Og vinneren er: *trommevirvel*The Wrens
Det er vanskelig for meg å beskrive hvor bra denne konserten faktisk var.
Jeg sto helt foran, og litt på siden til å begynne med. Etter at hele bandet hadde samlet seg og begynt å spille tenkte jeg for meg selv: "Fy faen detta er bra!". Terningen min hviler på en sterk femmer.
Bassisten kaster gitaren sin fem meter opp i været, og er kun millimeter fra å treffe den intetanende vokalisten i bakhodet.
De ler og koser seg på scenen. Stemningen er smittende, og jeg begynner å rikke på rockefoten.Den harde kjernen på fem-seks fans helt foran begynner å hoppe litt. Jeg tenker faen heller, jeg vil også hoppe! og joiner dem i dansinga.
Første svettedråpe treffer bakken.
Terningkast seks.
Favorittlåt på favorittlåt strømmer ut av anlegget, og publikum elsker det. Vi er snart en gjeng på minst tjue stykker som danser vilt til musikken og har glemt alt annet.
Det oppstår en symbiose mellom artist og publikummer.
Terningkast syv.
Bassisten kommer med en stor bunke med trommestikker og begynner å dele ut til de forreste publikummerne. Idet jeg forstår at de som får snappet til seg en stikke får komme opp på scenen for å ta del i den interaktive opplevelsen denne konserten begynner å bli gjør jeg alt jeg kan for å sikre meg en trommestikke selv. Vakten slipper oss opp. Vi trommer på scenegulv, mikrofonstativ, keyboard, bandmedlemmer. Vi trommer en rytme som sakte men sikkert blir til "Boys, you won't", og jeg trommer entusiastisk på gulvet mens jeg i et ukontrollertbart glis synger med på teksten jeg kjenner så inderlig godt fra før. Jeg ser rundt meg, og jeg tror ikke det går ikke helt opp for meg hva som skjer. Jeg ser ut på publikum. De elsker det.
Her kunne jeg skrevet terningkast åtte, men det ville ikke kommet i nærheten.
Etter sangen vår er ferdig må vi av scenen igjen. Jeg går for å ta vokalisten i hånda, og han klemmer meg.
Nede blant publikum igjen er det ikke en sjel igjen i rommet som ikke er fylt av hvitt lys.
Euforiaen er et faktum idet bandet begynner å spille hopeless. Ikke bare bandets beste låt, men også en av verdens. Oslo rister, og jeg får rett og slett ikke nok.
Og så kommer den tragiske beskjeden. De har ikke lov til å spille lenger. Love Is All skal ha scenen, og de har bare to minutter igjen. De spiller den korteste låta de har. Det er en låt jeg aldri har hørt før, men selv den treffer alle nerver.
Etter at bandet har forlatt scenen, står vi der alle sammen. Utmattet. Og vi smiler til hverandre. Sikker i den viten at vi har opplevd noe sammen. Noe helt unikt. Ruset på livet forveksles klemmer og håndtrykk, som om vi var gamle krigskamerater. Lykkelige over å ha vunnet krigen og friheten, så vi også at våre veier skiltes, og at vi kanskje aldri ville møtes igjen.
Vel utenfor Rockefeller, på vei mot frivillig-nachspiel på Grønland merker jeg at ordet euforisk ikke lenger bare er et ord i en Dimmu Borgir-album-tittel, men en ekte følelse. Og jeg klarte ikke stoppe latteren som fosset ut av meg der jeg gikk. Folk så rart på meg, men jeg kunne virkelig ikke bry meg mindre.
For arkivet kan det nevnes at kvelden nådde nye høyder på frivillig-nachspielet, men det tar vi en annen gang ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar