Svada og Koda's dingse-emporium.

2007-07-15T19:16:00.001+02:00

Kapittel 15

Turist i måneskinn
[Sommeren;2006]
Rating: Ved sogas ende

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper
Kapittel 12: Nachspiel fra hælvete
Kapittel 13: Dagen derpå, og dagen der på igjen
Kapittel 14: Alle elsker Zarah

"All good things must come to an end"

Det var siste morgen i London.
Ola hadde gitt opp målet sitt om å bare sove seks timer hver natt, så vi lå og strakk oss til langt utpå dagen.
Zarah lå fremdeles oppå meg, og tross alt var det faktisk ganske deilig med litt hudkontakt. Når hun prøvde å kysse meg, snudde jeg meg rundt som om jeg strakk på meg. Gjespet eller klaget på at jeg hadde vondt i leppa. Men jeg lot henne holde rundt meg, og jeg holdt vel kanskje litt tilbake.
Solen skinte og det var brennhett inne. Vi ble klamme under dynetrekket.

Ola hadde funnet krykkene og vesken sin på hostelet noen timer etter jeg hadde tatt piercingen min. Vi ble enige om at det var piercingen som gjorde det. At den var en magisk artefakt som skulle snu hellet vårt en gang for alle. Og denne morgenen fortsatte den å utføre mirakler. Som om det ikke var nok at den hadde skaffet meg klinings kvelden før, presterte den å delvis reparere iPoden til Ola, som hadde falt i vannet, og kort tid etter ringte telefonen min. Det var moren min. Hun hadde fått et brev fra Falck. Sykkelen min var blitt funnet, og kunne hentes i Konowsgate.
Plutselig hadde alt ordnet seg. Men den lykkebringende piercingen var sliten. Leppen hadde hovnet opp, og var blitt større enn selve ringen som presset på. Det kom verk ut av hullet utenfor, og huden inni leppa, rundt hullet, hadde blitt helt gul.

Vi dro inn til byen igjen. Jeg trengte desinfiserende middel til leppa mi, og jeg skulle på konsert på kvelden. Samme sted som sist, med det nyeste bandet til favoritt-artisten min, Mike Patton. Jeg hadde blitt i ekstase da jeg kvelden før fant ut at Peeping Tom skulle spille sin første konsert noensinne dagen etter, og at det fremdeles var billetter igjen.
Dette ble skrevet om konserten under fjorårets Svada Awards nominiasjoner:

Peeping Tom - London Astoria. 18.07.06 - Jeg støtte på Mike Patton også i sommer. Det var i London, og hans nyeste band, Peeping Tom skulle spille sin aller første konsert. Det var rent tilfeldig at jeg fikk vite om konserten. Og det var enda mer tilfeldig at jeg faktisk var i London. Like tilfeldig var det nok ikke at konserten var så jævlig bra! Patton var i storform. En helt annen person en den konsentrerte nerden vi så på Roskilde ifjor. Her slo han seg løs og alle så at han storkoste seg. I tillegg var scenen proppfull av geniale musikere. Den menneskelige beatboxen Rahzel ga publikum bakoversveis i soloen sin, og min nye favoritt DJ Mike Relm rocket huset. Dub Trio sto for rock'n'rollen, og den nydelige Imani Coppola sto for sirene-sang og fele-spill.

Etter konserten føltes både leppa og sjelen bedre. Lettere på en måte. Men det var med vemod i hjertet at jeg sto utenfor London Astoria, og innså at nå var reisen faktisk slutt. Solen hadde gått nå, og jeg kom ikke til å se den igjen i denne tidssonen på lenge. Det eneste som gjensto nå var å komme seg til Kensal Green, og hente bagasjen.

Zarah var i rommet, og etter den kalde skulderen jeg hadde gitt henne på undergrounden på vei til byen tidligere på dagen, forsto hun vel at det ikke var mer å hente hos meg. Bjørnar sa høflig farvel, og gikk for å betale. Vi var alene i rommet, jeg og Zarah. Hun kom bort til meg med en lapp. Hun hadde skrevet telefonnummeret sitt. Med tysk retningsnummer.
”Du ringer meg, gjør du ikke?” spurte hun desperat.
Jeg tok lappen i hånden og så ned på den.
Så henne i øynene.
Ga lappen tilbake.
”Nei. Jeg tror nok ikke det.”
Hun sto der helt stille, og jeg så hun ble våt i øynene.
Jeg tok bagasjen min og gikk ut.

Undergrounden hadde sluttet å gå ned til byen så vi måtte ta buss. På et mellomstopp var det tjue minutter til neste buss gikk. Jeg gikk litt for meg selv bort til et stort torv.
Det gikk ikke an å se det fra busstoppet, men torvet var virkelig enormt. Det var bekmørkt ute, men en diger søyle som rakte minst femti meter opp i været var opplyst, og i enden av torvet var det en opplyst bygning. Ved første øyekast minnet bygningen meg om det kongelige slottet i Oslo, men denne bygningen var mye vakrere, og hadde en dom på midten, og bar preg av en lang historie. I motsetning til den norske mursteinen.
Torvet var nesten helt folketomt, og jeg fikk en deilig, litt surrealistisk følelse over meg. Jeg så tilbake på søylen, og innså hvor jeg var. Den søylen hadde jeg jo sett i utallige turistbrosjyrer, tv-programmer og engelskbøker fra barneskolen. Jeg lo litt for meg selv da jeg tenkte at dette var det nærmeste en turistattraksjon jeg hadde kommet denne reisen.

Så var vi tilbake igjen der vi startet.
På fortauet utenfor Liverpool Street. Flybussen vår gikk ikke før om lenge, så vi la oss godt til rette midt på gata, og jeg duppet av en liten stund. Våknet i panikk da jeg så bussen på vei til å kjøre fra oss.
Noen timer senere satt jeg igjen klemt mellom ryggstøtten min, og ryggstøtten til personen foran meg. Flyvelederen pekte på utgangene, men jeg fulgte ikke med. Asfalten utenfor vinduet gikk fortere og fortere forbi, og jeg fikk dotter i ørene idet flyet tok av.

Klokken 0630 lettet flyet fra rullebanen. London ble en liten flekk langt der nede, og snart var England en saga blott. Kun skyer og hav så langt øyet kunne se.
Vi var på vei hjem

2007-07-13T02:03:00.000+02:00

Kapittel 14

Alle elsker Zarah.
[Sommeren;2006]
Rating: Katastrofe

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper
Kapittel 12: Nachspiel fra hælvete
Kapittel 13: Dagen derpå, og dagen der på igjen

”Jeg tror jeg har falt for deg.”
”Åja?” svarte jeg unnvikende.
Vi satt i badstuen på hostelet vi sov de første nettene, og det begynte å nærme seg morgen. Etter en poengløs bytur endte vi opp tilbake på hostelet, og jeg hadde tatt med meg Zarah opp på taket, hvor det ikke var noen andre.
Vi kysset.
Nå satt vi i badstuen og klinte, men jeg hadde gått lei for lenge siden. Ja, knapt noen minutter etter at jeg endelig turde å kysse henne, hadde jeg gått lei.
Nå var sminken hennes et vondt minne, og piercingen min verket.”Jeg har aldri kysset noen med piercing før. Du er så sinnsykt god til å kysse.”
”Du er også god” var det beste jeg kunne komme opp med som svar. Hun var helt grusom. De siste ti minuttene hadde hun brukt på å suge seg fast i den splitter nye piercingen min, og det gjorde vondt som faen. Men det var ikke før hun fortalte at hun ville besøke meg i Oslo, kanskje være i Norge resten av sommeren, jeg virkelig fikk panikk. Jeg dyttet henne vekk, og sa at jeg plutselig ble bekymret for hvor det hadde blitt av Ola og Bjørnar. De klarer seg vel, påsto hun, men jeg trodde ikke det. Jeg fortalte om hvordan Bjørnar har det med å forsvinne, og hvordan Ola har det med å knekke føttene sine. Jeg fikk Ola på telefonen, og de hadde funnet en buss som gikk tilbake til hostelet hvor vi bodde nå. Vi måtte komme oss tilbake til hostelet sa jeg, og vi gikk ut på gaten. Solen hadde begynt å gå opp, men da vi kom oss til undergrounden var det fremdeles en time til det åpnet. Vi satt oss på en liten gressflekk et kvartal unna, og hørte på musikk fra telefonen min.
”Den sangen liker jeg ikke noe særlig”, sa hun om nesten alle sangene på spillelista mi, og jeg ble mer og mer oppgitt over denne jenta. Jeg fant stadig på unnskyldninger for ikke å holde hender med henne. Vi hørte en telefon som ringte, og skjønte ikke hvorfor det ikke var noen som tok den. Så oppdaget vi at telefonen lå midt på gata foran oss. Jeg gikk og hentet den, og trykket på svar. Det var en dame som ringte, og når hun hørte det ikke var noen kjente som svarte telefonen, skjelte hun meg ut, og kalte meg ”jævla mobiltyv”. Jeg forklarte rolig at jeg fant mobilen hennes på gata, og hun ble stille. Jeg forklarte hvor jeg var, og hun ble glad, og sa at hun skulle sende mannen hennes til å hente mobilen med en gang. Kort tid etter stoppet en bil foran oss, og lurte på om det var vi som hadde funnet en mobiltelefon. Ja, det er nok oss svarte jeg, og ga sjåføren telefonen. Mannen ga oss fem pund, og sa at vi fikk kjøpe oss litt frokost. Takk sa han, og kjørte av sted.

En time senere satt vi og ventet på toget. Stasjonen var helt tom for mennesker, og jeg ble utålmodig og sa jeg skulle gå å se om jeg fant noen jeg kunne spørre. Etter hvert fant jeg en gammel dame som gikk nedover hallen. Jeg gikk for å møte henne, og jeg så at hun ble nervøs. Jeg gjorde midt beste for å smile, og ikke se truende ut, for det er jo forståelig at gamle damer blir litt nervøse når store ungdommer kommer mot dem når de er helt alene.
”Unnskyld”, sa jeg.
”Vet du når første toget går?”
Hun så rett fram, og anstrengte seg for ikke å legge merke til meg. Jeg smilte enda mer, og prøvde å se enda hyggeligere ut.
”Unnskyld!”, sa jeg. Litt høyere denne gangen.
”Vet du når første toget går?”
Denne gangen reagerte hun. Hun sa på meg med et ondt blikk, og fnyste av meg, mens hun gikk forbi meg og etterlot meg i støvet. Jeg ble sjokkert, og sint.
”Takk for ingenting!” ropte jeg etter henne.
Da la hun merke til meg. Hun var forbanna.
”For det første sa du ikke god morgen, og man kan ikke stille et spørsmål uten å si vær så snill, og takk!!!”
Hun snudde seg fra meg igjen, og gikk med bestemte skritt bortover hallen, så langt vekk hun kunne komme fra den skitne munnen min.

Da vi kom fram til hostelet var det politisperringer overalt. Det var en kraftig bulk i autovernet, og i enden av gata la det en bil opp-ned.
Jeg gikk å la meg alene i køyesenga.
Da jeg våknet dagen etter lå Zarah oppå meg.

2007-06-20T19:27:00.000+02:00

Kapittel 13

Dagen derpå, og dagen der på igjen.
[Sommeren;2006]
Rating: Fast-forward.

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper
Kapittel 12: Nachspiel fra hælvete

"I think we are on the verge of a major climate shift! "

Jeg våknet av at mobilen min pep. En ny melding. Det var fra samme nummeret som gårskvelden. ”Sendte feil i går. Ha et fint liv Inge, det fortjener du. Hilsen eks-svigers”.
Jeg stirret vantro en stund på displayet. Eksen, og familien hennes har alltid hatt en forkjærlighet for det litt melodramatiske, men dette tok virkelig kaka.
Jeg lo, og ble fylt med varme og gårsdagens tragedier ble trivielle da jeg så for meg at moren til eksen min i all hemmelighet skrev meldinger til meg, og ønsket meg et fint liv. Men Bjørnar var fremdeles borte, og det var et problem.

Det tok heldigvis ikke lang tid før Bjørnar dukket opp igjen. Plutselig var han der bare, og han forklarte hva som hadde skjedd natten før. Han ba taxisjåføren kjøre ham til nærmeste pub så han kunne få seg en pils. Planen var å komme rett tilbake til hostelet, men han hadde møtt noen hyggelige mennesker som han ble med på nachspiel hos, og da han tok taxi til hostelet sendt på natten kom han på at han hadde glemt passet på nachspielet, og måtte ta taxien tilbake, og deretter undergrounden til hostelet igjen. Ergo hadde han blitt litt sen…

Resten av dagen gikk med på sightseeing fra toppen av en rutebuss, og på camden market. Jeg oppfylte et av målene mine og tok min første piercing, og brukte resten av dagen på å venne meg til følelsen av stål gjennom leppa.

På kvelden var det fest hos Guy. Stemningen var mye bedre, nå som vi ikke skulle sove der lenger, selv om vi strengt tatt ikke hadde noe sted å sove den natten. Selv Mr. Darcy var i perlehumør, og vi satt på verandaen og grillet og drakk og hadde en kjempetid.
Etter en rask bytur, hvor jeg fortsatte katastrofesjekkingprosjektet mitt ved å be jenter suge på piercingen min, endte vi opp hos Guy igjen.

Mot de små timene begynte jeg å bli så trøtt at jeg knapt klarte å holde øynene oppe. En fyr jeg satt og snakket med bemerket dette, og jeg innrømmet at jeg ikke ante hva han sa fordi jeg faktisk sovnet under samtalen. Fyren syntes at jeg var frekk, og ble grinete, og ville ikke snakke mer med meg. Jeg gikk inn på rommet hvor vi hadde sovet første natten, og la meg ned på sofaen. Det var fullt nachspiel ute på verandaen, og jeg ville ikke gå glipp av noe, så jeg tenkte jeg skulle legge meg nedpå en halvtime for å bekjempe den verste trøttskapen.

Syv timer senere våknet jeg. Bjørnar og Ola lå på gulvet under meg. Jeg hadde en pute under hodet, og et laken over meg. Puten og lakenet var ikke der når jeg la meg, og jeg tenkte at noen har vært voldsomt omtenksomme. Ola og Bjørnar hadde verken fått laken eller pute, og ble litt gretne når de våknet og så at jeg hadde fått det.

På byen, natten før, møtte vi en annen fyr fra Oslo, som tilfeldigvis var i London. Han fortalte oss om et billig hostel ikke langt i fra byen. Vi ble enige om at vi hadde vært på loffen lenge nok, og at vi hadde gjort oss fortjent en natt i en skikkelig seng.

Vi gikk på togstasjonen for å hente bagasjen vår, og kom oss på Undergrounden til Kensal Green. Etter en halvtime på toget forsto vi at ”ikke så langt fra byen” var en overdrivelse. Vi var langt ute på landet nå, og det tok en halvtime til før vi var fremme.

Vi fikk rom sammen med to tyske jenter, som ikke var der når vi kom inn døra. Et håndkle hang fra den ene køyesengen, brodert med navnet; Sara. Jeg slang meg opp i den andre køyesengen, og spøkte med hvordan Ola hjemsøktes av jenter med navn Sara.

Vi var alle slitne og lå i hver vår køyeseng og tok livet med ro. Rommet var lite, og de eneste møblene det kunne skryte av var tre køyesenger, som alle var for korte for den to meter lange kroppen min, og et dusjkabinett som ikke etterlot mye til fantasien. Rommet hadde også en bred og deilig vinduskarm som kunne brukes som sitteplass, og utenfor vinduet, Kensal Green Cemetary. En av Londons eldste og vakreste gravplasser.

Etter en times sløving, kom de to tyske jentene inn i rommet. Vi hilste høflig, og skuffet innså jeg at ingen av dem var spesielt pene. Men etter den siste uken begynte jeg å bli lei av klaginga til Ola, og jeg fikk aldri no skikkelig kontakt med Bjørnar, så jeg lot ikke sjansen for litt frisk konversasjon gå ifra meg, og satt meg i vinduskarmen sammen med Sara. Hun uttalte navnet sitt med en frisk tysk aksent så det hørtes mer ut som Zarah.

Vi snakket sammen i hva virket som timesvis, og jeg ble bare mer og mer lei av henne. Alt hun sa var vas, og hele tiden skulle hun synge teite sangen med pipestemmen sin, og gjøre en rekke andre irriterende ting. All musikken hun likta var håpløs, og alle meningene hennes fullstendig ureflekterte. Jeg begynte å komme med unnskyldninger, og snakket norsk med gutta for å fryse henne ut, og håpet at hun skulle bli lei. Men jo mer avvisende jeg var, jo mer interessert ble hun. Rett fra boka.

Etter hvert ble det på tide å dra på byen. Vi skulle gjøre et siste forsøk på å møte venninne til Bjørnar. Venninnen til Zarah hadde andre planer, og Zarah var plutselig helt alene. Da hun spurte om hun kunne bli med oss på byen hadde jeg ikke hjerte til å si nei. Jeg mottok plagede blikk fra Ola og Bjørnar. Vi gjorde oss klar til å gå, og måtte vente litt ekstra på Zarah. Men da hun kom ut av badet var det ingen som kunne skjule overraskelsen. Si hva du vil om Zarah, men jenta kunne virkelig sminke seg.
Game on.

2007-05-07T19:34:00.001+02:00

Kapittel 12

Nachspiel fra hælvete.
[Sommeren;2006]
Rating: Et sidestykke.

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress
Kapittel 11: Parklife og rulletrapper

" You never run out of things that can go wrong."

På vei til det neste toget vi skulle rekke tikket det inn en sms fra et ukjent nummer. ”Er det noe sol der nede?” sto det. Jeg ante ikke hvem det var fra, men høflig som jeg er svarte jeg prompte; ”Er ikke noe her sol akkurat nå. Tross alt midt på natta. Men Ola har knekt den andre foten sin, og det varmer litt bare det.”.
Ola haltet på begge bena, og var virkelig et syn. Jeg gikk rolig, selv om vi kun hadde sekunder på oss å rekke siste toget. Med maksimumshastigheten til vår funksjonshemmede venn var det allerede for sent. Ola fikk mer og mer vondt, og vi måtte se oss slått av tyngdekraften og hans begrensede smerteterskel. Vi ble enige om å ta en øl på den første puben vi fant, og så praie en taxi tilbake til hostelet. Men det viste seg fort at Waterloo ikke akkurat var Londons navle. Det eneste vi fant var motorveier og smug, og følte ikke at vår søken etter et utested førte til noen form for resultat. Til slutt bestemte vi oss for å gi opp. Det var ingen ledige taxier, og vi sto lenge ved veien før vi endelig fikk skyss med en pirat-taxi.
Det var fire av oss. Richard, Ola, Bjørnar og jeg.
Jeg duppet av i pirat-taxien, og vi var framme ved hostelet før jeg visste ordet av det. Vi splittet regningen, og det ble ikke all verden. Jeg krøp ut av taxien, og over gata, så jeg sto utenfor Belushi’s, baren i første etasje på hostelet. Like etter meg kom Richard, og haltende på begge ben etter han, kom Ola.
Så kjørte taxien. Jeg så lenge etter den idet den kjørte av sted.
Ble stående igjen lettere forvirret.
Richard hjalp Ola over veien, og ingen av dem hadde lagt merke til at noe var galt. Men det var noe som ikke stemte. Taxien hadde bare kjørt, og der den hadde stått var det bare en tom parkeringsplass igjen.

- ”Bjørnar?” sa jeg lavt til meg selv, uten at det var meningen at noen skulle høre det. Jeg kunne ikke fatte hvordan Bjørnar kunne ha kommet foran oss, men en ting var sikkert. Han sto ikke utenfor sammen med oss, slik han burde ha gjort, hvis alt hadde gått sin vante gang. Jeg er tross alt vant til at taxisjåfører passer på at alle passasjerer har forlatt kjøretøyet før det fortsetter videre.
- ”Hva skjedde med Bjørnar?” spurte jeg de to andre.
- ”Er han ikke gått inn?” svarte Ola, like forbauset over mangelen på Bjørnar som meg selv.
Vi lette etter Bjørnar i baren, men der var han ikke.
Kanskje hadde han gått opp på taket.
Vi måtte nærmest bære Ola opp alle trappene. På taket var det et lite nachspiel på gang, men ingen Bjørnar der heller.

Og så ser jeg det for meg. Vi er utenfor igjen. Jeg har akkurat gått ut av taxien, men denne gangen snur jeg meg for å se hvorfor de bruker så lang tid. Richard, Ola og jeg satt i baksetet, og Bjørnar foran sammen med sjåføren. Richard er opptatt med å hjelpe Ola ut av bilen, og legger ikke merke til Bjørnar, men nå som jeg ser tilbake, ser jeg ansiktet hans. Han er sint, og han krangler med sjåføren. Han roper og skriker og sier vi har betalt alt for mye, og krever at vi skal få igjen pengene våre. Han er misfornøyd med servicen, og ønsker å snakke med daglig leder. Eller så er han bare veldig oppgitt over at den brune jakken til sjåføren ikke på noen måte matcher med den grønne skjorten hans, og at han dessuten har flere flekker med noe som han bare kan håpe at er soyasaus i skrittet. Uansett hva de krangler om, med en gang Ola er ute av bilen, og Richard har smelt igjen døren, begynner pirat-taxien å trille, nesten umerkbart, ut av bildet. Bilen plukker opp fart, og nå ser jeg Bjørnar prøve å vri seg løs fra grepet til den onde drosje-sjåføren. Han ser meg i øynene med et dødt blikk.
- Ikke bry dere om meg. Redd dere selv!

Vi prøvde å ringe han, men mobilen var avslått. Det var midt på natta i Europas mest befolkede by. Vi var fulle og handikappede, og ante ikke hva vi skulle gjøre for å få tilbake Bjørnaren vår. Hva kunne vi gjøre? Feste videre!

