fra musikkverden. Reaksjonene var hovedsakelig av en sørgende art, så jeg har derfor gode nyheter til dere tusenvis av HermovIngian fans der ute! The HermovIngian er ikke død. De står faktisk sterkere enn noensinne, og idag, Lørdag 11. Mars holder de sin første konsert noensinne, og slipper singelen Sunt, som allerede er spådd minst top 10 plass på Best Singles 2006 lista til Pitchforkmedia.
Ser dere på konsert!

søndag, januar 29, 2006


Venting
[Ukjent;XXXX]
Rating: Kjedelig




Årets første regulære anmeldelse, og den første på Svada-Koda på en veldig lang stund angår et veldig aktuelt tema. Aktuelt blant annet med tanke på alle de ventende Svada-Koda fansen som venter spent på Koda's stadig forsinkede "50 beste skiver" poster, og likeså med Svada's kraftig forsinkede avslutning på fjorårets Svada Awards seremoni. I tillegg er det mange ventende SAS passasjerer rundt omkring på landets flyplasser, og selv venter jeg på flere ting i skrivende øyeblikk. Jeg venter på at klesvasken min skal bli ferdig, jeg venter på at Koda og Koki skal dukke opp, så vi kan se på BB, jeg venter på at Nettverkstilgangsdisken til PS2en min skal dukke opp i posten, jeg venter på lønningsdag, jeg venter på Sin City Directors Cut, jeg venter på Sommerferie, jeg venter på at jeg skal bli voksen, jeg venter på skjeggvekst, osv osv... Hele livet består jo faktisk nesten bare av venting. Og venting er ikke spesielt morsomt. Det består hovedsakelig av å sitte/ligge stille og stirre ut i det tomme. Pass på å ikke lukke øynene, for da teller det ikke som venting lenger! Da er det nemlig hviling. Men det mest plagsomme av alle ventefenomener må jo være alle de forskjellige køene der ute. Legekø, tannlegekø, hudlegekø, frisørkø, printerkø, og selvfølgelig biljardkø. Opplevde selv den verste køen av dem alle her om dagen, nemlig trafikkø når man er i Taxi, og takstameteret suser avgårde, mens fartøyet faktisk ikke kjører fortere enn en selv kan gå med sine egne ben.
Denne posten her er jo faktisk også en form for venting, om enn på et annet språk...
Så hvorfor ikke fylle ventingen med litt tankeløs blogging, og kanskje en time med Playstationen? Jeg tror jeg skal gjøre nettopp det jeg.

søndag, januar 22, 2006

Svada Awards 2005! pt. 8

Og vinneren er: *trommevirvel* (ble kvalm av at detta var i stor skrift så gjør et lite inngrep)
Christopher Nolan for Batman Begins!

Årets film var utvilsomt årets vanskeligste pris å dele ut. Alle de nominerte er utrolig sterke filmer, og å velge en av dem som en vinner har vært vanskelig. Til slutt sto det mellom Sin City og Batman Begins. To filmer jeg så på kino samme uke faktisk. Fingeren landet på Batman av en enkel grunn. Da jeg gikk å så Sin City på kino hadde jeg skyhøye forventninger, og visste nøyaktig hva jeg gikk til. Forventningene ble innfridd, og vel så det, men det kan allikevel ikke måle seg med følelsen jeg satt igjen med etter å ha blitt blåst overende under Batman Begins. Jeg hadde ganske høye forventninger, og var meget positiv til denne filmen før jeg så den, men ingen ting forberedte meg på det enorme mesterverket jeg ble servert. Etter å ha sett begge filmene om igjen på DVD, må jeg nok innrømme at Sin City gav den største gjensynsgleden, og blir nok den filmen jeg ser flest ganger. Ihvertfall når Directors Cut kommer (like etter Twin Peaks S2), men årets Svada Award for beste film 2005 går uansett til filmen som tok meg mest på senga, og etterlot det største gliset på vei opp trappene fra kinosalen. We salute you, Batman!
Og vær så snill WB; ikke lag for mange oppfølgere!

Og det var faktisk det. På ekstrem overtid (22 dager) er Svada Awards 2005 offisielt avsluttet. Jeg håper det har ført til litt interessant og givende lesning for dere, og håper dere allerede gleder dere til Svada Awards 2006.

Takk for meg.

-- Svada

mandag, januar 16, 2006

Svada Awards 2005! pt. 7

Og vinneren er: *trommevirvel*
Ocean for Here Where Nothing Grows!

Jeg har alltid vært en sucker for ting som er limited, og har flere ganger gått i fella, kjøpt katta i sekken, og hva verre er. Da jeg fikk newsletteret fra Important Records i brevlådan, som fortalte om den nye limited EPn til Larsen, og den nye skiva til Ocean i limited folie-cover, og medfølgende T-Trøye, alt til en tollvennlig pris, tok det derfor ikke lang tid før bestillingen lå inne.
Jeg har aldri vært noen stor fan av Doom Metal. Det meste jeg har hørt, har jeg faktisk syntes var ganske kjedelig. Here Where Nothing Grows er derimot et unntak. Og hvilket unntak! Mer ett verk enn en skive, består den av tre laange spor på tjue minutter hver som snirkler seg inn i hverandre og kommer ut som et dyrisk utløp for sinne og melankolsk raseri. Kan minne om en Slo-Mo versjon av Isis, som også, som kjent kjører med klare referanser til havet (Oceanic for de som ikke tok den). Havet er et mørkt og dypt sted, og på bunnen av det mørkeste havet sitter vokalisten i Ocean, som en mannlig sirene og brøler. Mang en black-metaller har gått tapt på de syv hav da de har hørt denne stemmen, og hoppet ned i havet for å komme til kilden. Tror jeg selv skal ta meg en dukkert snart faktisk.


Med det sagt går vi over til Svada Awards 2005's siste nomineringer og årets gjeveste pris.
Prisen for årets beste film skal deles ut. Og de nominerte er:
  1. Batman Begins - Cristopher Nolan blåser liv i en for lengst død superhelt (på lerretet altså!). Christian Bale gir en prikkfri tolkning av både Bruce Wayne, som endelig har fått den tyngden han fortjener i en film, og Batman, som aldri har vært så skummel. Enda bedre (hvis det finnes no bedre enn perfekt) er Cillian Murphy som gjør tidenes tegneserie skurk i rollen som Scarecrow. Alt er riktig i denne filmen, som fikk meg til å forlate kinosalen som en flirende guttunge.
  2. Sin City - Et teknologisk underverk av en liten perle dette. I svart-hvitt og fine farger lager Robert Rodriguez noe som er så nært en blåkopi av tre av Frank Millers Sin City Bøker (Sin City, The Big Fat Kill og That Yellow Bastard) en film kan komme. Alle filmene jeg så på kino etter denne (før King Kong) ble liksom litt unødvendige.
  3. King Kong - King Kong er ikke bare en film. King Kong er faktisk en maskin som tøyer på tidsbegrep og perspektiv. Den første timen i filmen, som varer i tre, føles nemlig som to og en halv, men de siste to timene går så fort at man kunne sverget at det ikke hadde gått mer enn et kvarter. En berg og dal-bane som gir ordet underholdning en helt ny betydning. O hei hvor det går!
  4. Kiss Kiss, Bang Bang - Årets overraskelse, og så godt som den eneste amerikanske filmen på kino i år som ikke var basert på allerede utgitt materiale som film/bok/tegneserie. Ikke no spesielt nyskapende eller revolusjonerende med denne filmen. En klassisk detektivhistorie i moderne innpakning. Det som gjør at den for innpass i den eksklusive prisutdelingen er ganske enkelt at humoren i filmen er så godt som skreddersydd for meg. Jeg lo og jeg lo.
  5. The Constant Gardener - For at dere ikke skal tro at jeg kun ser på overfladiske underholdningsfilmer, for det gjør jeg aldeles ikke, det er bare de som har vært best i år, må jeg vel også ta med en seriøs en. Fernando Meirelles, som også er ansvarlig for City Of God, en film som evig nevnes blant favorittfilmene mine, beviser at han mest sannsynlig er no slikt som verdens beste historieforteller med filmmediet. På to raske timer fortelles det om menneske-skjebner, konspirasjoner, sykdom, legemidler, politikk, kjærlighet og hat. En overveldende mengde informasjon lesses stadig på seeren, men det blir aldri for mye. Det blir aldri kjedelig. Og det er klippet så genialt at du har alltid den informasjonen du trenger for å ta inn det nye. Og Ralph Fiennes er bedre enn noensinne!

Vinneren vil snart bli annonsert, men i mellomtiden kan dere kose dere med årets andre Svada's Bæsje Awards (og denne gangen er jeg faktisk seriøs).Prisen for årets verste film, 2005 går til:

Sinus.
At budsjettet er under 40.000 kroner, og at den inneholder mer enn 4000 klipp er visst alt man kan kreve av en norsk film i disse dager, for denne filmen har, for meg fullstendig uforståelig, mottat gode kritikker i de fleste norske tidsskrifter. Manuset på denne filmen er faktisk det dårligste manuset noensinne. Forfatteren bak Crossroads (den med Britney vetti) blir som Charlie Kaufman i forhold. Ola Martin sa det ganske bra da han sa at å se filmen var som å være på en skikkelig rævva fest, hvor alle var drita, unntatt deg. Intenst kjedelig er ordet. Erlend Loe! Hvordan kunne du gå god for dette makkverket!?!?!?!? Jeg så deg på premieren, og du så litt morsk ut. Håper du innser hva du har gjort.