Richard løp hysterisk rundt i bygget og prøvde å få tak i et førstehjelpsskrin. Det eneste han fikk tak i var et lite skrin med en saks, noen plaster og diverse piller. Ola plasserte vi på en planke over boblebadet, så han fikk dyppet de såre og forslåtte føttene sine i vannet. Etter hvert satt den amerikanske jenta, hun han hadde snakket med tidligere på kvelden, seg ned med han. Han sutret og bærte seg til henne, og fortalte om ulykken, og at det ikke hjalp det minste at han hadde glemt veska si og krykkene på taket før vi gikk for å gå ut. Nå var veska og krykkene borte. Noen hadde stjålet krykkene til vår stakkars handikappede reisevenn. Og veska hans som blant ymse annet inneholdt digitalkamera og dagbok var sporløst forsvunnet. Ola hadde virkelig mistet alt ikveld. Bedre ble det heller ikke da planken de satt på over boblebadet veltet, og de begge falt med et stort plask ned i vannet. I et lite øyeblikk glemte Ola all forferdeligheten, og lot absurditeten og latterligheten over hele situasjonen skylle over seg. Han satt i vannet og lo. Men plutselig stilnet latteren, og han ble blek i ansiktet igjen. Han reiste seg opp, og konstaterte det han hadde fryktet. I lommene i den nå søkkvåte buksen befant nemlig intet mindre enn mobiltelefonen hans, og hans splitter nye iPod. Mobilen hans var en sportstelefon, og skulle tåle litt trøkk og støt, og jaggu tålte den litt vann også, men iPoden var det langt verre med. Den blinket og gnistret, og viste tegn til liv, men var langt i fra sitt gamle jeg. De amerikanske jentene visste råd, og foreslo å poppe den et par minutter i tørketrommelen så skulle den nok bli god som ny igjen. Hva mer hadde han å tape? De fant en pute som de brutalt rev opp, og sikret iPoden inni, før de ga den noen gode runder i trommelen. Øynene til Ola var store da han tok den knusktørre iPoden ut av puten og forsøkte å skru den på. Men denne gangen var det ikke det minste tegn til liv. Den var offisielt død. Og med den døde det også noe dypt inne i Ola. Han syntes det var like greit å gå og legge seg. Klokken var for øvrig ganske mange.

Også var det meg da. Jeg var lei av all sutringa til Ola, og forrige avsnitt er kun ting jeg har sett i sidesynet, eller ting som har blitt meg gjenfortalt. Selv endte jeg opp på en benk sammen med en haug kanadiere. Jeg kom i samtale med en, og etter hvert viste det seg at vi delte en interesse for kampsport. Jeg skrøt av at jeg selv har drevet med kung-fu i nesten to år, og at jeg kan både det ene og det andre trikset, men at jeg har fått streng beskjed om å ikke vise det til noen, og spesielt ikke i fylla. Han ble ivrig, og sa at han selv hadde studert shaolin kung-fu i to år. Jeg ble imponert og foreslo at vi kan lære hverandre noen småtriks. Men før vi kom så langt fikk han nevnt at han også har trent thaiboksing i tre år og hapkido i åtte. Jeg ble forlegen og innså at jeg ikke hadde noe jeg kunne lære ham.
Han skrøt av det enkleste og mest effektive trikset for å få en mann, uavhengig av styrke og størrelse, i bakken. Og han hadde lyst til å vise det til meg. Jeg var skeptisk, men ei venninne som visste hva han var god for, stilte opp som frivillig, og jeg fikk demonstrasjonen min. Det var et godt triks, og alle ble imponert.
Så kom amerikanerne. Det var de samme to fra kvelden før. De som pisset i bassenget. Som jeg var like ved å havne i slåsskamp med. De kom tilbake, og nå ville de være med på moroa. De kom i semi-vennskapelig bråk med kampsport-fyren, og de skrøt av at de drev med fribryting, og veddet på at de skulle klare å ta han lett.

Først gikk de på han en og en. De hadde ikke en sjanse. Det ble gjort helt klart at denne fyren visste hva han drev med, og jeg ble mektig imponert der han uten anstrengelse slang den ene amerikaneren i bakken etter den andre. Stemningen begynte å bli amper. Amerikanerne likte ikke å bli latterliggjort, og de knurret og brølte at han jukset, og hva verre var. De ble sinte og oppblåste og gikk aggresivt på han.
Begge to på en gang.
Kampsport-fyren begynte å slite, men klarte fremdeles å kontrollere situasjonen. Men det måtte selvfølgelig gå for langt. Den ene amerikaneren ble slengt oppå bordet. Bordet veltet, og et titalls ølflasker gikk i bakken med et knas. Det var glasskår overalt. Før noen kom alvorlig til skade, noen av tilskuerene, inkludert meg inn, og holdt slåsskjempene fra hverandre.

Jeg tok kampsport-fyren tilside, og sa jeg var imponert, men at han måtte kontrollere seg. Det var uprofesjonelt sånn som han holdt på. Han var enig. Så gikk han bort til amerikanerne for å takke for kampen og stilne bitre hjerter og lege sårede egoer. Han var enig helt til den ene amerikaneren ga han en på trynet. Over en lav hatt. Han falt i bakken.

Den ene amerikaneren. Han som slo. Han som yppet med meg dagen før. Plutselig følte jeg meg veldig lettet over at det ikke hadde blitt noen slåsskamp mellom oss dagen før. Amerikaneren gikk bort til kampsport-fyren for å håne ham. For å vise hvem som vant til slutt. Men ikke før amerikaneren var innen rekkevidde, låste kampsport-fyren bena sine rundt bena til amerikaneren. Han vred strategisk på hele kroppen. Følgelig falt amerikaneren om som en tømmerstokk, med bakhodet først. Han rakk ikke engang ta seg for. Deretter smøg kampsport seg smidig rundt amerikaneren og satt seg godt til rette bak han. Kampsport var vill i blikket og huket den ene armen rundt halsen hans, mens den andre armen lå bak nakken til amerikaneren og presset hodet frem. Kampsport hadde mord i blikket. Amerikaneren begynte å bli blå, og vi skjønte alle at dette gikk alt for langt. Tre sterke karer måtte til for å bryte opp drapsgrepet. Amerikaneren kastet etter pusten, og kompisen hans ga uttrykk for å ville fortsette kampen, og hevne sin slagne bror.
- ”Ikke gjør det!” sa jeg bestemt til amerikaneren, og av en eller annen grunn hørte han på meg. Kampsport hadde kommet seg på bena igjen, og jeg sto i veien for han. Han dyttet svakt til meg, og det var nok til at jeg reagerte. Jeg dyttet hardt tilbake.
- ”Hva faen er galt med deg!?” ropte jeg inn i trynet hans.
- ”Du holdt på å drepe fyren! Er det dette du lærer på hapkido skolen din?”
- ”Jeg er ikke ferdig med de to. Hvis du ikke flytter deg…” truet han tilbake med et iskaldt blikk.
- ”Jeg har ikke tenkt til å slåss med deg…” avbrøt jeg, og viste han den ødelagte hånden min.
- ”Men jeg kan ikke la deg fortsette på denne måten!”
Jeg viste han gipsen min, i håp om noen medlidenhetspoeng. At han ikke ville slå ned en handikappa. Det virket. Han roet seg ned litt, og endelig turde kjæresten hans komme til han. Hun holdt rundt han, kjeftet mildt, og takket meg. Hun beklaget oppførselen hans, og han begynte selv å innse hva han hadde gjort. Han hadde tråkket langt over streken.

Etter at tumultene var overstått begynte det å dabbe alvorlig av, og alle forsvant. Jeg avga vitneforklaring til nattevakten, og roet ned amerikanerne. Klokken var halv fem.
Jeg gikk for å legge meg. I loungen satt en søkkvåt Ola på en sofa og skalv. Han vekslet historier. Han hadde mistet alt i dag. Foten, krykkene, veska, kameraet, og iPoden. Og vi hadde begge mistet vår tredje reisevenn. Det var fremdeles ingen som hadde hørt noe ifra Bjørnar. Og jeg prøvde å forestille meg hva i alle dager vi kunne gjøre om Bjørnar ikke snart lot høre fra seg, idet jeg forsvant inn i drømmeland.

2007-04-19T00:09:00.000+02:00

Kapittel 11

Parklife og rulletrapper.
[Sommeren;2006]
Rating: Ta heller heisen.

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på
Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress

"I feed the pigeons, I sometimes feed the sparrows too."

London ble aldri favorittbyen min. Jeg liker Paris, jeg liker Oslo, og jeg liker Berlin. Men London nådde aldri helt opp. Ikke bare er byen alt for stor, den er også alt for grå. Og det er nesten ikke en park å finne i sentrum. Det være seg slottsparken eller Jardin de Tuileries, er det nærmeste man kommer en slik park i London; Hyde Park. Og det var der vi forlot våre helter sist. Slitne etter en lang natt, og uten sted å sove (igjen), satt vi i et lite hjørne av Londons lunge. Jeg hadde tatt på meg oppgaven å gå og handle inn litt mat, og kom med to poser stappfulle av appelsinjuice, brød, pålegg, potetgull, sjokolade og øl.
Stemningen var slapp, og vi spiste og koste oss, og fant fort ut at tre liter appelsinjuice var litt mye. Vi lå langstrakte og kjente varmen, og var katter med godt humør. Etter noen sløve timer, åpnet vi ølene og hadde et lite vorspiel for oss selv.
Mens vi satt og hygget oss, gledet vi oss til å dra tilbake til Belushi’s for å vorse på taket sammen med alle de nye vennene våre. For vanedyr som vi mennesker er, forventet vi at det skulle være akkurat like mange folk der, og at kvelden skulle bli like herlig som kvelden før.

Etter flere pils, og hyggelige stunder satte vi kursen mot hostelet for mer vorsing. Vi møtte Heather og Michael, og to australske venner av Heather. Hun skrøt av at de var helt ville.
På Belushi’s var det karaoke-kveld, og jeg følte meg utilpass, og var utålmodig etter å komme meg opp på taket for å møte Lauren eller Chillout-jenta. Etter hvert fikk jeg lånt meg ett nøkkelkort for å komme opp til taket.
På taket ble jeg møtt av et trist syn. Jeg tenkte at det måtte være fordi det fremdeles var dagslys, men det var ikke stort mer enn fem andre personer der. En gruppe amerikanere satt i sitt eget hjørne, og Richard satt sammen med kanadieren som var den første jeg snakket med kvelden før. Jeg satte meg ned ved siden av Richard og vi begynte å snakke om den foregående kvelden. Jeg forklarte hvorfor han ikke fikk lov å bade, og han ble oppriktig bekymret over at han hadde fått meg i bråk, men jeg sa det ikke var noe problem, for jeg var slett ikke redd noen pinglete amerikanere.
Jeg spurte om nieren, og han fortalte ivrig at han hadde ringt henne på dagen, og at de skulle på date til helgen. Bra for han.
Etter hvert kom Ola, Bjørnar, Heather, Michael og australerene opp. Jeg snakket med en av australerene. Han snakket fort og voldsomt, og trodde han er veldig morsom. de fleste andre syntes han var ganske morsom også. Jeg syntes han var mest slitsom. Mens vi satt der, snudde han seg flere ganger til kompisene sine for å rope internvitser som fikk alle til å rulle av latter, mens jeg satt der og forsto ingenting. Han skrøt av at han skulle ta med alle på Ministry of Sound. Med ett knøt det seg. Skulle han dra med meg, Inge, som knapt nok liker å dra på byen, til et av verdens største Techno-Trance klubb!? Jeg uttrykte min skepsis til Ola og Heather. Ola var med på alt, og Heather skrøt av at hun hadde ecstasy, og at med litt E i blodet blir den verste technoen bedre enn den beste rockekonserten jeg kunne tenke meg.
Jeg ble bare mer og mer skeptisk, men kunne ikke akkurat bli sittende igjen der. Jeg begynte å drikke fortere, og etter hvert måtte jeg ned på butikken for å kjøpe meg mer øl. Skulle jeg på Trance-klubb skulle jeg i det minste være fullstendig dritings.

På en eller annen måte gikk vi glipp av Ministry. Før jeg hadde rukket å drikke opp ølen min var Heather og de slitsomme vennene hennes borte. Ingen tårer ble felt av den grunn. Igjen på taket var det to amerikanere; ei søt jente, og hennes plagsomme gitarspillende kompis. Richard, Bjørnar, Ola og meg selv.
”Hva gjør vi nå?” spurte Ola.
Som alltid, ville jeg aller helst vorse til solen gikk ned, og nachse til solen gikk opp. Dessuten ventet jeg jo på at Chillout-jentene eller Lauren skulle komme og sette seg ned med meg, eller enda bedre, oppå meg, og smøre leppene sine mot mine, og stikke tungene sine langt ned i halsen min, og rive av klærne mine og snike hendene sine lang ned i buksa mi, og hviske forførende inn i øret mitt om vi ikke skulle fortsette dette på rommet dems.
Men det skjedde aldri. Og Richard var keen på å feste med meg, og Bjørnar ville ut på byen å møte venninnene sine, og Ola… Ola hadde bestemt seg at han hadde oppfylt mål nummer to. Hans andre mål for turen var å bli frisk. Og han følte seg frisk nå. Så frisk at han ville la krykkene ligge, og dra på byen for alvor.

Så vi dro på byen. Mot byen i alle fall. Med krykkene på taket, og godt mot. Vi skulle møte venninnene til Bjørnar på et kjent og ultrahipt utested ved Picadilly Circus, og da måtte vi ta Undergrounden et godt stykke. Klokken begynte å bli mange, og vi løp for å rekke siste tog. For de av dere som ikke har vært i London, og utnyttet dere av et av verdens eldste, og best fungerende undergrunns-system, så er togbanene plassert dypt under grunnen. Følgelig blir det kalt undergrunnen. De reisende med undergrunnen bruker rulletrapper for å komme seg opp og ned fra togene. Og det var på toppen av en slik rulletrapp vi befant oss nå. Siste tog til Waterloo, hvor vi måtte skifte tog for å komme oss til Picadilly Circus, gikk om få minutter, men vi skulle rekke det med god margin. Hele veien til stasjonen var Ola i usedvanlig godt humør, som følge av hans nye status som ikke-handikappet. Han smilte bredt og lo og danset. Richard og Bjørnar stresset ned rulletrappen, men jeg tok det med ro som alltid. Dessuten var jeg blitt så vant til å gå sakte siden jeg var den eneste som tok hensyn til Olas tidligere handikap. Så skjer det.

Jeg vet at Ola går bak meg i rulletrappen. Vi har ikke kommet langt ned, før han ut av intet sitter ved siden av meg. Utrykket hans er fremdeles brent inn i netthinnen min. Et stort smil fylt av glede, alkohol, entusiasme, og uskyldig guttesjarm. Fryktløse øyne som har alle muligheter foran seg. På vei til å temme London by. Så farer han forbi meg. Mot Bjørnar som små tripper noen trappetrinn under meg. Han sitter på det rullende rekkverket, og plukker opp fart. Han jubler, samtidig som han suser forbi Bjørnar, og forbi Richard. Han nærmer seg bunnen av trappen nå, og er på vei til å hoppe av rekkverket. Han hopper. Han feilkalkulerer. Alt dette skjer i slow-motion, mens overkroppen hans har en mye høyere hastighet enn føttene hans som strever med å holde følge. Han tar to klønete skritt fremover for å kompensere, men det er ikke nok.
Han faller.
Han går på trynet, og sklir nedover minst seks trappetrinn, og blir liggende så lang han er, tilnærmet livløs, med hodet først nedover trappen helt til trappetrinnene han ligger på flater seg ut, forsvinner under, og han blir dyttet som en sekk fylt med døde katter bortover stålgulvet.
Og jeg får det så vidt med meg. Det mest komiske øyeblikket i hele mitt liv, og jeg fanger det så vidt i hjørnet av øyet mitt. Men når jeg oppfatter hva som har skjedd, står jeg frosset til trappetrinnene i vantro. Det skulle ikke være mulig.

Jeg hadde lyst til å knekke sammen i latter, men klarte å kontrollere meg selv.
Richard reagerte lynkjapt og var nederst i trappen, og hjalp Ola på beina. Bjørnar kom rett bak og tok tak rundt Ola for å holde han oppe.
Når jeg kom meg ned lo Ola en nervøs latter, mens han holdt opp to blodige hender. Han hadde kuttet dem på trappekanten idet han tok av for fallet. Richard så med store øyne på blodet, og protesterte og sa at vi måtte komme oss tilbake til hostelet og skaffe mannen litt førstehjelp. Men Ola protesterte. Han skulle ikke la et par hakk i henda ødelegge en perfekt kveld på byen. Jeg hadde jo knekt hele hånda, og det så ikke ut til å hindre meg.

Vi måtte forte oss for å rekke toget. Ola hadde vondt i foten, og vi krysset fingrene for at det skulle gå over om han bare fikk sitte og slappe av litt på toget. Ikke før vi hadde fått dratt med oss en blødende og klagende, nervøst leende Ola helt fram til togstoppet, kom toget vårt. Vi dro Ola inn i den nærmeste vognen, og plantet ham i et sete. Han tok av seg sko og sokker for å se etter tydelige tegn på skade, men fant ingenting. Han så bekymret på meg. Den nervøse latteren begynte å dabbe av.
”Det gjør så sinnsykt vondt Inge. Jeg skjønner ikke hvordan det kan gjøre så sinnsykt vondt.”
”Du har vel slått opp sprekken i hælen din igjen da”, foreslo jeg. Det ville ikke overrasket meg det minste. Han hadde vært sykemeldt i mangfoldige uker, og hælen hans ble aldri helt bra. Han nektet å følge legens anbefalinger, men denne gangen hadde han gått for langt.
Han ble blekere og blekere.
”Jeg tror jeg har knekt den andre foten min også…”

2007-03-31T18:50:00.000+02:00

Kapittel 10

Chillout-jenter og bagasje-stress
[Sommeren;2006]
Rating: En god start.

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket
Kapittel 9b: Mørket faller på

Ola hadde som mål å ikke sove mer enn seks timer per natt, og var fast bestemt på å dra med alle reisevennene sine på dette syke prosjektet, så klokken 11 ble jeg dratt opp av sofaen. Ikke det at jeg hadde sovet spesielt godt uansett. Verden var lang langt borte, øynene mine en ørken. Jeg satt lenge og prøvde å få til et skikkelig gjesp for å sette i gang tåreproduksjonen, og fukte de knusktørre linsene mine. Endelig strømmet de livgivende dråpene over mine optiske orber. Jeg gnidde meg i øynene, med stor forsiktighet for ikke å gni linsene ut av sin plass, og åpnet dem sakte for å la omgivelsene synke inn.
Rommet var godt belyst, som for å vekke det halve dusinet av mennesker som lå spredt utover de forskjellige sofaene og fremdeles sov. Ingen sa noe, men jeg sendte noen blikk til Ola som sa at jeg var trøtt, sliten og ikke aldri så lite svimmel.
Jeg reiste meg rolig opp, og gikk lunt til andre siden av rommet, hvor det var mindre sovende mennesker, og flere våkne. Der jeg hadde sittet med negeren i går satt det to jenter. Hun ene var nydelig, og jeg satt meg ned med dem. Satt bare og kjente at jeg fremdeles var levende, selv om det meste fremdeles var veldig langt borte.
Jeg hilste på jentene, og de lurte på hvorfor det var så mange som lå og sov her. De hadde bestilt rom for mange uker siden, og satt og ventet på at rommet skulle bli vasket og klargjort.
Hvorfor betale for et rom, når man kan sove gratis på sofaen, spurte jeg, og de lo og var søte.
Vi satt lenge og snakket om London, linser og livet, helt til de ble hentet av resepsjonisten som sa at rommet deres var klart. De forlot meg med et løfte om at vi skulle møtes igjen. På taket når nattestimene snek seg nærmere.
Denne dagen begynner bra tenker jeg, og kan ikke vente på at den skal fortsette.

Vi må dra tilbake til Guy, sier Ola.
Dagen før hadde vi blitt enige med Guys sinte samboer, Mr Dowsy, at vi skulle la bagasjen vår ligge i stuen dems et par timer, og komme tilbake når vi hadde funnet et sted å bo.
Et par timer hadde fort blitt til tjuefire, og vi fant ut at det nok var best å hente bagasjen vår før Mr Dowsy solgte den til en passerende uteligger for en halv øl.

Da vi ankom leiligheten til Guy og Darcy, ble vi møtt av noen venner av Guy som var på vei ut. Vi hilste raskt og ble sluppet inn. Ikke før vi var kommet inn snublet vi over bager og soveposer. All bagasjen vår lå i en ille behandlet haug på gulvet ved ytterdøra, og hadde tydelig bare blitt slengt ned fra toppen av trappa.
Litt lengre opp i trappen fant vi Darcy, som ikke var sjenert med å erklære at han var i ferd med å kaste alle tingene våre i søppelcontaineren rundt hjørnet, og slang den siste sekken demonstrativt ned trappen. Vi samlet sammen tingene våre. Den ene bagen hadde vært åpen da den ble slengt ned trappen, og t-skjorter, mobilladere og lesestoff lå spredt utover slagmarken. Etter litt hadde vi ryddet alt, og var klare for å gå ut i den store verden igjen.

På vei ut kom Guy hjem. Han så forfjamset på oss, og lurte på hvor vi ble av i går. Han snakket om konserten og at det var dumt at vi ikke kom og hentet tingene våre. Han sa det ikke, og prøvde å ikke gi uttrykk for det, men det var tydelig at han var ganske irritert på oss. Jeg tror ikke han ville snakke med oss i det hele tatt. Han sa det var fest her i morgen kveld, og at vi måtte komme innom. Så gikk han opp, og vi gikk ut.

Vi tok med alle tingene våre til togstasjonen, og sjonglerte litt med innholdet i de forskjellige bagene. La rene klær til alle, og litt sprit og litt mat i min, og låste alt annet inn i en oppbevaringsboks.
Vi var tilbaks på ruta ett igjen. Men håpløsheten hadde blitt en vane, og vi tenkte ikke noe mer over det. Nå skulle vi ut å se verden!
Alle tre var slitne, og verken orket, eller hadde den store interessen for å gå rundt å titte på severdighetene og turistattraksjonene, så vi bestemte oss for å slappe av i Hyde Park. Ta et par øl og nyte det fine været dagen hadde beæret oss.

fortsettelsen: Kapittel 11: Parklife og rulletrapper

2007-03-23T18:11:00.001+01:00

Kapittel 9b

Mørket faller på.
[Sommeren;2006]
Rating: Søvnig

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1
Kapittel 9a: Sjekkemann på taket

"Life is something that happens when you can't get to sleep."

Det var noe som ikke stemte helt.
Jeg satt i et kvarter å snakket med Lauren, og det var tydelig at det var noe som ikke stemte helt. Jeg vekslet blikk med Ola Martin, og han virket også oppgitt.
Plutselig spurte Lauren meg hva jeg het. Jeg ble satt ut, og ikke aldri så lite fornærmet.
Spurte hun meg akkurat hva jeg het? Vi hadde nettopp sittet i timesvis og snakket sammen, og plutselig har hun glemt hva jeg heter, og hvem jeg er. Jeg så nøye på henne.
Holdt øyelokkene oppe med fyrstikker, og prøvde alt jeg kunne å fokusere ølbrillene mine bare et par sekunder. Etter litt nistirring, og noen raske resonneringer kom jeg frem til en konklusjon. Jeg satt og snakket med feil midt-på-treet-jente!
Jeg satt med jenta til Ola, mens Ola satt med Lauren.
Ola oppdaget det også, og vi byttet samtalepartnere i en smidig bevegelse.

Klokken nærmet seg 05.00. Jeg skalv, det var så kaldt ute. Midt på sommeren satt jeg på taket og frøs. Jeg fikk låne hettegenseren til Lauren og hun satt seg nærmere meg.
Jeg bestemte meg for å prøve et par rutiner. Mystery's digitalkamera-rutine. Jeg bladde opp mobiltelefonen/kameraet mitt og startet å knipse. Først tok vi et bilde hvor vi begge så på kameraet. Hodene våre tett inntil hverandre. Smilende, som om vi akkurat hadde fått den nydeligste babyen i verden.
Så et til. Tett inntil hverandre igjen. Men denne gangen var vi sure fordi babyen vår vokste opp til å bli en krokrygget narkolanger med dårlig ånde.
På det tredje bildet kysset hun meg på kinnet fordi hun var stolt av meg etter at jeg reddet ungen vår fra narkohelvete.
Vi gikk igjennom bildene og jeg sa vi ville blitt et søtt par.
Hun var enig.
Rett fra boka.

Plutselig var alle jentene borte. Lauren og venninnen hadde gått med Nick, en fyr som jobbet på hostelet for å fikse noe. Nieren hadde forsvunnet over alle hauger. Men fjotten satt der enda. Med postkassa full av skjegg, håpet jeg.
Jeg satt meg sammen med han og startet en samtale. Vi snakket om nieren. Han fortalte at han aldri hadde blitt så fascinert av ei jente før. At hun var pen. Utrolig pen. Og ikke minst intelligent.
Selv jeg, med en IQ på 180 hadde følt meg som en idiot ved siden av henne.
Langt utenfor vår liga bekreftet jeg.
Han ga meg et lurt smil, og fisket opp et papir fra innerlomma.
”But I got her phone number”.
Jeg ble lamslått. Og ikke minst imponert. Denne mannen var en PUA. Jeg spurte han ut om sjekking, og The Game. Han mente bestemt at han ikke brukte noen teknikk, eller hadde noen som helst teoretisk sjekkebakgrunn. Men han kjente tydelig til både Style, David D og alle de andre guruene jeg nevnte.
Jeg ble dypt fascinert av denne mannen, og vi snakket lenge sammen.
Han het Richard, var skribent, og slett ingen fjott.

Nick, fyren som forsvant sammen med Lauren og venninnen, kom tilbake. Uten Lauren. Og uten venninnen. Richard strakk armene i været, gjespet, og bekreftet at det var på tide å legge seg. Han forlot taket.
Jeg satt meg ned med Nick. Vi hadde snakket litt tidligere, og han var en fin fyr, men akkurat nå var jeg mest interessert i hvor det ble av Lauren.
Jeg spurte, og han sa de hadde gått for å spise litt, og at de kanskje skulle komme tilbake senere. Det begynte å bli veldig sent.
Nei, det begynte å bli veldig tidlig.
Nick gikk også å la seg. Ola hadde sittet en stund med et helt annet crew; Heather, og en del av folkene som jobbet på hostelet, og jeg kjente at jeg hadde møtt nok nye mennesker i dag, og bestemte meg for heller å forsøke å finne Lauren.
Jeg løp gjennom gangene. Hadde lyst til å rope. Som om det var en dårlig romantisk komedie, men jeg hold kjeften, og fant ingen. Det begynte å bli veldig tidlig, og folk flest hadde sovnet for lengst. Jeg støtte på Nick igjen, og han sa at Lauren hadde gått hjem, men at hun skulle komme tilbake i morgen.

Tilbake på taket var døren låst. Døren var laget av glass, og jeg kunne se Ola sitte der med det nye crewet sitt. Jeg banket på, men sjefene bare vinket meg bort. Pekte på klokka. Jeg banket igjen og pekte på Ola, og håpet han skulle gå god for meg, men han så bare dumt på meg og hintet til at jeg skulle gå.
Jeg gikk.

I første etasje var det et stort rom som kaltes Chillout-loungen. Det var her Heather og Ola hadde forhandlet til oss en soveplass. Rommet var fullt av sofaer og bord. En luksussuite for en uteligger som meg selv. Det lå folk og sov i flere av sofaene, og det satt en svær neger ved det ene bordet. Jeg satt meg i sofaen overfor han. Merket jeg var helt utslitt etter å ha vært våken i snart et døgn, og etter et uvisst antall alkohol-enheter.

Jeg ble sittende der og se ut i mørket, og nyte stillheten og den avslappede atmosfæren en god stund før jeg merket at negeren satt og så på meg.
Ikke på en sint eller truende måte må vite. Selv om han var neger trengte han ikke være farlig, sa jeg til meg selv. Han spurte meg høflig om jeg ville ha en røyk, og jeg sa som sant var at det kunne jeg gjerne tenkt meg. Han ga meg en sigarett, og tente den for meg. Vi pratet litt, og det viste seg at han også jobbet på hostelet. Jeg spurte om han ikke kunne slippe meg inn på taket igjen.
Det hadde han ikke lov til, sa han.
Så spurte jeg om han ikke kunne ringe noen av gutta som var der oppe. Jeg beskrev dem, og han sa den ene av dem var sjefen der. Og han kunne bli veldig sint.
Jeg merket at det var et eller annet med denne mannen. Han var minst 1.90 høy, og bygd som en okse. Hadde han senket øyenbrynene sine kunne han skremt Mike Tyson på dør, men han bar heller et skjørt og ensomt blikk, som ikke kunne skremme en flue.
Jeg dannet meg fort et bilde av en ensom ulv som sto ute og passet på døra mens de andre ansatte var inne og festet, og som ikke hadde noe å komme hjem til, så han la seg like godt til å sove på arbeidsplassen sin.
Jeg så alt dette og bestemte meg for å utnytte det.
Plutselig var vi bestevenner, og jeg fortalte hvor utrolig kult jeg ville syntes det var hvis han bare slapp meg inn på taket. Jeg ville blitt kompis med sjefen hans og fortalt hvor kul han var, og hvilken god jobb han gjorde.
Først prøvde han å ringe, men ingen tok telefonen. Etter mye nøling, og fram og tilbake fikk jeg overtalt ham til å bli med meg opp og låse opp døra for meg.

Taket var tomt, men jeg hørte lyder fra badstuen. Badstuen som sto i vaskerommet ved siden av taket. Kun atskilt av en tynn glassdør, som sto oppe. Jeg listet meg inn, og banket på badstuen. Sjefen smøg seg ut døren, og ba meg pelle meg vekk. Han førte meg bestemt ut av vaskerommet, og låste meg ut på taket.
Alene igjen. Men ikke lenge. Så snart sjefen hadde kommet seg inn i badstuen igjen, dukket det opp to store gutter. De var amerikanske, og ville være med på festen. Jeg forklarte at en gjeng arrogante snobber hadde låst seg inne i badstuen og nektet å la oss bli med.
Vi dannet en liten hate-folka-i-badstuen-klubb og sto litt og hatet folka i badstuen. Etter en stund klikket det for amerikanerne. De ble helt ville i trusa. Sparket og slo på glassdøra. Men de fikk ikke noe oppmerksomhet, og gikk heller over i gerilja-virksomhet. De dro ned glidelåsen på buksa si. Bladde frem kuken, og pisset sitt glade jeg rett i boblebadet.
Så var de fornøyde og glade.
Vi sto og hatet folka i badstuen litt til, helt til Richard kom opp på taket igjen. Han var blid som en lerke, og hadde på seg svømmeshorts og med seg et stort håndkle.
Jeg så fort hvor dette gikk.
Smilet hans så litt fårete ut, der han intetanende var på vei til å hoppe uti det bokstavelig talt pisselunka vannet.
Du vil ikke gjøre det der, sa jeg bestemt til Richard.
Amerikanerne så sinte på meg, men jeg fortsatte å advare Richard.
Hvorfor vil jeg ikke det? Spurte Richard forvirret.
Bare stol på meg, du vil ikke gjøre det, gjentok jeg. Jeg hadde ikke tenkt til å rotte ut den nye klubben min, men jeg hadde faen ikke tenkt til å la det gå utover den nye vennen min heller!
Stemningen ble spent, og amerikanerne begynte å bli virkelig sinte, og redde for at jeg skulle avsløre den lille terroraksjonen dems.
Richard trodde jeg bare tullet, og var på vei til å hoppe oppi idet jeg stelte meg bestemt foran han. Ga han et kommanderende blikk og sa oppriktig at han virkelig ikke ville gjøre det.
Han dyttet meg leende til side, og var fremdeles overbevist om at det hele var en vits.
Nei, seriøst Richard. Du vil ikke bade akkurat nå.
På dette punktet var det like før amerikanerne angrep meg.
Jeg kan forklare senere, bare ta deg en dusj ellerno også snakkes vi i morgen.
Richard så nølende på meg, så på amerikanerne, og endelig gikk det opp for han at jeg mente alvor.
Richard forlot scenen, og jeg sto igjen med to sinte amerikanere.
Den ene roet seg ned når Richard forsvant, men den andre var fremdeles på krigsstien. Han begynte å dytte meg.
Hvorfor faen gjorde du det?! ropte han inn i ansiktet mitt.
Jeg forklarte kaldt at Richard var vennen min, og at han ikke hadde noe med dette å gjøre.
Han dyttet meg igjen, og denne gangen tok jeg det ikke like kaldt. Jeg dyttet tilbake, og gikk sakte mot han. Rettet meg i ryggen for å gjøre meg ekstra høy.
Stirret han dypt inn i øynene uten å nøle.
Jeg var nesten en halvmeter høyere enn han. Han var kraftig, men jeg har kampsportbakgrunn og visste jeg kunne ta han.
Ikke faen om du dytter meg igjen!” hveste jeg, der vi begge sto og prøvde å stirre hverandre i senk. Det skjøt gnister mellom øynene våre. Det var rett før han angrep meg idet kompisen hans stoppet han.
Drit i han der! ropte kompisen idet han dro han vekk, og jeg ble stående igjen.
Andpusten, skjelven og lettere nervøs.

Nå fikk det være nok tenkte jeg, og besluttet å ta kvelden en gang for alle.
Jeg gikk ned og fant meg en sofa.
Kort tid etter kom Ola og crewet hans. De bladde fram noen ballonger, og en tank, og jeg tenkte at de inhalerte helium eller noe liknende for å få seg en latter. Jeg ble tildelt en ballong, og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med den. Inhalerte som om det skulle være en sigarett, og merket fort at det ikke var helium.

Jeg ble lett i hodet, og kort tid etter sovnet jeg…

fortsettelsen: Kapittel 10: Chillout-jenter og bagasje-stress.

2007-02-11T23:26:00.000+01:00

Kapittel 9a

Sjekkemann på taket.
[Sommeren;2006]
Rating: Fuktig

God jul og godt nyttår, og velkommen tilbake skal dere alle være!
Det er endelig klart for "sesong 2" av historien om sommeren 2006.
Jeg møtte mange gamle venner i julesesongen og fått masse skryt av alle som leser denne bloggen. Det varmer :) Ante ikke at det var så mange av dere som faktisk leste dette.
Har dere lyst så kan dere jo legge igjen en kommentar for å sprite opp motivasjonen min litt så får vi kanskje en ende på denne sagaen.
Viste det tilogmed til mormor som syntes det var veldig moro :)
Nå spørs det da om jeg husker hvordan det var jeg skrev disse historiene mine. Og kanskje jeg med den lange ferien min har glemt alt som skjedde i sommer... Vi får bare hoppe uti det!
Hvor var vi?
Jo! London.
På et tak...

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London
Kapittel 8b: Katastrofesjekk #1

"The first drink with water, the second without water, the third like water."

Jeg gikk som sagt ut på taket.
Stemningen var tipp topp.
Jeg setter meg ved det ene bordet og møter gjengen.
De er alle fra Canada, og jeg kommer inn i en samtale med en av gutta. De tilbyr meg rom, og jeg har aldri vært typen til å takke nei til gratis alkohol.
Jeg har vel aldri vært typen til å takke nei til noe som helst.
Vi drikker og hygger oss og snakker om ting som man gjerne snakker om, og jeg glemmer nesten helt hva jeg satt meg her for å gjøre.
Niern.
Jeg skiftet oppmerksomheten over til den feminine delen av gjengen. To midt-på-treet jenter. Og denne niern.

Jeg åpnet settet ved å henvende meg til henne. Sendte henne et kult blikk. Bemerket at toppen hennes var populær. Et kompliment, men egentlig ikke. En 'neg', som en PUA ville kalt det. Deretter ga jeg henne en kald skulder og konsentrerte meg om midt-på-treet-venninnene hennes.
Rett fra boka.
Rundt her kommer resten av crewet mitt opp. Ola setter seg sammen med oss, og vi har hver vår midt-på-treet jente. Jeg merker at jeg snøvler, og undres på om jeg kanskje drakk et glass rom eller to for mye. Midt-på-treet jenta mi heter Lauren, og vi får god kontakt. Etter ti minutter har jeg helt glemt niern, og ser at hun alt er langt på vei inn i en samtale med en liten fjott som sitter ved siden av henne. Jeg innser at jeg er alt for full for å sjekke en nier i dette øyeblikket, og bestemmer meg for å kaste inn sjekkehåndkleet, og bare hygge meg. Hvis ting skulle skje med Lauren skulle jeg ikke protestere på det heller.
Det viste seg at hun elsket Chuck Pahlaniuk, som tilfeldigvis er favorittforfatteren min. Vi blir begge begeistret og snakker i det vide og brede om han. Jeg forteller om den geniale begynnelsen på Haunted ved å reise meg opp og holde hendene høyt opp i været, for så å kaste meg ned når jeg forteller om hvor skuffende resten av boka er.
Hun forteller at hun også elsker Henrik Ibsen og Norge. Og jeg forteller at det er Ibsen år i Norge akkurat nå, og at hun må komme og besøke.

Etter en stund forsvinner Lauren og midt-på-treet venninnen hennes. Jeg sitter og prater litt med Ola Martin, og ser på den lille fjotten som sjekker opp niern min.
Hva har han, som ikke jeg har? Jeg bestemte meg for å bli skitten. Bruke skitne triks. Jeg skulle 'amogge' fjotten, og kapre prinsessen. 'Amogging' hadde jeg alt brukt med forholdsvis suksess tildligere i sommer (se Kap.5 red anm.). Det gikk fremdeles ut på å gjøre narr av motstanderen for å senke hans status, og øke min. Rett fra boka.
Men fjotten var glup. Han så meg komme milevis unna. Vred seg unna hver eneste kommentar jeg kastet på han. Som en ål. En kul og sjarmerende ål.
Hva har han, som ikke jeg har?
Plutselig går det opp for meg. Han har hatten min. Han har Justin.
Jeg bemerker det for dem og alt blir stille.
Det er min hatt sier jeg. Det er Justin. Hatten min.
Fjotten blir helt satt ut, og niern ler. Jeg vet ikke hva jeg gjorde selv en gang, men jeg har 'amogget' livskiten ut av denne fjotten. Han er målbundet. Jeg lener meg over. Snapper til meg hatten, og tar den på meg med min signatur-cool-pose.
Og plutselig er hun min!
Jeg sitter lenge og snakker med niern. Fjotten går, og kommer tilbake litt. Prøver seg på litt 'amogging' selv, men nå er det jeg som er cool, og han har ikke sjans. Det slår meg at han kanskje vet hva han driver med. At han ikke er frekk fordi han er bitter, men fordi han kjenner spillet. Denne jenta er ALT for pen for oss.
Men jeg er alt for full. Av en eller annen fatal grunn begynner vi å snakke om språk. Jeg lirer av noen gloser på norsk. Noen på tysk. Noen på japansk. Jeg kløner meg gjennom all verdens språk, og jeg tror hun synes det er litt søtt og sjarmerende. Helt til jeg prøver meg på fransk.
Hun kan fransk. Og det er det også noen andre som kan. Fjotten er nemlig tilbake, og han plukker raskt opp at jeg ikke kan mer enn tjue ord på fransk. Han gir meg et lurt blikk og får oppmerksomheten hennes. Han snakker flytende fransk til henne, og hun svarer begeistret med samme språket. Jeg er offisielt ute av loopen. Jeg kan ikke engang forstå hva de sier.
Jeg kommer på at de er fra Canada, og forstår raskt at jeg har driti på leggen.
Jeg har blitt 'amogget'. Rett fra boka.

Lauren og midt-på-treet venninnen hennes kommer tilbake. Lauren setter seg ned ved meg, og venninnen setter seg sammen med Ola Martin. Klokken er rundt 4 på natta, og kvelden er fremdeles ung. Jeg har ikke engang kommet til de bråkelystne amerikanerne eller den snille negeren enda.

fortsettelsen: Kapittel 9b: Mørket faller på.

Svada Awards 2006! pt. 7

2007-02-04T21:35:00.000+01:00

Og vinneren for årets film er: *trommevirvel*

The Departed

Rekk opp hånda alle som syntes Marky Mark var tøff i denne.
Alle som fremdeles sitter med de svette fingrene sine spedd utover tastaturet, eller formet rundt den ekle musa du bruker til å klikke deg videre på pornoside etter pornoside, bør fortest mulig komme seg til nærmeste kinomatograf som viser dette mesterverket av en film og flire rått av alle de vittige kommentarene til Marky.
Til alle dere som faktisk har sett filmen, men ikke rekker opp hånden. Og da mener jeg ikke dere som ikke gjør det av latskap, eller sjenanse. Sitter du der alene i det mørke triste rommet ditt skjønner jeg deg godt hvis du føler det litt unødvendig å sitte og rekke opp hånda si for din eneste gjenværende venn, PC-skjermen. Eller enda mindre sannsynlig, hvis du faktisk sitter foran PCn og dama di ligger varm og våt og venter på deg i senga, mens du bare måtte. Bare MÅTTE lese siste innlegg i den fantastiske bloggen til Svada. Midt i et støt fanget tanken deg. Har Svada oppdatert bloggen sin? Og du så deg ikke for god til å avbryte akten for å oppdatere deg på det nyeste av det nye på denne fantastiske bloggen. Da kan det jo virke litt rart hvis du plutselig sitter der og rekker opp hånda di i fullt åsyn for moren til dine fremtidige barn. Og hvis dette er tilfellet tilgir jeg deg. Men det er bare så vidt det er...
Hvis grunnen til at du ikke rakk opp hånda var fordi du faktisk ikke syntes at Marky var "spesielt tøff", eller at du kanskje syntes at Matt Damon var en smule tøffere. I det tilfellet er jeg redd det ikke er noe håp for deg, og anbefaler deg sporenstreks å søke profesjonell hjelp før vrangforestillingene dine får det bedre av deg, og du, i et impulsivt innfall, syr deg fast i den middelaldrende storebroren din for å bli "like tøff som Matt Damon i Stuck On You". Operasjonen blir utført på syrommet til mora di, og dere får begge en lei infeksjon og dør kort tid etter... Kjipt for deg, men jeg kan virkelig ikke si annet enn at du fortjente det. Dust.

Og det var alt vi hadde for i år.

2007 fortsetter med sesong to av [Sommeren;2006]
Etter den halsbrekkende sesongavslutningen fortsetter historien om en ung manns reiser inn i det ukjente. Vi kan glede oss til Rulletrapp-stunts, slosskamper, overvektige tyskere, intellektuelle kanadiere, og ville fester.

Svada Awards 2006! pt. 6

2007-02-03T16:45:00.000+01:00

Og vinneren for årets skive er: *trommevirvel*

Xiu Xiu for The Air Force

Musikkvideoen til Boy Soprano minner meg om goe gamle dager med Commodore 64. Og ordet Soprano minner meg on Tony Soprano.
Når Tony er sint kaster han cheerios i veggen.
Når jeg blir sint slår jeg veggen.
Kanskje ikke så lurt, men det blir gode historier av det...
Det var alt jeg ville si om den saken.

Og så til årets siste Award.
Årets film.
Og de nominerte er...

L'Enfant - Belgisk film om en rimelig teit fyr, som har gode hensikter da han selger ungen sin for å kjøpe matchende jakker til han og kjæresten.

Worlds Fastest Indian - Denne filmen er bare god. Til fingertuppene. Endelig en film uten noen som helst konflikt, bare koselige karakterer som gjør fine ting med glade resultater. Tidenes feelgood!

The Departed - Da jeg var ung filminteressert hadde jeg bestemt meg for å kalle min førstefødte Martin. Så kom kjipe ruller som Gangs Of New York og The Aviator. Men med med The Departed går Martin endelig tilbake til røttene og lager sin beste film. Martin er tilbake på navnelista!

Borat - Hahahahahaha...

The New World - Pocahontas med blod og gørr og poesi. Colin Farrel er rå, og Christian Bale er pantsy. Dessuten hadde jeg sex for første gang på mange måneder etter at jeg så den :)

Dark Horse - Siden Ola er den eneste som leser dette, og han er lei av de teite anmeldelsene mine tenkte jeg kunne inkludere denne for å blidgjøre han litt. Og filmen er fin den.

Serenity -Den tøffeste Sci-Fi eventyr filmen siden Empire Strikes Back. Det lønner seg nok å se serien først, og å ikke tenke på Pizzagjengen.

Fearless - Jet Li's Magnus Opus. Hans siste spillefilm er også hans beste. En god gammel Kung Fu film slik de var i gode gamle dager uten snikende sverd og skjulte kabler. Beste kampsport-filmen siden Legend og Drunken Master!

Men la oss for all del ikke glemme norsk film.
Norsk film har hatt sitt beste år noen sinne, og alle de norske filmene jeg så på kino var i en klasse for seg. Her er årets favoritter.

Den Brysomme Mannen - Kun timer etter at min eks hadde sagt sitt, og gått for å pakke sakene, befant jeg meg på kino. Min nye kjærestes drømme-kjæreste Trond Fausa Aurvåg gjør sitt livs rolle, og idet jeg gikk ut av kinosalen var jeg overbevist over at jeg nettopp hadde sett den beste norske filmen noensinne sinne. Noe av det jeg liker best med filmen er hvordan alt er skutt på location i Oslo, men byen jeg har lært å kjenne så godt de siste årene er blitt fullstendig fremmed gjennom kameralinsen til Jens Lien.

Reprise - Ung, forelsket forfatterspire boende på Oslos beste vestkant. Ja det er jeg. Og jeg mistenker at Trier har sett Odishon, etter den deilige sære klippinga å dømme. Og kommune er verdens tøffeste band navn, og jenter er ikke kule!

Kunsten å tenke negativt - De geniale replikkene sitter tett i denne sorte komedie-perlen av en norsk film. Bare litt trist at ingen andre så den, så ingen andre skjønner når jeg siterer den. Var det godt for deg eller?

Svada Awards 2006! pt. 5

2007-01-20T15:06:00.000+01:00

Og vinneren for årets klassiker er: *trommevirvel*

ICO

Når du skal lagre spillet ditt i ICO må du finne deg en sofa, og sette deg ned med jenta di i den.
Når du kommer tilbake til spillet kan du se at hun har sovnet på skulderen din.
Søtere blir det ikke.
ICO er et fantastisk spill fra ende til annen. Mere er det ikke å si om den saken. Siste bossen er også et kapittel for seg...

Og vinneren for årets nye spill er: *trommevirvel*

Guitar Hero

Målet med et spill er å gi spilleren en mestringsfølelse. En "flow" som det er kalt. Det skal være akkurat så lett at du klarer det, og samtidig så vanskelig at det skal føles som en virkelig prestasjon at du gjør det. At det ikke er hvem som helst som klarer det du gjør.
Det er denne følelsen som gjør folk hektet på spill. Og dette spillet mestrer denne følelsen mer enn noe annet spill jeg har spilt. Ja jeg ble faktisk så hektet at jeg så meg tvunget til å selge det for å unngå å bli til et troll som ikke kom ut i sollys, men bare satt inne og hamret på plastgitaren sin. Snart kommer toeren til 360.
Det spørs som jeg får meg selv til å selge den...

Og nå for noe fullstendig annet.
Prisen for Beste Album skal deles ut.
Og de nominerte er...

Joanne Newsom - YS - To av indie-verdens største produsenter, Steve Albini og Jim O'Rourke går sammen for å ta opp årets største overraskelser for min del. Hvilken indie-rocker er det vel som hører på en klassisk trent operasangerinne som spiller harpe og synger om dansende bjørner?
Meg. Og jeg elsker det. Og den teksten om den dansende bjørnen er den beste teksten noensinne!

Okkervil River - Black Sheep Boy/Appendix - Jada. Jeg vet det. Denne skiva er fra 2005. Men dette er en re-utgivelse med en splitter ny EP med på kjøpet. Og jeg var for dum til å innse hvor fantastisk denne skiva er ifjor, og det skal ikke gå utover noen andre enn meg.

The Knife - Silent Shout - De svenske eksentrikerne i The Knife har med silent shout laged en mørk, organisk og deilig pulserende elektronisk skive. Marble House er iallefall årets låt, om intet annet.

Mastodon - Blood Mountain - Hardt og brutalt. Det er alt jeg føler er nødvendig å si om denne skiva. Den er hard. Og den er brutal. Og det er akkurat sånn vi liker det.

Anoice - Remmings - Er det post-rock? Er det klassisk? Årets important records funn er japanske anoice som har laget årets vakreste skive. En glad-post-rock skive i grenseland.

Xiu Xiu - The Air Force - Hva var vel livet uten Xiu Xiu? Verdens mest produktive band, har alt kommet med en liten godsak i 2007, men det er albumet The Air Force fra 2006 vi skal snakke om her. Langt mer tilgjengelig enn de foregående skivene, men fremdeles så sært at ingen andre enn meg kan like det. Litt usikker på meg selv, men tror kanskje dette er det beste de har gjort så langt.

Justin Timberlake - Future Sex/Love Sounds - Hvem er denna fyren? Og hvorfor har han fått lov til å lage så himmelsk deilig popmusikk? Dette er en skive jeg kan danse til hele natta. Og jeg er ikke typen som danser.

Vapnet - Jag vet hur man väntar - Årets koseligste. Gutta i Vapnet har laget en skive som virkelig varmer om hjerterota. En får bare lyst til å vandre rundt i Stockholms gater og plystre i solsteika. Kanskje med en søt jente i den ene lanken og en soft-is i den andre.

Svada Awards 2006! pt. 4

2007-01-07T16:14:00.000+01:00

Det er på tide å introdusere en ny Svada Award.
Året 2006 har stått i spillets tegn, og det faller meg svært naturlig å dele ut neste Award til årets spill.
Etter mange år som motstander, ble Svada i år nemlig konsollspiller, og har spilt alle de nyeste hippeste spillene, men også sett seg nødt til å dykke ned i arkivene for å spille de gamle klassikerene han alltid har hatt lyst til å spille, men ikke har hatt anledning til grunnet manglende konsoller.
Derfor deler vi også ut to spillawards. En til årets spill, og en til årets klassiker.

Og de nominerte for årets klassiker er...

God Of War (PS2)- Krigsguden Kratos kicker så mye ass i dette spillet at det er bare å ta av seg hatten. Det mest intuitive og vanedannende combo-systemet i spillhistorien skader ikke det heller. Også masse deilig vold :D
ICO (PS2) - En liten gutt med horn. En liten hvit jente. Et enormt slott. Og timesvis med utforskningsglede, hodebry og skumle skyggemonster. ICO har en stemning som er helt unik, og det finnes ingen spill lik det. Det er blitt litt klisjee å kalle det spill-kunst, men jeg kan ikke annet enn si meg enig. Vakkert.
Metal Gear Solid 3: Snake Eater (PS2)- Det første spillet jeg spilte på PS2. Hadde hørt mye godt om det, og jeg kunne ikke annet enn bli skuffet over det over-kompliserte kontrollsystemet og de latterlig lange filmsekvensene. Jeg ga fort opp. Mange måneder etter ga jeg det en sjanse til. Jeg godtok, og begynte etterhvert å like de lange actionfylte cutscenesene, og kom meg etter lang tid inn i kontrollene. Og fytti katta var det verdt det! Ingen spill har bedre historie enn MGS3, og få karakterer er tøffere en Snake. De siste tre timene i spillet er også, med unntak av en liten sekvens, de mest adrenalinfylte, vakreste og intense timene i noe spill noensinne.
Gabriel Knight 3 - Blood of the sacred, blood of the damned (PC) - Med favoritt-sjangeren min, eventyrspill, lagt død i markedet for lenge siden, passer jeg på å spille minst ett gammelt eventyrspill i året. I år ble det Gabriel Knight 3. Oppfølgeren til et av min barndoms favorittspill, presenterer GK3 en saftig historie fylt av konspirasjoner som kom i forkjøpet av Da Vinci koder og Broken Swords. Med en nærmest perfekt vanskelighetsgrad er også "puslespillet" Le Serpent Rouge kanskje sjangerens aller beste.
Pro Evolution Soccer 5 (PS2) - Beste fotball-spillet noensinne. Utallige Pört Pictures timer ble kastet bort med dette spillet. Kjempekjedelig alene, men sammen med en god venn er det uslåelig.

Og de nominerte for årets nye spill er...

Guitar Hero (PS2)- Det skulle faktisk vise seg at jeg ikke er som folk flest. Jeg er ikke satt på jorden for å formere meg, eller tjene penger, eller tilbe en eller annen Gud. Jeg ble satt på denne jord kun for en ting. Å rocke ballene av hvem som helst i det übergeniale musikk/rytme-spillet Guitar Hero. Avhengighets-skapende gameplay, innovativ kontroller og perfekt vanskelighetsgrad gjør Guitar Hero til et av verdens feteste spill. Kan også brukes til å kle av jenter ;)
Shadow Of The Colossus (PS2) - Satt i samme verden som ICO, og lagd av samme folkene er dette maksimalistisk der ICO var minimalistisk. Enorme landskap strekker seg utover skjermen og det er opptil deg og hesten din å finne, og bekjempe landets kjemper, kolossene. Majestetisk og vakkert er Shadow Of The Colossus enda et bevis på at TV-spill ikke bare er underholdning, men også kunst.
Gears Of War (Xbox360)- Og så var neste generasjon her. Gears Of War er milevis foran ALLE ANDRE SPILL når det kommer til grafikk, og jaggu er det moro også! Motorsagbayonetten er minst like morsom som Gravity-gunnern fra Half-Life 2, og selv med stort sett de samme type fiendene og de samme våpnene gjennom hele spillet blir det aldri ensformig. Bare det er et kunststykke. Halvveis-bossen er også årets boss, og det eneste jeg kan utsette på spillet er at det ikke er flere slike bosser, og at det kanskje er en smule kort. Vi gleder oss til alle oppfølgerene.
Call Of Duty 3 (Xbox360) - Call Of Duty 1 til PC står som det beste krigsspillet gjennom tidene, og toern var ikke ræva den heller. 3ern følger samme oppskrift og leverer heftig cinematisk krigsaksjon av beste klasse. Men single-player delen må bare ta av seg hatten (evt. hjelmen) for Live delen. Å være nazi-snikskytter på internett er nemlig noe av det morsomste jeg kan tenke meg.
Dead Rising (Xbox360) - Mitt første møte med neste generasjon. En handlesenter stappfult av zombier. Zombier, og våpen man kan slakte de nevnte zombiene med. Dette alene er time på time med moro. I tillegg har spillet en story som faktisk er ganske god, og de beste lydeffektene på denne siden av melkeveien. Ikke spør meg hvordan jeg er sikker, men det er faktisk slik det høres ut når man slår ihjel en zombie med et kasseapparat.

Svada Awards 2006! pt.3

2007-01-04T22:13:00.000+01:00

Og vinneren er: *trommevirvel*

The Wrens

Det er vanskelig for meg å beskrive hvor bra denne konserten faktisk var.
Jeg sto helt foran, og litt på siden til å begynne med. Etter at hele bandet hadde samlet seg og begynt å spille tenkte jeg for meg selv: "Fy faen detta er bra!". Terningen min hviler på en sterk femmer.
Bassisten kaster gitaren sin fem meter opp i været, og er kun millimeter fra å treffe den intetanende vokalisten i bakhodet. De ler og koser seg på scenen. Stemningen er smittende, og jeg begynner å rikke på rockefoten.
Den harde kjernen på fem-seks fans helt foran begynner å hoppe litt. Jeg tenker faen heller, jeg vil også hoppe! og joiner dem i dansinga.
Første svettedråpe treffer bakken.
Terningkast seks.
Favorittlåt på favorittlåt strømmer ut av anlegget, og publikum elsker det. Vi er snart en gjeng på minst tjue stykker som danser vilt til musikken og har glemt alt annet.
Det oppstår en symbiose mellom artist og publikummer.
Terningkast syv.
Bassisten kommer med en stor bunke med trommestikker og begynner å dele ut til de forreste publikummerne. Idet jeg forstår at de som får snappet til seg en stikke får komme opp på scenen for å ta del i den interaktive opplevelsen denne konserten begynner å bli gjør jeg alt jeg kan for å sikre meg en trommestikke selv. Vakten slipper oss opp. Vi trommer på scenegulv, mikrofonstativ, keyboard, bandmedlemmer. Vi trommer en rytme som sakte men sikkert blir til "Boys, you won't", og jeg trommer entusiastisk på gulvet mens jeg i et ukontrollertbart glis synger med på teksten jeg kjenner så inderlig godt fra før. Jeg ser rundt meg, og jeg tror ikke det går ikke helt opp for meg hva som skjer. Jeg ser ut på publikum. De elsker det.
Her kunne jeg skrevet terningkast åtte, men det ville ikke kommet i nærheten.
Etter sangen vår er ferdig må vi av scenen igjen. Jeg går for å ta vokalisten i hånda, og han klemmer meg.
Nede blant publikum igjen er det ikke en sjel igjen i rommet som ikke er fylt av hvitt lys.
Euforiaen er et faktum idet bandet begynner å spille hopeless. Ikke bare bandets beste låt, men også en av verdens. Oslo rister, og jeg får rett og slett ikke nok.
Og så kommer den tragiske beskjeden. De har ikke lov til å spille lenger. Love Is All skal ha scenen, og de har bare to minutter igjen. De spiller den korteste låta de har. Det er en låt jeg aldri har hørt før, men selv den treffer alle nerver.
Etter at bandet har forlatt scenen, står vi der alle sammen. Utmattet. Og vi smiler til hverandre. Sikker i den viten at vi har opplevd noe sammen. Noe helt unikt. Ruset på livet forveksles klemmer og håndtrykk, som om vi var gamle krigskamerater. Lykkelige over å ha vunnet krigen og friheten, så vi også at våre veier skiltes, og at vi kanskje aldri ville møtes igjen.

Vel utenfor Rockefeller, på vei mot frivillig-nachspiel på Grønland merker jeg at ordet euforisk ikke lenger bare er et ord i en Dimmu Borgir-album-tittel, men en ekte følelse. Og jeg klarte ikke stoppe latteren som fosset ut av meg der jeg gikk. Folk så rart på meg, men jeg kunne virkelig ikke bry meg mindre.

For arkivet kan det nevnes at kvelden nådde nye høyder på frivillig-nachspielet, men det tar vi en annen gang ;)

Koda's topp 10 fra 2006!

2006-12-29T23:46:00.000+01:00

Enkelt og greit, det er på tide å gi dere mine topp 10 skiver fra 2006... La oss ikke gå rundt grøten men heller bare kjøre på. Enjoy!

10: Placebo - Meds

Brian Molko og co tar med denne skiva placebo til et nytt nivå, et nivå hvor de viser at de har vokst med årene og hvor gode låtskrivere de egentlig er, sminken og homofaktene er byttet ut med silkeskjorter og olabukser. Så la oss håpe kidsa lar dem være i fred nå...

09: Poni Hoax - Poni Hoax

En salig blanding av, ja la oss si Joy Division møter det meste....
En saftig skive med høyst variert og deilig innhold. Franske er de også.

08: Jesu - Silver EP

Riktignok er dette en EP, men den måtte komme med allikevel for dette er en ep med enorm kvalitet. Musikk hvor lag på lag avslører en mektig lyd og melodi. Drømme seg bort.

07: Mastodon - Blood Mountain

Herregud hvis du trodde metal var død så sjekk ut denna, Mastodon redefinerer nemlig hele sjangeren...

06: The Knife - Silent Shout

En av årets største elektronika skiver, sært, vakkert og snålt... Det gjorde ikke vondt værre at konserten på Øya også var noe utenom det vanlige den også...

05: Year Future - First World Fever

Politisk Korrekt og med baller av stål!!! I tillegg har du en sykdom som heter First World Fever.

04: I Love You But I've Chosen Darkness - Fear Is On Our Side

Bare se på navnet så skjønner du at dette dreier seg om mørk musikk... Og det av beste "sort"

03: Converge - No Heroes

Converge har lagd årets desidert beste hardcore/støy/metal/screamo skive. Avansert og mektig.

02: Liars - Drums Not Dead

Allerede når denne skiva kom tidligere i år, sa jeg uten tvil at dette kom til å bli årets skive og det stemte "nesten", den måtte se seg slått av en skive. Men allikevel dette er syke saker. Two thumbs up.

01: Junior Boys - So This Is Goodbye

Og vinneren er da selvfølgelig Junior Boys. De har her klart å lage en tilnærmet perfekt skive uten sidestykke. Det gjorde de forsåvidt forrige gang de lagde skive også men denne er faktisk hakket bedre og litt skarpere i kantene. Knasende konserter har de også. Hjertelig takk

Svada Awards 2006! pt. 2

2006-12-21T15:54:00.000+01:00

Og vinneren er: *trommevirvel*

Ola Martin for MartinMountain!

Ola Martin har startet en helt ny epoke innen blogging med sin blog MartinMountain. Med oppdatering hver fjerde dag, minst, og i tillegg har han en hemmelig hjemmeside som ingen vet av. Kan det bli bedre? Ja, Ola Martin har også sin egen space, hvor han flittig legger ut bilder som andre har tatt, men som gir seg ut for å være sine egne, og det er et stort bilde av meg der.
Og hvem kan vel glemme den legendariske tegneserien: Sånn kan det gå. Vi gleder oss stort til å se nye episoder av den.

Neste pris som skal deles ut er prisen for beste konsert. En pris jeg holder meget av dette året. Året 2006 har nemlig, uten den minste tvil, vært det beste konsertåret noensinne.
Og de nominerte er...

Peeping Tom - London Astoria. 18.07.06 - Jeg støtte på Mike Patton også i sommer. Det var i London, og hans nyeste band, Peeping Tom skulle spille sin aller første konsert. Det var rent tilfeldig at jeg fikk vite om konserten. Og det var enda mer tilfeldig at jeg faktisk var i London. Like tilfeldig var det nok ikke at konserten var så jævlig bra! Patton var i storform. En helt annen person en den konsentrerte nerden vi så på Roskilde ifjor. Her slo han seg løs og alle så at han storkoste seg. I tillegg var scenen proppfull av geniale musikere. Den menneskelige beatboxen Rahzel ga publikum bakoversveis i soloen sin, og min nye favoritt DJ Mike Relm rocket huset. Dub Trio sto for rock'n'rollen, og den nydelige Imani Coppola sto for sirene-sang og fele-spill.
dEUS - Rockefeller, Øyanatt. 11.08.06 - dEUS var favoritt bandet mitt for noen år tilbake. Så forsvant de. Så kom de tilbake med en skive, som strengt tatt var litt kjip. Men allikevel ble jeg ivrig da jeg så at dEUS var booket til Øyanatt. Og jeg sto først i køen utenfor Rockefeller kvellen konserten fant sted. Barman åpnet med en hyper-rocket versjon av New Jersey turnpike, og stemningen var alt satt. Utover kvellen ble det bare bedre. Konserten var desverre så alt for kort, og de rakk ikke engang spille gjennom ALLE låtene dems, slik som jeg veldig gjerne ville at de skulle.
Noxagt - Vika - Øya Festivalen. 13.08.06 - Det var siste dagen på Øyafestivalen. Jeg var sliten, og skuffet over at jeg hadde sovet bort halve fridagen min. Klokken nærmet seg 23, og Beck konserten var dritkjip. Med bøyd hode, vendet jeg snuten hjemover. På vei ut av festivalområdet derimot, måtte vi gå forbi Vika scenen. Den minste scenen, hvor kun de særeste bandene spilte. Og jeg ble fascinert av de tre gutta som spilte der akkurat da. Det var skeivt, hardt, støyete, uforutsigbart og deilig. Jeg gikk nærmere scenen, og før jeg visste ordet av det hadde jeg helt glemt at jeg var sliten og lei, og at Thomas sto utenfor og ventet på meg.
The Wrens - Rockefeller, Øyanatt. 13.08.06 - Og takket være Noxagt fikk jeg tilbake energien min, og bestemte meg for ikke å gå hjem, men heller gå på The Wrens konserten. The Wrens leverte årets beste skive i 2003, og var sammen med dEUS det bandet jeg gledet meg mest til på årets Øya-festival. Igjen var jeg helt alene på Rockefeller. Jo mer jeg ventet, merket jeg at jeg faktisk virkelig gledet meg til denne konserten. Og jeg ble svært skuffet da kun vokalisten og bassisten kom på scenen og sa at to av bandmedlemmene var syke, men at de to skulle gjøre så godt de kunne. De begynte med en nedstemt og støyete versjon av This Boy Is Exhausted. Det var kjipt og ekkelt, og jeg var i ferd med å gråte. Mens jeg lukket verden ute, og gikk gjennom sangen slik den egentlig skulle være inni hodet mitt gikk det opp for meg. Sangen handler jo nettopp om at gitaristen og trommisen kommer og redder en konsert fra katastrofer. Og slik også nå. Til øredøvende jubel løper den godt over 40 år, gamle gitaristen inn på scenen, og kobler seg til anlegget med et brak. Like etter kommer trommisen, og festen er et faktum. De spiller utelukkende golåter, og jeg har aldri sett gamle menn rocke så vilt. Herregud, de fikk jo Bob Hund til å se ut som Elvira Nikolaissen.
J.R. Ewing - Rockefeller. 21.10.06 - Den siste konserten JR Ewing noensinne kommer til å spille. Og jeg var der. Et historisk øyeblikk, da det beste Oslo-bandet noensinne la inn årene for godt i Oktober i år. Men for en avslutning det var. Det luktet punk i eteren, og stage-divene var tette. Blodet kokte, og salen hoppet unisont til rytmen. Også var Margaret Berger i salen. Rett bak meg sto hun. En fyr kjeftet på meg fordi jeg hoppet så fælt i nærheten av Idol-stjernen, men Margaret bare smilte og lo.

Svada Awards 2006!

2006-12-18T16:42:00.000+01:00

(fanfare)

Det er den tiden på året igjen.
Tiden hvor det norske folk samles i datarommene sine, og flokker seg rundt skjermene sine, for å få et glimt av stjernene som alle er samlet for å breie seg i sin egen ære i internettets viktigste prisutdeling.
Det er tid for:

Svada Awards 2006.

Velkommen skal dere alle være.
Vi begynner også i år, som ifjor med prisen for beste blogg.
Også i år, som ifjor er det stort sett de samme bloggene som er nominerte. Mon tro hvem som stikker av med seieren.

Og du nominerte for Årets blogg 2006 er:

Blogs of Hyrule and Earth - Hele fem nye poster har vi sett på Hyrule-bloggen i år, hvorav en av dem faktisk er en takkemail for en Svada Award de mottok ifjor (beste låt). Men det er ikke mengde som teller. Det er tross alt fem av de beste postene vi har sett på lenge lenge. Bloggelegen kunne blitt et stort fenomen, men Hermov valgte å legge opp før han solgte seg til massene. Stå på videre!
Svada og Koda's dingseemporium - Etter en lang dvale er disse gutta endelig tilbake. Svada gir oss den monumentale historien om [Sommeren;2006], som seriøst er det beste vi i redaksjonen noensinne har lest i en blogg. Svada-Koda kan desverre aldri vinne grunnet inhabil jury, men nominerte kan de da i det minste bli.
Martin Mountain - Også i år er MartinMountain en favoritt for årets blogg. Martin startet hele bloggebølgen og er en ekte pioner på internettet. Også i år skapte han bølger, da han gjorde om på designet og startet den nye blogge-epoken. Også kunne man spørre som trikk.
Innocence personified? - Her er en blogg, og ei jente som virkelig har kommet seg i år. Etter bruddet med MartinMountain-konsernet, skiftet innocence-bloggen stil fra kjip sushi-profil til den mere vågale stilen vi ser idag, med poesi, sexy bilder og små koselige historier fra hverdagen. Det er en synd og en skam at bloggen ikke har link til Svada-koda, for da kunne den virkelig hatt en sjanse til å havne i toppsjiktet.
Quiltehulen - Fjorårets klare vinner! En annerledestenkende, og nyskapende blogg som portretter quiltegerd's liv og levnet på en minimalistisk måte, ved å dokumentere hennes diverse quilteverk, som helt klart er en refleksjon over livet og dets verdier. Fra grytelapper med grisemotiv, til mer eksistensielle veggtepper som utforsker kampen mellom det gode og det onde, fortsetter denne bloggen å sjarmere oss i senk. Som det ble sagt ifjor: Quiltehulen er og blir "Et sant mekka for quilteelskere, og andre elskere."
Pört Pictures - Årets eneste nykomling, og bloggen til verdens lateste filmselskap, Pört Pictures, er årets mest ambisiøse blogg. Bloggen ble desverre aldri den databasen av Pört Pictures materiale som den skulle bli, men uansett gav den oss Plastic Johny. Og de seks korte snuttene om den lille lilla plastklumpen er faktisk det beste som har blitt presset ut av de kreative hodene i Pört Pictures. Ever. Mon tro om vi noen gang for å se nye episoder. Settet er i alle fall laget.

Og det var det...
Lykke til alle sammen. Ser dere igjen neste gang.

2006-12-05T19:56:00.000+01:00

Svada gleder seg til 2007.
[Svada; 2006]
Rating: Svada

[Sommeren;2006] er på pause, og Desember er awards måned her på svada-koda. Før vi setter igang med den stjernespekkede Svada Awards ser vi fremover mot 2007 for å se hva som venter oss. For ordens skyld begynner jeg med et lite retrospekt av fjorårets fremoverseing, for å se hvordan året har vært i forhold til forventningene. For Gud vet at det var mange av tingene jeg gledet meg til som rett og slett aldri ble noe av...

"Hva Svada gleder seg til i 2006"
En Topp 10 liste fra Svada og Koda's dingse-emporium.

10. Lost
Oppfylt. Terningkast 4
Jada. Jeg så alle Lost episodene som kom i 2006. Michelle Rodriguez klarte tilogmed nesten å kjøe hele serien ned i gjørma, men den klarte heldigvis å redde seg til slutt.

9. Twin Peaks. S2
Utsatt
"Mer utsatt enn Half-Life2"
Nå også mer utsatt enn PS3

8. Nintendo Revolution
Avlyst
Den ble visst hetende Wii, og ikke har jeg råd til en heller :( Kanskje til neste år...

7. Roskilde Festival 2006
Avlyst
Dere har alle lest at jeg aldri kom meg til Roskilde men ble heller hjemme og knakk hånda. Og takk Gud.

6. Paris, je t'aime
Oppfylt. Terningkast 5
Romantisk!

5. Mike Patton ala 2006
Oppfylt Terningkast 3,4,5,6
En dårlig film, to litt over middels skiver og en fantastisk konsert.

4. Sin City 2
Utsatt

3. PS3
Utsatt og avlyst.
Sony har utsatt og skrudd opp prisen og ned på specsa så masse på denna maskinen i år, at jeg det skal mye til før jeg får meg en sånn en. Lenge leve Microsoft.

2. Hyttefilmen
Avlyst.
Forstå det den som kan... Vi fikk fritt vilt da, men den sugde jo...

1. Neuberggt 14A
Oppfylt Terningkast 5
Ja her sitter jeg faktisk og skriver akkurat nå. Med Kaja istedetfor Ronja forsåhvidt, men det er ikke til å kimse av. Litt rotete da...

Og sånn ble det. 4/10. Kan ikke klage på den statistikken.
Men hva med 2007 da?
Jo nå skal dere se.

"Hva Svada gleder seg til i 2006"
En Topp 10 liste fra Svada og Koda's dingse-emporium.

10. Ting jeg gledet meg til ifjor også.
Dvs. mer Lost (siste episode sluttet forferdelig spennende). Twin Peaks S2, Roskilde 2007, Sin City 2, mer Patton, og den dagen PS3 og Wii koster 1000 kroner.

9. Andre serier.
Ja jeg har jo sett på andre serier som begynner å bli ulidelig spennende. Og da snakker jeg om deg Prison Break, selv om Kaja og meg selv ikke har fått sett de siste 5-6 episodene. Nye Metalocalypse, Scrubs og South Park episoder er alltid gøy, og ryktene skal ha det til at skaperene av Arrested Development er i gang med no nytt.

8. Lasse
Goe gamle Pa har vært borte fra oss så alt for lenge, men snart er han på vei hjemover igjen, og alle hjerter gleder seg til å gi onkel reisende ågebein en varm og norsk velkomst-klem.

7. Chuck Palahniuk - Rant
Ny bok av min all-time favoritt forfatter er alltid spennende. Han skuffet stort med den siste novelle/kortprosa-samling Haunted (som man kan se Svada anmelde med stor innlevelse i nummer 4), og vi håper han er tilbake form i sitt neste verk.

6. Spider-Man 3
Alle elsker Spider-Man filmene. Og jeg mistenker at jeg elsker dem litt mer enn alle andre. Også blir de jo bare bedre og bedre. Jeg er skråsikker på at Spider-Man 3 blir den beste hittil. Og med en slik innstilling kan det vel ikke gå galt?

5. Spella spella spella
Den neste generasjonen er her kanskje allerede. Men i 2007 kommer den til å eksplodere. Og vi kan alt glede oss til titler som Alan Wake, Lost Planet, Mass Effect, BioShock og Guitar Hero II til 360 i løpet av nyåret. Men det er snikerne Assassin's Creed og Metal Gear Solid 4 vi gleder oss aller mest til!

4. Utgivelsesavtale med Aschehoug
Ja. Denne er kanskje litt drøy, men man skal jo sikte høyt. Har jo et par bøker i ermet som kanskje blir skrevet i løpet av 2007, og antatt (er det ikke det det heter?) av en av de store forlagene og jeg kommer til å bli rik og berømt, tatovere en sekser på overarmen og gifte meg med kronprinsessa.

3. Knekk et ben i London
En Pört Pictures/MartinMountain-editing produksjon som bærer vitne til den legendariske Londonturen. Mye av turen ble nemlig festet på tape, og er vi heldige blir Ola Martin, og den magiske saksen ferdig med å klippe den innen 2007.

2. New York@[Sommeren;2007]
Hvis jeg bare får økonomien i orden, ligger det an til en oppfølger til London turen. Gherken og hans sosialklienter, Svada og Fjell tar denne gangen turen til New York. Mye har forandret seg siden sist, og New York er en annen by enn London. Rent bortsett fra det regner vi med at stort sett det samme kommer til å skje...

1. Bryllup
Ja det stemmer. Verdens søteste par, Koda og Lina skal gifte seg til sommeren. Og for en fest det skal bli. Jeg gleder meg stort iallefall. Hvis Pört Pictures kommer seg på bena igjen snart kan vi også love et heidundrandes bryllups-show.
Ryktene skal også ha det til at Ola Martin skal gifte seg neste høst. Han har ingen vordende brud enda, så her er det bare å melde seg på jenter!

Også gleder jeg meg til jul... Men det er ikke lenge til nå!
Glemte jeg noe da?

2006-12-01T20:44:00.000+01:00

Kapittel 8b

Katastrofesjekk #1
[Sommeren;2006]
Rating: "Suksess"

Nå blir det ikke mer på lenge, venner. Så kos dere. Jeg vet jeg gjorde det ;)

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown
Kapittel 8a: The streets of London

"Failure is the tuition you pay for success."

Vi møtte Guy, og en kamerat av han utenfor London Astoria. Vi kjøpte konsertbilletter av en heller tvilsom fyr rett utenfor lokalet og gikk inn. Jeg hadde sett konsertopptak fra London Astoria før, og de alle som er noe har spilt der. Og endelig var jeg her selv. Og jeg må bare innrømme at scenen hadde den beste atmosfæren jeg noen gang har opplevd. Som en extra large Rockerfeller, var det nok mye x-faktor som gjorde den til noe helt spesielt.
Guy rev i en runde med øl, og første konserten begynte. Det var vokalisten i Múm, som sang fine, men kjedelige sanger. Høydepunktene var mellom sangene når hun snakket med den utrolig sjarmerende islandske akksenten hennes til publikum.
Så var det Battles sin tur. Jeg hadde aldri hørt om bandet, men kompisen til Guy forsikret meg om at det kom til å rocke sokkene av meg, og at trommisen også spilte trommer for Helmet, som iogforseg er et godt skussmål. Og rocket gjorde de. Udefinerbar instrumental elektro-progpunk av ypperste klasse. Det beste var at den ene cymbalen til Stanier hang en meter over hodet hans, så han måtte nesten reise seg opp for å rekke den. Et søtt lite sjarmtriks som sendte konserten på vippepunktet mellom en femmer og en sekser.
Etter konserten var iallefall jeg utslitt, og Bjørnar og Ola kranglet ikke da jeg foreslo at vi skippet headlinerene, The Animal Collective. Selv om jeg hadde hørt mye fint om dem, hadde jeg aldri satt meg inn i musikken dems selv, og jeg tvilte på at de kunne overgå Battles.

Hva som ledet opp til neste hendelse er derimot litt uklart. Vi forlot konsertlokalet med eller uten å si farvel til Guy. Og så møter vi Heather og Michael etellerannet sted. Enten hostelet eller Liverpool St. Vi ender iallefall opp, Heather, Michael, Bjørnar, Ola og meg selv på vei nedover Liverpool Street på søken etter et verdig utested. Vi tittet innom et par folketomme puber, men fant intet av interesse. Så var det en luring som foreslo et sted som var inn en sving. Vi gikk inn svingen, og på vei ned gata, idet vi gikk forbi en telefonkiosk, slo ideen meg. Jeg hadde jo visse mål som trengtes å oppfylles. Og hvis jeg skulle feilsjekke fem jenter på denne turen var det like greit å sette igang først som sist. Det har seg nemlig slik at telefonkiosker i London er spekket av reklame-flyers for diverse sextelefoner. Planen var å benytte en slik flyer i mitt første katastrofale sjekkeforsøk.
"Stopp." sa jeg autoritært, snudde på flekken, og gikk målbevisst mot telefonkiosken. Åpnet døren, skummet sexannonsene, og plukket opp den som passet formålet mitt best(se bildet på toppen av artikkelen).

Vi kom inn i puben, og jeg scannet lokalet. Det var ikke veldig mye folk der, men det var langt fra tomt. Midt i rommet sto det en rød skinnsofa som kunne kommet rett utifra The Matrix. Jeg forventet nesten at det skulle sitte en skallet neger med nese større en solbrillene sine på den og tilby meg piller. Vi okkuperte sofaen, og jeg begynte prompte å se etter mitt første offer for katastrofesjekkinga mi.
Og der satt hun. I sofaen rett ved siden av vår. Hun var ute på byen sammen med en venninne som var opptatt med sitt eget sjekkeprosjekt. Hun satt liksom og ventet på at noen skulle ta det første steget.

Jeg brukte litt tid, og måtte få litt pep-talk før jeg samlet nervene til å gå bort til henne.
Jeg smøg meg ned ved siden av henne, og ga henne et arrogant, skjevt smil.
"Hi."
Hun smilte søtt, men forlegent tilbake og besvarte min "Hi." med en "Hello.".
Formalitetene var overstått.
Let's get down to business.
Jeg lente meg litt fra henne, og fisket opp flyeren fra lomma mi. Brettet den ut og holdt den med strak arm foran meg, og leverte min udødelige sjekkereplikk:
"So... I've already got your number. What's you e-mail address?"
Jeg stålsatte meg, og forberedte meg på en strak høyre mitt i nesa.
Men den uteble.
Jeg tittet nervøst over på jenta og ble litt overrasket da jeg så henne.
Hun lo hjertelig.
Jeg hadde feilet i å feile. Jeg måtte strekke den litt lengre ut. Men akkurat da gikk daten til venninnen for å kjøpe flere øl, og venninnen kom over til oss.
Cockblocker ville Style kalt henne.
"Who the fuck do you think you are!?" skrek cockblockeren. Dypt fornærmet, med tjukk London-aksent.
"I was just telling your friend here how great she looked in this picture" svarte jeg kaldt og viste henne bildet mitt. Jeg hadde ikke tenkt til å baile nå. Ikke nå som ting begynte å gå bra.
"And I was saying I already got her number, so I need her name and e-mail so we can keep in touch."
"Get the fuck outta here!"
Hun hadde tatt full kontroll over situasjonen. Jenta satt bakoverlent mens vi kranglet over henne, og skjøt små irriterte blikk til venninnen som for å be henne ikke blande seg.
Men det holdt ikke for meg. Så langt var det bare en farse. Jeg skulle snu situasjonen til en total katastrofe. Det sa så i kontrakten.
Jeg ignorerte cockblockeren og gikk tilbake til min "samtale" med jenta.
"You really shouldn't have dyed your hair. You looked much better as a blonde."
Cockblockeren fortsetter å skrike profaniteter over oss, men vi hadde trukket oss inn i vår egen lille verden. Cockblockeren eksisterte ikke lenger.
Som om hun angret på at det ikke var henne forklarte jenta forsiktig at det ikke var henne på bildet, men at hun lenge hadde hatt lyst til å bleke håret.
Dette gikk alt for bra.
Jeg begynte å bli usikker. I teorien skulle jeg blitt kastet ut for lenge sia, men jeg klarte liksom ikke gjøre annet enn å sjarmere denne jenta.
Så kom Herr Cockblocker tilbake.
Han luktet trøbbel og gikk med en gang inn i fiendtlig-modus. Fru Cockblocker jamret seg over nerven min, og ba Herr Cockblocker røffe meg opp litt. Like kald som alltid forklarte jeg Herr C at jeg bare ville snakke litt med venninnen deres, og at dette ikke angikk dem. Så viste jeg bildet og forklarte at jeg bare trengte e-mail adressa fordi jeg ikke er noe flink over telefonen.
Herr C mistet litt av fiendtligheten sin, og syntes vel mer synd på meg enn noe annet.
"Is there something wrong with you? Are you stupid or what?"
Fru C snappet bildet fra meg.
"I'll write you her name if you get the fuck away from us."
Jeg sa meg enig, og lot henne skrible litt på bildet. Jenta var frosset fast i sofaen sin og stirret ut i rommet, og det var tydelig at hun skulle ønske det hele snart var over.
Katastrofen var et faktum.
Fru C ga meg tilbake flyeren. Hun hadde skrevet navnet til jenta. Iallefall om navnet til jenta var "FUCK OFF!"
Herr C hadde hentet en kar til. Enten en kompis av han eller så var det dørvakta. De sa ingenting, men sendte meg blikk som tydeliggjorde at det var på tide at jeg ga meg.
Jeg reiste meg opp med hevet hodet.
"Until next time Ms. Off." sa jeg til jenta med det samme smilet jeg hadde ankommet scenen med. Hun så meg inn i øynene, og et hint av et smil formet seg i munnviken hennes.
Jeg var fornøyd.
Uten å gi Herr og Fru C noen oppmerksomhet, gled jeg tilbake til bordet vårt.
Jeg merket at jeg skalv lett, og at pulsen min var høyere enn vanlig.
Herregud for et rush.
Jenta og Herr og Fru Cockblocker forlot puben kort tid etter. Vi ble sittende en stund, og jeg satt for det meste og lo inni meg, og litt utenpå over hva jeg hadde gjort.
Jeg hadde selvtillitten til ti hester, og ville fortsette sjekkinga mi. Jeg følte meg derimot ikke helt komfortabel med å gjøre det på dette stedet etter showet jeg akkurat hadde stelt istand.
Vi måtte videre.

Kvelden var enda ung, men i London stenger ting tidlig. Vi dro tilbake til hostelet til Heather og Michael. Jeg gledet meg til å se hvordan festlokalet på taket tok seg ut når det faktisk var fest der, og ikke bare var en slapp gjeng som chillet og åt sandwicher.
De andre ville henge litt i Belushi's. Baren i første etasje på hostelet. Men jeg var ivrig etter å komme meg i hot-tuben, så jeg lånte nøkkelkortet til Heather og kom meg opp på egenhånd.
En god følelse kom over meg idet jeg tråkket over dørterskelen, og ut på taket. Det var minst tjue folk der, og alle virket å være i kjempehumør. Selvtillitten min begynte å boble igjen. Ved det ene bordet satt det tre jenter og to gutter. Jeg hadde alt bestemt meg for en av dem.
Minst en nier på skalaen. Hun satt og pratet med en bitteliten fjott.
Dette skulle bli lett.
Og denne gangen skulle det ikke ende i katastrofe.
Denne gangen var jeg forberedt.
Mystery-method all the way.

La sjekkinga begynne...

fortsettelsen: Kapittel 9a :Sjekkemann på taket

2006-11-30T03:27:00.000+01:00

Kapittel 8a

The streets of London.
[Sommeren;2006]
Rating: På skapet.

Etter noen stressfulle eksamensuker er jeg tilbake. Og denne gangen i del 1 av den heseblesende sesongavslutningen på [Sommeren;2006]. Desember er som dere alle vet Svada Awards måned, og forhåpentligvis dukker det også opp et par Koda lister i løpet av måneden. Ergo blir det ikke noen sommerhistorier i Desember, men de dukker sterkt opp igjen i Januar.
Men nok om det.

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know
Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown

"Where thou art, that is home."

Så sto vi der...
Hele planen var gått i vasken.
Ola hadde så vidt nevnt dagen før at han hadde glemt passordet til e-mail adressa si. Jeg noterte det bak øret, men tenkte ikke noe mer over det. Før nå.
Guy hadde nemlig sendt en e-mail til Ola noen dager før, hvor han ekspressivt beklagde at han ikke hadde anledning til å ha oss sovende i leiligheten hans likevel, da han hadde noen andre venner på besøk, men mest fordi samboeren hans, Darcy, hadde gått lei av Guy's konstante overnattingsbesøk.
Vi brainstormet i vill panikk og forsøkte å finne på en måte å overleve natten, og resten av uken på. Ola kjente ei annen jente som også var på tur i London. Kanskje kunne vi sove på hostelet hennes. Og Bjørnar kjente et par jenter som også skulle på tur til London, men ikke før dagen etter. (Et av målene til Bjørnar var forøvrig å spleise disse jentene sammen med meg og Ola, så vi håpet spent på at det målet gikk i boks)
Ola prøvde å ringe Heather, men uten hell. Nummeret hennes var ikke i bruk, og det nye nummeret hennes hadde Ola på e-mailen sin. Ja, den samme e-mailen som han hadde glemt passordet til.
Vi ante virkelig ikke vår arme råd.
Etter mye om og men prøvde Ola å ringe Guy en gang til. Han forklarte hvordan landskapet sto, og tryglet om et sted å sove. Bare for inatt. Og Guy, jovial som han er, så ikke annen løsning enn å si ja.
Gjensynsgleden var stor, da vi så vår redningsmann komme nedover den ukjente gaten. Guy var i topphumør som alltid, og ønsket oss velkommen til London. Vi snek oss gjennom noen trange bakgater og kom oss omsider til leiligheten til Guy. Vi skulle sove i stua, men måtte være musestille, og være ute av huset før Guy dro på jobb tidlig den påfølgende morgenen.
Vi fikk en velkomstøl på delings, og satt og snakket om gamle tider, og om morgendagen. The Animal Collective var i byen, og Guy overtalte oss til å bli med på konserten. Da hadde vi iallefall noe å se fram til imorgen.
Og så var det leggetid.
Bjørnar og Ola la seg i hver sin sofa, og jeg fant meg en madrass på gulvet.
Jeg trakk soveposen godt over meg, og brukte en genser som provisorisk pute. Mellom et bord og en bokhylle lå jeg der og tenkte at dette kunne jeg bli vant til. Dette kom rett og slett til å bli en meget behagelig ferie.
Og jeg sov. Babyer sover ikke så godt.

Morgenen etter var alt kaos igjen.
Guy vekker oss og sier at vi må komme oss ut. Han måtte på jobb, og løp ut. Vi var helt alene igjen. Og selv etter en god natts søvn, var vi like kloke som natten før. Her var vi tydelig ikke velkommen.
Ola spurte hvor mobiltelefonen hans lå, og jeg svarte sporenstreks "Den ligger på skapet". Turens første internvits ble født.
Vi måtte få tak i nummeret til Heather. Venninen til Ola som hadde sendt nummeret sitt på mail. Og for å få tak i det måtte vi ha internett. Vi snek oss rundt i den tilsynelatende tomme leiligheten i håp om å snappe til oss et trådløst nett. Uten hell.
Vi fant derimot ut at Mr. Dowsy satt på verandaen, og etter en liten samtale med den irriterte romkameraten, ble vi enige om å la sakene våre ligge et par timer, mens vi gikk ut i den store verden for å finne et rimelig hostel. Dowsy tipset oss om et rett rundt hjørnet, og utstyrt med godt mot, og et bykart vi fikk låne av Guy, våget vi oss ut.

Vi vandret rundt og tittet nysjerrig rundt på de forskjellige stenbyggene. Ved hjelp av kartet fant vi etterhvert hostelet Dowsy hadde skrytt av. Der var det selvfølgelig fullbooket. Og i tillegg vanvittig dyrt. Vi startet et søk etter frokost og internett.
Vi fant McDonalds.
Merkelig nok var det utsolgt for internett på McDonalds. Det sto en rekke med PCr der, som skrøt av internett og grønne skoger, men jeg fikk ikke kjøpt noe tid på dem, for internettet var desverre utsolgt. Internettet var utsolgt. Det var utsolgt for internett. De hadde ikke mere internett igjen. Det var tomt på lageret for internett... Nei det går ikke. Samme hvordan jeg formulerer det, blir det ikke noe fornuft av det. Forstå det den som vil.
Det meste av frokost menyen var også utsolgt, men jeg fikk meg dog en deilig potet-gull kjeks, en hamburger/toast-sak og litt appelsin juice.
Jakten på internett fortsatte.

Uten noe annet å gå på begynte vi å fare rundt i byen. Først dro vi til Covent Garden, deretter til Oxford Street, før vi etter mange slitsomme, byvandringstimer endte opp i Soho. Her fant jeg en platebutikk jeg likte alt for godt, og fant ut at vi måtte komme oss tilbake på sporet. Vi skulle jo finne internettet. Hele London virket blottet for fenomenet. Londonfolk flest hadde aldri hørt om internettkafeer, men i Soho var vi endelig blant likesinnede.
Vi fant omsider internettkafeen. Har ingen nøyaktige tall, men jeg tipper klokken var rundt 1700, mens vi dro fra Guy/Dowsy rundt 1130. Vi hadde brukt nesten seks timer på å finne oss internett. Og nå gjensto det fremdeles å berge all den tapte e-mailen til Ola. Heldigvis er jeg mer hotmailkyndig enn Ola, og klarte å gi han et nytt passord, og vi fant omsider nummeret til Heather. Men hun tok selvfølgelig ikke telefonen. Jeg kom meg på messenger, og chattet litt med Herman og uttrykte min frykt om at vi nok måtte sove i Hyde Park inatt.

Kort tid etter prøvde vi igjen, og fikk endelig tak i Heather. Hun var på hostelet sitt igjen, og gledet seg alt til å se oss. Vi mindet gapen og undergrounda oss til London Bridge, og hostelet til Heather; St. Christophers Inn.
Her kjøpte vi noen sandwicher og et par øl og gikk opp på taket for å slappe av litt. Og taket på St Chris' er et kapittel for seg selv. Dedikert festområde for hostelets besøkende, kunne det by på både boblebad og egen fryser. Plenty med sitteplasser, og ble det for kaldt for en i boblebadet kunne man benytte seg av badstuen som lå i vaskerommet rett ved siden av.
Vi drakk opp ølen vår, og spiste opp sandwichene våre og snakket litt med Heather, og hennes store, godhjertede venn, Michael. Vi luftet tilogmed tanken om at vi kunne snike oss inn på rommet hennes i natt og sove der. Og så planla vi å møtes senere på kvelden.
For nå skulle vi på konsert.

fortsettelsen: Kapittel 8b : Katastrofesjekk #1

2006-11-08T23:40:00.000+01:00

Kapittel 7

Tre mål, og en touchdown.
[Sommeren;2006]
Rating: Ambisiøst.

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing
Kapittel 6 : People I know

"A man without a goal is like a ship without a rudder."

Ja så var vi altså på vei.
To grønnsaker og en støttekontakt.
Og der vi satt og følte London komme nærmere og nærmere, kom Ola Martin (heretter kun kalt Ola for enkelhets skyld) med nok en glimrende ide. Vær av oss skulle skrive ned tre mål for hva vi skulle oppleve på den knappe uken vi skulle være i London. Listen skulle godkjennes av hele følget, og en grusom straff ventet den som ikke fullførte alle målene i løpet av turen.

Jeg tok meg en papirlapp, og en penn, og funderte på hva målene skulle være.
Det første målet kom lett. Style og David D. hadde jo lært meg at den beste måten å lære på, er ved å feile. Ergo;

Mål #1. Sjekk opp 5 (fem) jenter, med katastrofalt resultat.

Det andre målet reflekterte min utrolig dårlige økonomiske status, og tok hensyn til dette.

Mål #2. Bruk mindre enn 10£ et helt døgn i London.

Jeg begynte å gå tom for ideer. Så det siste målet ble et veldig et flytende, og vagt, men dog ambisiøst mål.

Mål #3. Finn en skatt.

Og så landet flyet.
Vi var offisielt i England. Riktignok i Stansted, som er et stykke unna London. Vi rullestolet Ola gjennom flyplassen, og kom oss på en buss til London.
Ola og Bjørnar sovnet raskt på bussen sammen med alle passasjerene. Klokken var tross alt nærmere 0100 på natten, og det er slitsomt å reise. Men jeg fikk ikke sove. Eventyret hadde jo begynt for helvete. Hvem kan vel sove på en tid som dette?
Det engelske landskapet var ganske uinteressant, så jeg fikk tiden til å gå ved å spille et bilspill på mobiltelefonen min. Helt til vi ankom London by. Jeg stirret ut av vinduet og slukte alle inntrykkene. Gatene var fremmede og vanskelige å skille fra hverandre i nattemørket. Og lange. Det slo meg hvor utrolig stor by London faktisk er. Ihvertfall for en liten gutt som er vant til bitte lille Oslo, og mikroskopiske Sandefjord. Etterhvert som turistattraksjonene begynte å fare forbi utenfor bussen, og bygningene ble større, og mer glisne, begynte folk så smått å våkne.
Og så var vi fremme.
"This is Liverpool Street Station" ropte bussjåføren, og insinuerte at det var på tide at vi sto opp, og kom oss ut av bussen hans.
Og så sto vi der. Midt på natta. Etellerannet sted i Europas nest-største by. Fylt av eventyrlyst, men akkurat nå, mest trøtte og slitne, satt vi fra oss all bagasjen på en trapp, og satt oss ned på asfalten.
Vi måtte få tak i Guy, så han kunne hente oss, og innkvartere oss i leiligheten hans.

Ola roter litt i lommen sin, og fisker opp mobiltelefonen sin.
Han slår telefonnummeret til Guy, og fører telefonen opp til øret.
"Hi Guy! We're at Liverpool Street now. Come and pick us up!" roper Ola entusiastisk inn i røret med et stort smil om munnen.
Jeg hører Guy snakke med en fjern telefonstemme langt borte.
Smilet til Ola blekner.
Snart er det helt borte.
Han legger på.
"Vel vel gutter." sier han med skjelven stemme.
"Vi har visst ikke noe sted å sove i natt..."

fortsettelsen: Kapittel 8a: The streets of London

2006-10-31T19:24:00.000+01:00

Kapittel 6

People I know.
[Sommeren;2006]
Rating: Til orientering.

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game
Kapittel 5 : The kiss-closing

For det var ikke at jeg ble dumpet som ble den beste historien i sommer. Det var ikke at jeg knakk hånda, og det var ikke at jeg var på legevakta.
Alt som skjedde i sommer var bare en lang serie hendelser som skulle føre til en reise langt utenom det vanlige.
Grunnet min situasjon som ansatt gjennom vikarbyrå, hersket det stor tvil om jeg i det hele tatt fikk sykemelding. Derfor måtte jeg spare på hver eneste krone, og dro som sagt til Sandefjord, hvor mor og far betaler for kost og losji. Men det holdt liksom ikke.
Det var jo sommer for faen!
Man skal ikke sitte på ræva om sommeren. Man skal oppleve.
Og det er her Ola Martin kommer inn i bildet. Ola Martin har alltid en dårlig ide på lager. Og ingen ide kunne vel være dårligere enn å benytte seg av den blakke, arbeidsledige og uføre situasjonen til å dra på ferie?
Vel. Det kommer vi tilbake til senere...
Men uansett. Etter litt ringing fram og tilbake fikk han etterhvert overtalt meg, under stor tvil. Jeg hadde 1000 kroner til mitt navn. Og 2000 kroner i kreditt med MasterCardet. Flybilletten kom på 1000 blank, og jeg måtte jo ha pass, som ble nye 1000 kroner ut. Jeg lånte 1000 kroner av Ola Martin, og bestilte nytt pass. Så var det gjort. Vi skulle til London.
Den 13. Juli gikk flyet fra Torp til Stansted.

"It's not the people you know. It's where you are."

Pört Publishing presenter
En Svada-Koda produksjon
Starring:

Ola Martin
Initiativtaker, mesterhjerne og reiseleder.
Ola Martin var i en merkelig lik stilling som meg selv. Han ble selv brutalt dumpet noen uker før meg, og svarte med å gjøre noe utrolig dumt i fylla, som førte til lengre sykemelding. Der min greie er å slå vegger, er greia til Ola å hoppe ned trapper. Og sprekke hælen.
Går med krykker. Sakte.
Har ikke særs god hukommelse, og glemte passordet til mail-adressa si et par dager før turen.
Denne historien. Ja hele livet mitt. Handler om Ola Martin.
Hail!

Inge
Yours truly.
Trenger jeg noen nærmere introduksjon? Rastløs gutt/mann på 2 blank, som har knekt hånda si, og trenger å få utløp for aggresjon/frustrasjon/kastrasjonen sin.

Gunnar
A.k.a Bjørnar, a.k.a Gherken.
Turens wild card. Venn av Ola Martin (hvem er vel ikke det? Gullik?), som under turen fungerte som støttekontakt og fornuftens stemme. Har fått store psykiske arr etter turen, og har mareritt om krykker og steinmannpinner minst to ganger i uken.

Guy
Boligdisponent.
En fantastisk kar Ola Martin møtte under sine reiser i Sør Amerika, som for tiden bor i London.
Jeg hadde møtt ham selv da han var på besøk i Oslo, og under Roskilde 2005.
Ola Martin avtalte at vi skulle sove hos han under turen via mail.

i

Brekk en hånd i London.

Also starring:
Mr. Darcy (Dowsy), Heather, Michael, Gary (edit: det var vel Brian vi kalte han. Ingen som husker hva han egentlig het), Nick, Simon, Kanadisk Hapkido-mester, Amerikanske brytere, Jenter på pub, Kanadiske jenter, Jenter i Chillout-loungen, og Zarah.

Special guest stars:
Mike Patton, Peeping Tom Band, Dub Trio, og Battles.

Klokken 2220 lettet flyet fra rullebanen. Sandefjord ble en liten flekk langt der nede, og snart var Norge en saga blott. Kun skyer og hav så langt øyet kunne se.
Vi var på vei.

fortsettelsen: Kapittel 7 : Tre mål, og en touchdown

2006-10-24T16:03:00.000+02:00

Kapittel 5

The Kiss-closing.
[Sommeren;2006]
Rating: Håpløst

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann
Kapittel 4 : The Game

Her skulle jeg egentlig skrive en lang historie om en fest på Grønland som var en nøkkel-event i sommeren 2006. Men etter ukevis med skrivesperre har jeg sett meg nødt til å gi opp. Historien må jo gå videre.
I korte trekk overrasket den evige Sandefjording; Thomas oss alle da vi møtte han i en mørk bakgate i Grønland. Ola Martin, Thomas og jeg feiret gjenforeningen med en klatretur opp i byens høyeste byggekran midt på natta, i fylla (med knekt hånd). Utsikten var upåklagelig, men det gjorde litt vondt dagen etter.
Jeg følte meg også klar for å prøve ut sjekketriksene mine, og fant meg ei søt jente på festen som jeg satte igang med rutinene jeg hadde lært i The Game. Med sjarmen skrudd på 11 tok det ikke lang tid før vi fikk god kontakt. IOI(Indicator of interest)ene strømmet på, og det var da det hele gikk galt. Sjekkingen gikk nemlig så bra at jeg følte at alt var på et slikt nivå at jeg ikke behøvde lærdommen fra The Game, og begynte på mitt eget materiale. Eneste problemet var at jeg ikke hadde noe eget materiale. Vi mistet kontakten litt, men da en annen kar satte seg ved siden av ham, benyttet jeg meg av Tyler Durden(en PUA i The Game, ikke Brad Pitt i Fight Club)s skitneste triks. Amogging.
Ved å gjøre narr av hver minste ting min nye fiende gjorde, drepte jeg hans sosiale status, og portretterte meg selv som både morsom og arrogant. En drepende kombinasjon ifølge David DeAngelo.
Etter amogginga ble det mer og mer 'kino' mellom oss (hudkontakt). Jeg følte meg ovenpå igjen. Og igjen klarte jeg å sabotere min egen deal.
Jeg ble utålmodig. Forferdelig utålmodig. Rundt oss hadde de fleste parene for lengst passert "rote-modus", mens jeg lå milevis bak. Jeg tok sats, og siktet på munnen hennes. Et stort feiltak. Jeg ble høflig avvist, og satt igjen frustrert og forvirret. For det var nemlig ikke det at hun avviste meg. Men hun ble sittende!
Hun gikk tilogmed opp og hentet seg litt å drikke, og satt seg ned igjen i armkroken min.
Kanskje hun misforsto tenkte jeg, og ga det et tappert forsøk til. Men igjen traff jeg bare kinn.
Såret og vonbroten ga jeg opp alt. Ikke bare kiss-closen, men hele dealen.
Igjen var jeg slaget.
Jeg reiste meg opp og gikk bort til vennene mine for å fortelle om fiaskoen min.
Hun prøvde å ta kontakt et par ganger, men jeg orket ikke mer forvirring, og avviste henne. Ikke lenge etter var kvellen over, og vi dro hjem til Ola Martin og sov et par timer.
Dagen etter ble jeg med Thomas hjem til Sandefjorden for å lade opp batteriene.

Og for å pakke.
For på Torsdag skulle jeg på tur!

fortsettelsen: Kapittel 6 : People I know

2006-10-07T03:14:00.000+02:00

Kapittel 4

The Game
[Neil Strauss;2005/Sommeren;2006]
Rating: Apokalyptisk

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt
Kapittel 3 : Operasjon Steinmann

Dagen etter operasjonen gikk jeg en tur til bokbutikken. Planen var å kjøpe en kopi av Jonathan Safran Foers: Extremely loud and incredibly close. Men den gang ei. Idet jeg saumfarte engelskhyllen på Tanum på palleet, kom jeg over noe mye mer interessant. Innbundet i lær, og med forgylte ark, lik en praktutgave av bibelen, fanget en bok min oppmerksomhet. "The Game" sto det med store gullbokstaver. Jeg plukket den opp, og husket tilbake et par måneder. Jeg og min eks hadde sittet å koset oss en rolig TV kvell og sett på Skavlan. En av kvellens gjester var den utrolig sjarmerende Neil Strauss, som hadde skrevet en bok om hvordan man sjekket jenter. Vi lo for oss selv, og var enige om at det selvfølgelig bare var tullprat, og det kun var ekte kjærlighet som kunne målbinde en kvinne.
Nå var jeg ikke like sikker lenger. Jeg tok boken og gikk mot kassen. Jeg stoppet opp en liten stund og tenkte meg om. Hvor flaut blir det ikke om noen ser at jeg har kjøpt denne boken. Hva om mor og far var på besøk. Eller om jeg en gang fant ei ny jente. Også ser de at den fineste boka i bokhylla mi ikke er annet enn en lærebok om hvordan man lurer uskyldige jenter til sengs. Nei dette gikk ikke.
Men hva om jeg gjemte den da? Jo. Skjebnen hadde definitivt bestemt at jeg skulle lese denne boken. Med nytt mot fortsatte jeg bestemt mot kassen, betalte, og gikk rett hjem og begynte å lese.

"Men will deny it. Women will doubt it."

The Game er en sann historie. En selvbiografi av Neil Strauss. En über-nerdete forfatter, som har skrevet bøker med artister som Marilyn Manson, Tommy Lee, og ikke minst: Jenna Jameson. Tre av vår tids største sexsymbol. Og etter all tiden han tilbragte sammen med disse artistene. På turne, og tilogmed under pornofilminnspilling, var det nærmeste han hadde kommet seksuell kontakt et kyss på munnen av Tommy Lee.
Han hadde roet seg ned med tanken at han ganske enkelt ikke var annet enn en nerdete journalist som aldri, aldri kom til å ha draget på noe som helst. Den siste jenta han hadde hatt sex med hadde endt opp i et fire års langt forhold som hadde sugd all livsenergien ut av han. Jeg kjente meg straks igjen.
Men så får han tilsendt "The Lay-guide", en punkt for punkt oversikt over hvordan sjekke jenter, av en oppdragsgiver for å skrive en sak om den. Strauss blir fascinert av boken, og i søken etter mer stoff på internett, kommer han over et helt samfunn av "sjekkeartister(Pick Up Artists(PUAs))". Han får også kontakt med en mann som kaller seg Mystery, også kjent som en av verdens beste sjekkeartister. Strauss melder seg opp på en "workshop" med Mystery, og ser med egne øyne hvor lett Mystery kan gå inn i barer og få jentene til å bokstavelig slenge seg etter han. Mystery ser også stort potensiale i Strauss, og de blir gode venner. Sjekkesamfunnet er et veldig "underground" fenomen, og for å beholde anonymiten har de fleste PUAs nicknavn. Neil Strauss adopterer navnet Style. Ved hjelp av Mystery blir Style en heltids PUA, og farter landet, og verden rundt og møter all verdens største sjekkeguruer. Folk som Ross Jeffries, som kan hypnotisere jenter til å føle seg forelsket, David DeAngelo, som har utviklet en helt spesiell type humor, som får jenter til å bli vilt tiltrukket av en og Steve P, som får jenter til å betale for å ha sex med han. Ved hjelp av disse, og mange fler utvikler Style seg etterhvert til en mann som blir kjent som "verdens beste sjekkeartis", eller "the most powerful of the Jedi" som Style liker å kalle seg selv.
Veien til toppen er lang, og Style møter mange utfordringer. Det er denne reisen The Game handler om. Style må vinne over sin egen usikkerhet, misunnelse innad i sjekkesamfunnet, og til slutt, kvinnen han, selv med all hans kunnskap, ikke klarer å sjekke opp.

Som roman er The Game et sant mesterverk. Historien er unik, spennende, og til tider hysterisk morsom. Boken er stappfull av morsomme episoder. Alt fra det første telefonnummeret han får (med sjekke-replikken "If I wasn't gay, you would be so mine".), til hans første trekant. Det dukker også opp en rekke kjendiser. Britney Spears blir fullstendig sjarmert da han intervjuer henne, og en av elevene hans får nummeret til Paris Hilton. Courtney Love får også en svært sentral rolle.
Strauss var allerede en ledende rockejournalist, og det er derfor ingen overraskelse at det hele er meget velskrevet. Stilen er også veldig variert. Strauss hopper i tid, og bruker mange forskjellige formater, uten noensinne å miste leserene. Går man seg vill i alle forkortelsene og all sjekke-lingoen er det tilogmed en hendig ordliste i slutten av boka.

Som lærebok er den nok ikke like god. Det er utrolig mange teknikker og rutiner som introduseres her, og er man fullstendig håpløs (slik jeg var) kan man nok lære noen grunnleggende ting som er verdt å vite når man skal ut på byen. Men teknikkene blir så mange, og sjelden grundig beskrevet og forklart, så noen mester-sjekkeartist blir du nok ikke av å lese denne boken. Som en klok mann (les: meg) en gang sa, blir du like mye en MasterPUA av å lese The Game, som du blir Kung Fu mester av å se Enter The Dragon. Men moro er det lell!

Anbefales for barn i alle aldre. Spesielt nysingle guttevalper ;)

fortsettelsen: Kapittel 5 : The kiss-closing

2006-10-02T20:53:00.000+02:00

Kapittel 3

Operasjon Steinmann.
[Sommeren;2006]
Rating: Tre pinner til besvær.

For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt

"If you wake up at a different time, in a different place, could you wake up as a different person?"

Jeg våknet mandagen sulten som en hest. Men på grunn av den overhengende operasjonen fikk jeg ikke lov til å spise eller drikke noe som helst grunnet en eventuell narkose. I tillegg var leiligheten, uten noen stor overraskelse, fremdeles ekstremt rotete. Det var en halvtime til jeg skulle være på legevakta, og jeg hadde uansett ingen nevneverdige intensjoner om å rydde med det første. Jeg visste derimot at eksen kom for å hente diverse greier fra leiligheten, så jeg skrev en kort og presis lapp til henne. "Hei. Jeg er på sykehuset. Opererer. Mens du først er her må du gjerne rydde litt, og ta oppvaska, da det ikke er spesielt lett med kun én hånd...".
Kort tid etter satt jeg på trikken på vei tilbake til Legevakta.

Det var advart om lange ventetider på brudd-avdelinga, så jeg satt i et par timer og leste i Charles Brautigan's wünder-herlige bok; Drømmer om Babylon. En bok om en person som aldri får gjort noe fornuftig med livet sitt, da han er altfor opptatt med å drømme seg bort. En situasjon jeg lett kan kjenne meg igjen i. Jeg har heldigvis ikke sett meg nødt til å kjøpe 5 wattspærer for å slippe å se alt søppelet på gulvet. Enda...

Omsider ble det min tur, og jeg ble brakt inn til et nytt venterom (jeg er sikker på at helsevesenet har en eller annen syk venteroms fetish). Der fikk jeg en hestepille og et etterlengtet glass vann, og ble kort tid etter geleidet til operasjonssalen. Kirurgen forklarte meg hva som skulle skje. Jeg skulle få litt oksygen. Så en sprøyte. Så kom jeg til å sove litt. Og imens jeg sov skulle de intet mindre enn skru tre stålpinnerr, også kalt Steinmann-pinner, inn i hånda mi, gjennom mine knekte metacarpaler og feste den i langefingeren min.
Åja... Det var ikke verre tenkte jeg mens jeg ble døsigere og døsigere... Idet jeg fikk sprøyten kom jeg til å tenke på sist gang jeg var ble satt i narkose. Jeg var 10 år, og skulle operere bort en polypp i nesen. Det eneste jeg husker er at jeg fikk lov å se på skjønnheten og udyret, men før jeg var kommet til åpningsteksten, hadde legen satt en sprøyte på meg, og før jeg visste ordet av det våknet jeg i et helt annet rom, og lurte på hva som hadde skjedd. Min far satt ved siden av meg, og forklarte at operasjonen hadde gått bra, og at jeg hadde sovet i over fire timer. Jeg nektet å tro det. Jeg hadde jo bare lukket øynene et sekund.

Da jeg våknet lå jeg i en sykeseng og hadde fått en ny gips. Til min gledelige overraskelse var denne en nymotens plastgips, og ergo både mindre og lettere, og jeg hadde alle fingrene mine til rådighet igjen. Jeg fikk beskjed om å ikke bruke hånden til noe tyngre enn å lese avisa, og at jeg måtte komme tilbake om en uke for kontroll. Og sist, men ikke minst fikk jeg en boks med smertestillende, hvor sykesøsteren hadde skrevet "God bedring :)".

Hjemme igjen var oppvasken tatt, og det verste rotet blitt ryddet. Heldigvis hadde narkosen vart akkurat lenge nok til at eksen hadde rukket å pakke sakene sine og rydde og komme seg ut igjen før jeg kom tilbake. Mitt liv som sykemeldt var offisielt igang. Nå var det eneste jeg behøvde å gjøre på åtte uker, å levere sykemeldingspapirer til trygdekontoret, og å komme på bruddkontroll om en uke. Ellers var alt åpent for forslag. Sommeren var offisielt igang. Men hva kan vel egentlig en lettere deprimert gutt, med kun én hånd til rådighet gjøre?

Neste kapittel: Inge vandrer rundt i bokbutikken, og støter på en bok som forandrer alt.
Kapittel 4 : The Game

Brev til Opmaniet!

2006-09-24T11:10:00.000+02:00

Nå er det på tide Platekompaniet får det de fortjener, nemlig hets. Derfor bestemte jeg meg for å skrive en mail til Kompaniet og fortelle dem om en liten hendelse jeg ble utsatt for, noen måneder tilbake i tid. Forhåpentligvis vanker det gavekort som plaster på såret i en slik situasjon, vi krysser fingrene. Her er ihvertfall brevet jeg skrev.

Jeg velger i denne henvendelsen å forbli anonym men jeg håper Platekompaniet vil ta denne informasjonen til seg og utbedre servicen sin på de respektive forretningen(e) dette innlegget handler om.
Det jeg kan si er at jeg er en gutt på 22 år, jeg bor på vestsiden av byen og Platekompaniet i Bogstadveien blir derfor min nærmeste forhandler av musikk og film. Og ettersom jeg er en stor tilhenger av de sistnevnte medium, fant jeg det for godt å besøke akkurat denne butikken, en sommerlig ettermiddag i Juli. Gjennom årene har jeg brukt enormt mye tid på å kjøpe plater og å holde meg oppdatert på musikkfronten innenfor et alternativt spekter, og nå har jeg rett og slett kommet til et punkt i min samlekarrierre hvor det er vanskelig for meg å handle musikk, ettersom jeg føler at samlingen min er såpass omfattende at det er få titler jeg føler jeg virkelig ikke har, og virkelig trenger. Det er derfor ikke uvanlig at jeg nå kun ser etter nye utgivelser og lar arkivet ligge. Men akkurat denne dagen hadde jeg bestemt meg for å grafse i back-katalogen deres, på jakt etter en forbigått arkivert perle. Jeg kan per dags dato ikke huske hvilken tittel jeg klarte å finne fram i deres noe innholdsrike arkiv. Men tittelen er ikke det viktige i denne saken, jeg hadde hvertfall funnet en skive jeg ble meget nysgjerrig på, å bestemte meg for å plukke den med meg og ta den med til lytteavdelingen i forretningen. Dette var nokså sent på kvelden og derfor var butikken så og si uten kunder. Det burde derfor ikke være noe problem å få unnagjort denne lyttingen rimelig kjapt og forhåpentligvis få enda en god skive tilføyd min allerede glitrende cd samling. Men dette skulle vise seg å bli vanskeligere en først antatt. Da jeg kom fram til lyttedisken ble jeg totalt oversett av personalet, som den kvelden bestod av 2 unge jenter. Et par kunder i ny og ne ble betjent i kassen men den stakkarslige gutten i lyttedisken ble systematisk oversett og ble dumpet til fordel for en intern dialog som sikkert bestod av særdeles lite intelektuelt innhold og mye fnising. Etter ca 10 min skjønte jeg selv at dette ikke ville gå noen som helst vei, jeg gikk derfor tilbake til back loggen å plasserte plata der jeg fant den. Og med det faktum at jeg ikke kan huske hvilken tittel det var jeg ville lytte til føler jeg at Platekompaniet har frarøvet meg et eventuelt mesterverk uten sidestykke. Dette vil jeg altså aldri finne ut av. Jeg jobber selv i butikk og vet hvor viktig god kundebehandling er, det vil være seg å være serviceinnstilt, ha et godt humør og være generelt hyggelig ovenfor kunder. Platekompaniet i Bogstadveien feilet på alle disse punktene denne sene ettermiddagen. I tillegg til å bli meget sjokkert over behandlingen jeg fikk av personalet, er jeg nå meget skeptisk til Platekompaniets ansatte og har nå mest tro på en selvbetjent løsning.
Jeg håper inderlig dere tar dette til etterretning i deres neste styremøte og forteller historien om den potensielle kunden som ble forbigått i mørket....

Mvh en frustrert plate-entusiast...

2006-09-22T19:52:00.000+02:00

Kapittel 2

Oslo Legevakt
[Sommeren;2006]
Rating: Røntgen meg her og røntgen meg der.

"How am I gonna get a scar like that eating pussy!?"

Til alle dere tusen nye leserne vi får hver uke; begynn på kapittel 1. [Sommeren;2006] er en lang og dramatisk historie, i flere deler, om en persons reise i seg selv, og hans transformasjon fra møll til sommerfugl. Det er derfor naturlig å begynne med del 1, eller Kapittel 1 som jeg har valgt å kalle det, og jobbe seg utover.
Til alle dere 5+ faste lesere. Velkommen tilbake. La historien fortsette.

Jeg våknet forholdsvis tidlig dagen etter, og bemerket meg raskt at hånden min var minst dobbel så stor som den pleide å være. Jeg kunne bevege fingrene mine forholdsvis greit, men det var ganske vondt å ta på lillefingeren. Jeg prøvde å rydde litt, men å rydde med en hånd var såpass lite tidseffektivt at jeg fant det best å la alt ligge til jeg ble frisk igjen. Etter en stund ringte min far fra Sverige, og lurte på om det gikk bra på festen min. Jeg sa som sant var at det gikk skikkelig ræva, og at jeg sannsynligvis hadde forstuet hånda mi. Da han spurte om hvordan, tok jeg meg derimot friheten av å la forklaringen ligge til jeg hadde fått det litt på avstand.
Litt etter det igjen ringte min gode venninne, og nesten-nabo Kaja, som også lurte på hvordan det var på festen. "Lang historie" Svarte jeg, "Kom over, så skal jeg fortelle alt på vei til legevakta."
Etter en lang gåtur, til et stengt (selvfølgelig) legevaktskontor, og en lengre trikketur til et åpent legevaktskontor, fikk jeg fortalt henne hele historien.
Etter trekt kølapp, og en overraskende kort ventetid fikk jeg forklart meg til resepsjonisten som sendte meg videre til røntgenavdelinga. Der snakket jeg med en lege som spurte "Gjør dette vondt?" mens han forsiktig klemte på hånden min. Da jeg sa det ikke gjorde veldig vondt fant legen det for godt å klemme hardt. Veldig hardt. Da han var ferdig med å klemme gjorde hånden vondere enn noen gang.
Videre ble jeg sendt tilbake til røntgenventerommet for å røntgenvente litt før jeg ble røntgensendt inn på røntgenrommet hvor røngtenmannen tok røntgenbilder av røntgenhånda mi. Etter enda en ventetid kom jeg tilbake til legen som hadde studert bildene mine og fikk den sjokkerende meldingen.
Min fjerde metacarpal, dvs. benet som kobler ringefingeren med håndleddet, var brekt tvert av. Det kom en søt sykesøster og dro litt mer i fingeren, og fullførte arbeidet den påståtte håndballsproffen hadde startet kvellen før. Det gjorde ikke litt vondt. Så ga hun meg en seriøs gips, før legen sa at mer er det ikke å gjøre. Jeg måtte bare gå med gipsen i tre-fire uker, så var alt i orden. Come again.
Men før han fikk kastet meg på dør, følte jeg at jeg fikk nevne at det var i lillefingeren det gjorde mest vondt. "Hmmm..." sa legen, og ba meg vente litt til.
Etter en halvtime på venterommet kommer legen tilbake og setter seg rolig ved siden av meg. Og med beste "beroligende legestemme (bedside manner?)" forklarer han meg at han har tatt en nærmere titt på lillefingeren min, og funnet at det er et mikroskopisk brudd i basen av femte metacarpal som kan være meget farlig, og at jeg må komme tilbake imorgen for å operere.
Operere, tenker jeg... Herregud, hvem skulle tro det var så alvorlig?

Lettere sjokkert går jeg ut av dørene på Oslo Legevakt. Vel vitende om at det ikke er lenge før jeg må tilbake. Bare at neste gang må jeg under kniven.
På vei hjem, ser jeg sommeren med et helt nytt lys. Som sykemeldt finnes det ingen grenser for hva jeg kan foreta meg. Bare det ikke involverer å bruke begge hendene altså...
Utenfor en pub støter jeg på en lettere beruset mann som ser den enorme gipsen min, og konfronterer meg om hvordan jeg har ødelagt hånden min. Han gir meg et lurt blikk, og gjør fingerbevegelser som insinuerer at jeg ble handikappet som et resultat av seksuelle aktiviteter. Jeg avblåser beskyldningen og forklarer det som det er.
Jeg slo en vegg.

fortsettelsen: Kapittel 3 : Operasjon Steinmann

2006-09-22T01:37:00.000+02:00

Lufveisinfeksjon
[Nedre Luftveier; 2006]
Rating: Skvettende Søle

Jeg har for tiden vært nede for telling med en luftveisinfeksjon hengende over meg. Jeg pådro meg en såkalt infeksjon i de nedre lufveier, årsaken er uviss men tror det har noe med det faktum å gjøre at jeg rava en del rundt i fylla på byn i dårlig bekledning en kjølig høstnatt,(evt netter). Men drit og dra, luftveisinfeksjon er no skikkelig drit og jeg vil anbefale alle å holde seg unna denne djevelske infeksjonen som fører til mye piping i brystet, kan høres ut som noen plystrer på deg når man puster men det er selvfølgelig ikke det, det er jo bare lungene dine som hisser. I tillegg til en jævla masse bråk er det også en god del hoste og irritasjon i halsen involvert. Nedsatt almenn tilstand og feber er heller ikke plager man kommer utenom med en infeksjon av dette kaliberet. Det eneste positive med en slik infeksjon er at man blir sykemeldt i forholdsvis lang tid og slipper da å gå på jobben som er no drit. Isteden kan man ligge hjemme og hygge seg med digital underholdning. Har du en knakende kjekk lege vil han også skrive ut en hostemedisin som inneholder stoffet Morfin, altså et "drug", og vi vet jo alle at drugs er bra for en syk kropp. For å ta knekken på selve infeksjonen må man ty til antibiotika, dette vil sørge for at alle de leie plagene vil avta nokså kjapt ettersom antibiotikaen hemmer veksten og dreper bakteriene som har slått leir i luftveiene dine.
Men for å konkludere er ikke en lufveisinfeksjon å anbefale, det er tross alt bedre å gå å jobb hver dag, være frisk og ha muligheten til å røyke en hel del sigaretter uten å hoste opp halve leveren sin. Så kle godt på dere og ikke tro at sommeren ikke er over, for det er den virkelig.

2006-09-17T20:55:00.000+02:00

Kapittel 1

Svadas årlige sommerfest.
[Sommeren;2006]
Rating: En tragedie uten sidestykke.

"Everyone has a summer they want to remember..."

Det er ikke til å komme utenom. Sommeren er virkelig over. Men herregud for en sommer det har vøri! Full av latter og tårer, smerte og velbehag, konserter og skiver, jenter som kommer, og jenter som går, og selvfølgelig skamløs trygdesvindel.
Mine skriblerier her fremover kommer til å dreie seg om sommeren 2006. Jeg kommer til å skrive dype analyser av alle de sentrale episodene, med fokus på den legendariske London turen, så her er det bare å følge med.

Sommeren begynte tidligere enn planlagt, sent i Mai måned, med en grundig gjennomgang i Murphy's Lov (alt som kan gå galt, går galt, i den minst passende rekkefølgen).
Grunnet økonomiske vanskeligheter (hva annet er nytt?), som blant annet førte til at jeg måtte droppe Roskildeferingen i år, var tanken egentlig å jobbe i barnehage hele sommeren, men den planen ble punktert da hagen jeg var vikar i fikk budsjettstopp, og jeg så og si fikk fyken. Mens jeg satt hjemme og gruet meg til å jobbe i et eller annet råttent lager eller liknende hele sommeren, fant min kjære samboer, og kjæreste de siste fire årene, det for godt å forlate meg med et bruddent hjerte, og en 70 kvadratmeterss leilighet jeg ikke har sjans til å betale for alene. Hjertebrudden og gråtkvalt samler jeg meg for å gjøre det meste ut av de siste ukene på jobben. På sykkelparkeringen en av de påfølgende dagene, får jeg meg enda en morsom overraskelse da jeg istedetfor å finne sykkelen min, kun finner en avklippet lås. Buddha har virkelig humoristisk sans tenker jeg og går bitter, sint og frustrert til busstoppet for å komme meg til arbeidet for å få ut mine negative følelser på en liten gjeng uskyldige, og søte små barn.
Verre kunne det vel ikke bli?

Jeg ble etterhvert lei av å synes synd på meg selv og bestemte meg for å holde en heidundrandes fest i singellivets navn! Festen skulle finne sted lørdagen etter min siste arbeidsdag, og skulle være et overgangsrite til den lange og triste sommeren som ventet meg. Vi kalte den Svada's store sommerfest, og jeg inviterte alle jeg kjente.
Men ikke engang Svada årlige sommerparade skulle gå av uten å ende opp i en katastrofal farse av dimensjoner.
Jeg ante alt at festen kom til å bli forholdsvis punktert, da halvparten av alle inviterte enten var på Roskilde eller andre utenlandseskapader. Så klokken 2200, da kun mine to brødre, og et meget begrenset knippe av mine nærmeste venner var på plass i leiligheten min, ante jeg fred og ingen fare da Ina tilbød seg å invitere et par venner fra Wu-Tang konserten hun var på over gata. Istedetfor å ha med fem søte jenter, som vi ble enige om, dro selvfølgelig Ina heller med seg ti store gutter og to søte jenter... Men gutta så hyggelige nok ut de, og vi trengte jo virkelig noe som kunne få startet denne festen skikkelig, så jeg lot det gå, om enn med en viss uro nederst i mageregionen. Alt gikk bra en halvtimes tid, helt til jeg på vei til kjøkkenet observerte at de uinviterte hadde begynt å invitere nye uinviterte. Uinviterte opphøyd i seg selv om du vil. Jeg tente på alle plugger, og ba nykomlingene pelle seg til et visst sted. Spesielt merket jeg meg to gutter som, jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette pent... Vel de så ut som et par kriminelle drittunger (hudfargen dems var ikke sånn som den er på de som er født og oppvokst her til lands). Frekk, ufyselig, og mannevond slengte jeg obskøniteter til dem, og kastet dem med hodet først ned trappa. "Norge for nordmenn!" ropte etter jeg dem, og kastet ølen dems ut vinduet. Good riddance. Det var ikke før et kvarter etter jeg innså hva jeg faktisk hadde gjort. Det var da jeg, for å få et mer nyansert innblikk på hvor mange klokken var, grep lommeveis for å fiske opp mobiltelefonen min, merket at noe var galt. Den klumpen som ALLTID ligger i min venstre bukselomme, var mistenkelig fraværende. Dette kan ikke skje meg, tenkte jeg, og konkluderte med lynrask presisjon at inntrengerene hadde stjålet min kjære W800i. Sinnet, nei Raseriet boblet inni meg. Raseri og frustrasjon. Hvorfor skal alt skje MEG!?!?
Jeg fikk låne en annen mobiltelefon, i et siste desperat håp om å ringe min egen mobiltelefon, og snakke med gjerningsmennene, og beklage min respektløse oppførsel og kanskje trygle dem til å gi tilbake, eller selge meg min egen mobiltelefon tilbake til meg. Men jeg kunne raskt konkludere med at mobilen var avskrudd, og kunne se langt etter et gjensyn med den.
Det var da det svartnet for meg. Reptilhjernen tok over for neo cortexen, og jeg gjorde det eneste som virket hensiktsmessig i den daværende situasjonen.
Jeg slo.
Jeg slo så hardt jeg kunne.
Jeg slo så hardt jeg kunne i betongveggen.
Det smalt.
Jeg var Hulken.
Jeg var Supermann.
Jeg var Kratos.
Veggene bøyde seg inn i rommet da jeg pustet inn, og alle lysene bleknet for den rasende flammen i mine øyne.
De andre på kjøkkenet gispet synkront, og tok alle et skritt fra meg, mens de stirret i vantro på personen som akkurat hadde blitt en halvmeter høyere.
Hvem har mobilen min? freste jeg. Tre store atletiske alpha male gutter falt på kne, og vrengte lommene sine for meg. Det var ikke oss herre. Vi lover! Jeg snudde meg og tok kurs mot kvinnen som var skyld i all min ulykke. Ina! Jeg tok tak i kragen hennes, og løftet henne opp mot veggen. "Din jævla guling! Jeg holder deg personlig ansvarlig for dette! Hvem faen er det du tror du er, som inviterer alt det jævla pakket inn i min nydelige leilighet på beste vestkant!?"
Jeg slang henne ned på bakken, og hun våget ikke reise seg opp igjen før jeg hadde forlatt rommet. Tilbake på kjøkkenet, fikk ei jente roet meg ned litt, og ba meg ringe mobilen min en gang til. "Nyttesløst!" sa jeg hånlig, og for å bevise hvor dum hun var, tok jeg telefonen hennes for å bevise poenget mitt. Ingen ringetone. Jeg ba henne høre selv hvor dum hun hadde vært, og at det ikke var noen sjans for at den sto på. "Men den ringer jo" sa hun med et naivt blikk, og rakte meg mobilen hennes. Og joda. Det ringte. Og tror du ikke det kom en velkjent melodi ifra stuen? Freestyla' Roc' tha microfone! Der var mobilen min ja... Lyset returnerte til normalt, flammen i øynene mine ble til rødme, og jeg ble plutselig veldig veldig liten.

Mann som jeg er spiste jeg ordene mine, og ba alle høflig om unnskyldning, og beklaget at jeg kanskje overreagerte. Litt...
Jeg tok meg et glass vin og satt meg i stuen med mine venner. Etter ti minutter kom jeg på at jeg hadde slått veggen tidligere på kvellen. Jeg hadde slått betongveggen. Og ganske hardt attpåtil. Etter slaget hadde hånden sneket seg ubemerket ned i bukselommen, og jeg hadde ikke tenkt noe mer over den. Men nå begynte det å gjøre vondt... Jaja. Jeg får vel se på skaden tenkte jeg, og forventet ikke stort mer enn en voksen hevelse, og kanskje tilogmed et søtt lite rift. Det var nok en smule verre enn som så. Jeg kunne ikke bevege ringefingeren i det hele tatt, og for å gjøre det hele litt verre, så hadde jeg fått en merkelig klump midt på hånda. Det var en merkelig hevelse tenkte jeg og tok på den... Hmmm... Det kjennes mistenkelig ut som et ben.
I en lettere sjokket tilstand viste jeg ivrig frem min nye utvekst til festdeltagerne, etterfulgt av en oppriktig: "Skal den virkelig være sånn?" "Pleier benet og stikke opp midt på hånda på den måten?" "Kan ikke huske at den var sånn før..." Heldigvis var det en erfaren håndballspiller i bygget, som kunne beroe meg med at dette kun var en vanlig forstuing, og ikke noe å bry seg om. Jeg kunne bare vente noen dager så ble det borte, eller så kunne han bare gjøre sånn (han tar hånden min, og tar et fast grep rundt ringefingeren min og drar. Hardt.)
KNEKK!!!!!
Auauauauauauauauauauauauau!!!!!!! All smerte jeg noen gang har opplevd i hele mitt liv kommer skyllende over meg, og det lille jeg måtte ha igjen av blod i toppetasjen evakuerer til sydligere strøk. Alle objektene rundt meg. Alt. Blir rødt. Untatt lyskildene som avgir en kald hvitfarge som gjør at jeg til en viss grad kan orientere meg om hvor jeg er. Jeg trenger vann. Jeg ramler mot kjøkkenet, og kolliderer med et par røde personer, og en rød vegg. Ina noterer seg at jeg ser spesielt blek ut, og at jeg burde ta meg et glass vann. Godt poeng. Jeg vet jeg står ved vannkranen, for det hvite lyset jeg har foran meg er formet ganske likt lyset på kjøkkenbenken. Jeg har et glass i hånden, men klarer på død og liv IKKE å treffe vannkranen. Ingen av de røde menneskene rundt meg tenker på å hjelpe meg, før søte lille Ina, som jeg minutter tidligere kjeftet huden full, og truet med å få deportert ut av landet, kommer for å hjelpe meg. Hun tapper et stort glass med vann, og geleider meg forsiktig inn i det øde soverommet, hvor jeg får satt meg ned og samlet meg, og drukket litt vann. Langsomt får jeg synet mitt tilbake, og ting begynner å ta kjente former igjen. Jeg kjenner igjen den sorte bokhyllen. De vaniljefargede veggene, den grønne t skjorta mi, og den bittelille gule Inaen min.
Ting begynner å falle på plass. Jeg har utrolig vondt i hånden min, og har blitt spontanedru, og om mulig enda mer deprimert enn jeg allerede var. Jeg går ut av soverommet med bøyd hode, og meddeler at festen er over. Dere trenger ikke gå hjem, men dere kan ikke bli her... I gangen avslører lille Jon Inge, som jeg møtte tidligere på kvellen, at han er med i Warlocks, og var dommer i dansefeber på TVNorge. Wow. En kjendis, i mitt hjem. Han råder meg til å ta en tur til legevakten dagen etter, da hånden mest sannsynlig er brukket, iogmed at benet stikker ut og sånn. Men håndballkisen holder på sitt, og sier at det bare er en stakkarslig forstuelse og ikke noenting å bry seg om.
Etter at alle gjestene har gått, sitter jeg igjen med Herman og Ina, og småsnakker og spiser litt potetgull. Ikke lenge etter vender også de snuten hjemover, og jeg er alene igjen.

Jeg pusser tennene og legger meg for å sove. Tidligere på kvellen var jeg en bare en knust mann. Nå var jeg en knust mann med sterke smerter, et ødelagt rykte, og en rotete leilighet. Mobilen renner over med sympatiske meldinger fra søte jenter landet over, men ikke et ord fra jenta jeg egentlig vil høre fra. Jeg blar i kontaktlisten min til jeg kommer til Piripiri. Jeg stopper og tommelen min henger truende over ring knappen. Så fælt som jeg har det nå må hun vel ta meg tilbake? Tommelen flyter sakte men sikkert nærmere knappen. Den oppnår kontakt. Kun et milligram med trykk nå, så ringer det. Jeg tar meg i det, og fører tommelen målbevisst til andre siden av mobilen. Til mer-knappen. Jeg velger endre kontakt. Endre navn. Piripiri, Piripir, Piripi, Pirip, Piri, Pir, Pi, P. Jeg trykker på C knappen helt til hele navnet er borte, og skriver inn det nye kontaktnavnet: Brit Ronja. Lagre.
Jeg legger fra meg mobilen, og feller en enkelt tåre, mens jeg tenker for meg selv:
Herfra kan det kun gå en vei...
Så sovner jeg. Uten å ane hva som venter meg.

fortsettelsen: Kapittel 2 : Oslo Legevakt

2006-09-17T05:45:00.000+02:00

Firepod
[Apple?;2006]
Rating: Varm

Endelig tilbake.
Etter en lang lang lang lang lang pause er vi endelig tilbake. Jeg kan forøvrig ikke snakke for Koda, men jeg Svada er definitivt tilbake! Imorgen kommer den første store deilige anmeldelsen på over 5 måneder. Vi varmer opp nå med en liten anmeldelse på Apples nye Firepod.
Firepod er et konsept som baserer seg på de allerede rimelig populære iPodene fra nevnte selskap. For de som ikke har fått det med seg er iPod små poder man kan henge på diverse steder på kroppen din for å øke blodtilførselen til hjernen, og på den måten oppleve verden som et lykkeligere sted, fylt av musikk, glede og dansende mennesker. Men sjarm er bare spennende så lenge, og et sted måtte det si stopp. Etter å ha gitt folk eufori og glede i et par år slipper endelig Apple et produkt som kan gjenopprette balansen i hverdagen. Firepod er iPoden som tar fyr hvis brukeren opplever for mye glede, og etterlater et stort og sviende brennmerke, som utsondrer verk og ekkel gugge i flere måneder. Om ikke lenge kommer det også en tilleggsmodul som gjør at all lyden du hører er andpusten, dyp og ond. Som om djevelen selv ga lyd til de små søte andungene, og hun søte jenta som selger smoothie på Fresh Juice'n'Smoothie (du vet hvem du er ;)).
Om dette er et positivt tiltak gjenstår og se, men alt som kan tørke gliset av de fårete jævla negerne som sitter ved siden av meg på T-banen på vei til jegvetikkehvor, er et godt tiltak i mine øyne.
Lenge leve den totale, fullkomne misnøye.

Det var alt jeg ville si.
Jeg har savnet dere.
Next: Den store anmeldelsen av Sommeren 2006 (mest sannsynlig i flere deler)

-- Svada.

2006-04-08T14:50:00.000+02:00

Trikkefører Fjeldersen
[Oslo Sporveier;2006]
Rating: Dødsfelle

Etter månedvis med opplæring, har vår gode venn Ola Martin Fjeld, fra MartinMountain (og en hemmelig hjemmeside), endelig fått seg trikkelappen, og sprer daglig frykt og terror gjennom Tigerstadens gater.
Jeg var så "heldig" her om dagen, at jeg tilfeldig støtte på vår nye trikkefører, da jeg på vei til arbeidet valgte å benytte trikken som fremkomstmiddel. Jeg sto ved Torshov stasjon, og ventet på trikken, og sanne min hatt, var det ikke selveste Trikkefører Fjeldersen som kom kjørende oppover gaten i sin Linje 13, Grefsen st.

Turen begynte fredfullt, og hele veien til Sandaker senter gikk knirkefritt og uten problemer. Jeg befant meg selv for første gang i midt liv, helt forerst i toget, og fikk en følelse av avmakt av den mektige utsikten trikkeførerene jobber med på daglig basis.
Ola Martin oppførte seg meget pliktoppfyllende på begynnelsen av reisen. Han stoppet ved stoppsignal, og lot meg ikke fikle med kontrollene. Men etter Grefsenveien, ble han tydelig utålmodig og lei.
"Jeg skal vise deg et triks jeg lærte på trikkeskolen" sa Ola, før han dyttet gassen i bånn. Trikken akselererte med en voldsom kraft, og idet vi kjørte opp mot Storo stasjon ble jeg blek som et laken. Stiv av skrekk, pekte jeg rett frem, og skrek til føreren "Det der er jo en motpens! Makshastighet over en motpens er 15 km/t, og denne trikken kjører i minst 32 km/t!!!!". Ola Martin lo det av seg, og ignorerte alle de vettskremte passasjerene som desperat trykket på stoppknappen.
Idet vi, i en forrykende hastighet, føk forbi alle som sto på stoppet og ventet på trikken pustet jeg lettet ut. Trikken var fremdeles på sporet, og alt hadde gått bra. Det var iallefall det jeg trodde det ene sekundet. Det neste sekundet brøt all helvete løs. Farten hadde vært for mye for vognen bak. Den bakre vognen hadde sporet av, og ble slynget mot de som ventet på stoppet, og hele trikken fungerte nærmest som en nunchaku fra helvete. Som om djevelen selv skulle hatt sett en Bruce Lee film for mye, og fikk lyst til å prøve seg med det livsfarlige kinesiske våpenet.
Når jeg husker tilbake på hendelsen er det hele fjernt for meg. Som noe jeg har sett i en film for lenge siden, som jeg ikke husker helt. Bare klipp. Bilder. Jeg husker jeg stirret i vantro bakover i trikken. Der jeg, i forrerste vogn sto helt støtt, uten å blunke, ble passasjerene i vognen bak meg slengt rundt som filledukker. Utenfor står en mor med barnevogn og stirrer tomt ut i luften idet hodet hennes blir knust utover vindusruten på trikken. Barnevognen blir forvridd og vrengt, før den blir slukt under hjulene. Noen drar i nødbremsen. Trikken stopper brått, og jeg blir slengt mot frontruten. Jeg kaver meg opp og mot nærmeste utgangsdør. Idet jeg trer ut av trikken, snur jeg meg til Ola Martin.
"Ja du, det der var litt av et triks."

2006-03-31T20:50:00.000+02:00

Snappiville Tekis
[Pørt Pictures;2005]
Rating: The next big thing.

Da jeg ble invitert til en ekstremt eksklusiv visning av Pørt Pictures seneste rull, Snappiville Tekis, var jeg snar med å takke ja. Jeg hadde alt sett teaseren, og var som resten av det norske folk ekstremt hypet til å se denne filmen.

Pørt Pictures står, som dere alle vet, for 90% av nytenkningen innen norsk film idag, men de har fremdeles ikke klart å overgå suksessen deres debut opus: "Trilogien" hadde. Trilogien, som i korte lag var en utforskning i Freuds teori om id, ego og superego lekte lett med sjangre, og hadde et sterkt budskap. Id, representert av "Det profitanske selvskap" omhandlet et mann fanget av sin egen ensomhet. "The Head" dykket inn i det underbevisste Superego, og er en abstrakt fortelling om samfunnets uskrevne regler, og moralensvokter, representert av et isopor hode med de klassiske Dragonized brillene, og en ku-spist hatt. Publikumsfrieren, og representanten for den mer folkelige og tilgjengelige Ego, var den internasjonale kult-hiten, "Dragonized - The Flick (Playing fearies on the field)" Sistnevnte var et springbrett for kampsport karrieren til begge hovedrollene, og er fremdeles anerkjent som en av de beste norsk-produserte kampsportfilmene gjennom tidene.
Tiden etter Trilogien var en vanskelig tid for Pørt. Etter fraflytningen til en av nøkkelmedlemmene i produksjonsselskapet spredde resten av gjengen seg i to retninger. Den ene halvparten startet sitt eget selskap; Svada Pictures, som sto for oppfølgeren til Dragonized - The Flick, nemlig Dragonized - The Movie. Etter en ekstremt vellykket PR kampanje, med verdens beste teaser, ever, som flaggskip, floppet merkelig nok The Movie.
Verre gikk det for den andre halvdelen, som fikk seg jobb i videoproduksjonsselskapet, Objektiv Kommunikasjon. OK ble drevet av en tykk og plagsom liten klump i en heftig midtlivskrise som presterte og suge livskraften ut av den unge filmspiren.

Bortsett fra en rekke avlyste, og ufullendte prosjekter, har vi altså hørt lite fra Pørt Pictures i det siste, men det skal altså forandre seg nå.
Snappiville Tekis er en animasjonsfilm som tar tak i deg, og rister, og slipper ikke taket før lenge etter rulleteksten. Den sanne historien, om en rolig landsby (eller dorf som de kaller det der nede) i øst-Tyskland som får besøk av en mystisk handelsmann som selger lykke og tragedie til samme pris, er en historie som sitter med deg resten av livet. Historien er mesterlig fortalt av stjernen fra The Head, The Head, og i noen av rollene finner vi ingen ringere enn en leketøys-katt og en matboks. I regi stolen finner vi Ola Martin Fjeld, og Inge Kulander, som beviser en gang for alle at disse to er en mye mer dødelig duo sammen, enn hver for seg. Replikkene sitter fast, og animasjonen er jevngod med bransjens beste.
Det eneste usikre med denne filmen er utgivelsesdatoen. Kopien jeg så er så godt som ferdigklippet, og filmen er klar for distribusjon. Det eneste som gjenstår nå, er for gutta i Pørt Pictures å bli enige om en premieredato, og et premierested. Min beskjed til Pørt: Jeg stiller Bigscreen og hjem til disposisjon, og er klar for en heidundrandes premierefest når som helst! Hva med påske?
Uansett. Snappiville Tekis, kommer garantert til å blir "The next big thing" for både Pørt Pictures, og for hele det norske filmmiljøet.

Seacrest, out.

Hermovingian Live!

2006-03-17T19:59:00.000+01:00

Sted: Orange Scene, Gamlebyen
Tid: Lørdag 11.Mars ca kl 22.30
Oppmøte: ca 15 stk

Rating: Bunnslam

Så var det duket for konsert denne sene lørdagskveld. Forhåpningene var høye både blant band og publikum men alt skulle vise seg å bli en gedigen miljøkatastrofe for begge parter.
I halv elleve tida entrer det såkalte bandet scenen, vokalisten iført et latterlig tørkle på huet som burde ha sittet på ei gammal pensjonert røy og med en grilldress som snakker for seg selv.
Gitaristen i bandet er forsåvidt heller ikkeno bedre, han har også et fjollete rødhette tørkle på huet og digre digre dykkebriller som presser på øyeeplene hans. Og på toppen av det hele en tettsittende kjole, og som vi alle vet kjoler er for jenter. Men til tross for fjollete kostymer som får "Slipknot" til å se ut som seriøse musikere må man da kunne forvente et liveshow i ypperste klasse, men akkurat da man tror dette skal bli bedre blir det bare enda værre. Det viser seg at vokalisten i bandet synger like falsk og ujevnt som Olga Mikalsen og gitaristen sitter inne med like mye kunnskap som en middelmådig Snefokk gitarist. Bandet prøver hardt og lenge men det er komplett umulig å høre noe som helst melodi eller talent bak dette gjennomførte våset.
Etter ca 1 låt kan det virke som vi i publikum står på scenen og bandet står i salen og ser på. For jeg kan si deg at det skjedde mye mer i salen enn det gjorde på scenen. Det var for eksempel en kar som brakk ryggen og jeg sier dere, det var mye mer underholdende å se på det enn å se opp på det tragiske oppgulpet som hadde okkupert scenen. Gjennom noe sånt som 4 ekle og frastøtende låter holdt The Hermovingian oss på pinebenken så alt for lenge, og mine damer og herrer det føltes pinlig å se på det hele.
Så neste gang Hermovingian entrer scenen (for guds skyld spar oss for det), sørg for at nettopp DU ikke står blant det eventuelle publikum.

De 10 beste skivene gjennom tidene!!!

2006-03-16T19:01:00.000+01:00

Ja så var det store øyeblikket kommet, nemlig den mest prestisjetunge delen av topp 50 prosjektet mitt. Kun 10 skiver gjenstår og hvem blir den beste skiva gjennom tidene?
Og alt blir servert dere her på Svada Koda, det har vært en fin reise og jeg vil takke alle leserne som har fulgt ivrig med alle disse forsinkede ukene. Men nå er den altså her, topp 10.

10: Slint - Spiderland
[Touch & Go; 1991]

Det er blitt en del post rock på denne lista og da kommer man selvsagt ikke utenom Slint. Om ikke akkurat den post rocken vi kjenner i dag, men det var her det hele startet. Friskt og lekkert har Slint dandert låtene for deg på en compact disc farget i sølv. Skulle gjerne hatt et comeback fra disse gutta ja...

09: Ministry - Psalm 69
[Sire; 1992]

En av tidenes største industrielle utgivelse. Tør ikke tenke på hva som ville skjedd hvis jeg knipsa litt "E" til denne godsaken. Antageligvis ville jeg våkna opp dagen derpå i ei grøft med løs beltespenne og blod og bæsj over hele meg. Noe som forsåvidt også er en glimrende beskrivelse av skiva. Herlig og kaotisk og man vet aldri hva som vil skje... Tør du prøve?

08: Godspeed You Black Emperor - F#A# (Infinity)
[Kranky; 1998]

GYBE gir deg her den perfekte skive til å høre på når dommedagen inntrer eventuelt du kan høre på den før du bestemmer deg for å ta ditt eget liv. Den er lang, deilig og full av amerikansk hets, høres ut som en flott skive? Helt nydelig!!!

07: Mogwai - Young Team
[Jetset; 1997]

Hva er post-rock uten Mogwai's Young Team? Svaret er absolutt ingenting. Den mest betydningsfulle skiva innen genren. Skiva inneholder en av post rockens største perler, nemlig Mogwai fear Satan. En lang og herlig låt som bygger seg opp til tidenes største kollaps av støy og bråk men likevel med melodien i fokus. Dette er perler for svin dere...

06: The Cure - Pornography
[Elektra; 1982]

Pornografien til The Cure er av mørkeste slaget. Med en deilig touch av industriell lyd og mørke toner er dette utvilsomt den beste skive til The Cure. Skaff deg Deluxe utgaven å lytt til du blør.

05: Sonic Youth - Daydream Nation
[DGC; 1988]

Det er ikke lett å plukke en skive fra Sonic Youth sitt noe enestående arkiv. Men Daydream Nation må sies å være et lite hakk over alle de andre fete skivene til Sonic Youth, de er tross alt et av de mest stabile bandene som fremdeles holder koken. Sonic Youth har vokst seg til å bli et kvalitetsstempel i seg selv og Daydream Nation er tattovert med stempler over hele kroppen. Har du ikkeno forhold til Sonic Youth anbefaler jeg deg å starte et annet sted men for oss erfarne Sonic Youth entusiaster settes kronen på akkurat denne skiva.

04: Slowdive - Souvlaki
[Creation; 1993]

Gjennom sin levetid ga Slowdive ut 3 album. Hver av dem genuine mesterverk på sin noe særegne måte. Tenk deg et jordskjelv, Just For A Day som er bandets debutskive er starten på selve skjelvet, en slags kickstart hvor alt begynner å riste i det små. Souvlaki er det største skjelvet som gjør mest skade og sprer mest frykt. Og til slutt Pygmalion er ettervirkningene av skjelvet hvor roen har lagt seg og tankene begynner å svirre. Altså alle en stor del i et helhetlig verk hvorav da Souvlaki er det sterkeste og mest fascinerende av dem. Slowdive er det største harmoniske jordskjelvet som noengang har funnet sted.

03: Bauhaus - In The Flat Field
[4AD; 1980]

Goth-rockens gudfedre Bauhaus definerte her på sin debut In The Flat Field hvordan goth-rock skal høres ut. Dessverre fins det kun et goth band og dette bandet er selvsagt Bauhaus. Men hvem trenger vel flere når Bauhaus gjør det så perfekt. Mørkt, hardt, dystert og eksperimenterende er ord som kommer til liv etter å ha hørt In The Flat Field. Bauhaus er verdens raskeste Goth monster på flat mark og er vi riktig heldige får vi oppleve dem i 2006 også.

02: Iggy & The Stooges - Raw Power
[Columbia; 1973]

Ingen er tøffere enn Iggy og på Raw Power er Iggy en jævla rockegud. Et perfekt album per definisjon er: en halvtime og hvor alle låtene er helt essensielle. Raw Power har alt.
Ps: Hadde dette vært en topp 50 cover liste ville Coveret til Iggy ligget på 1.plass.

01: Joy Division - Closer
[Centredate; 1980]

Valget sto mellom Unknown Pleasures og Closer. Valget falt på Closer på et enkelt grunnlag. Closer har nemlig låten 24 hours som var den første låten jeg noengang hørte av Joy Division. Etter første lytt ble jeg paralisert og lamslått. Aldri før har jeg blitt så grepet av noe så gedigent som 24 hours. Og da kommer det vel heller ikke som noen overraskelse at verdens beste låt finns på verdens beste skive som nemlig er Closer. I min historiebok vil Joy Division stå oppført som det mest betydningsfulle bandet gjennom tidene, og det kan ingen ta fra dem enten død eller levende.

Men The HermovIngian var ikke død!

2006-03-11T12:36:00.000+01:00

Innboksene til oss i Svada-Koda redaksjonen har vært stappfulle av allskens reaksjoner etter vår offentliggjøring av HermovIngians avskjed fra musikkverden. Reaksjonene var hovedsakelig av en sørgende art, så jeg har derfor gode nyheter til dere tusenvis av HermovIngian fans der ute! The HermovIngian er ikke død. De står faktisk sterkere enn noensinne, og idag, Lørdag 11. Mars holder de sin første konsert noensinne, og slipper singelen Sunt, som allerede er spådd minst top 10 plass på Best Singles 2006 lista til Pitchforkmedia.
Ser dere på konsert!

Hermovingian Oppløst!

2006-03-07T14:40:00.000+01:00

Det er med tungt hjerte, vemod og knute i nakken jeg må få informere om at Hermovingian har gått hver til sitt. Hermovingian holdt sammen i knappe 2 uker, 2 uker de aldri vil få igjen. Til Pitchforkmedia sier Hermov: "Da jeg sto opp en dag gikk det plutselig opp for meg hva det var jeg holdt på med, jeg har aldri følt meg så underlegen i hele mitt liv. Hva er det jeg driver med, jeg er en diger faktor i et band som ikke kommer noen vei. Jeg lager knapt nok musikk".
Hermov valgte derfor å brytte ut av duoen og heller satse på mer seriøs musikk med en mannsbandet Herman Kjøl. For hva Ingian angår vet man ingenting, han nekter å snakke med pressen og ryktene vil ha det til at han forlot landet etter deres siste gigantflopp, Shampoogrus som ble forbudt i en rekke radiokanaler grunnet den ekstremt dårlige kvaliteten på opptaket.
Som en følge av alt dette er selvfølgelig konserten Lørdag den 11 Mars avlyst.
Vi ønsker Hermov og Ingian likevell lykke til med nye flopp-prosjekter i framtiden.

Topp 20-11

2006-02-09T01:03:00.000+01:00

Denne gang er det den nordiske og fryktinngytende influensaen som står bak denne pinlige utsatte publiseringen. Men dette er etterlengtet så nok bullshit. Topp 20-11 viser seg her framfor dere. Endelig!!!

20: Suede - Dog Man Star
[Nude; 1994]

Den siste skiva Brett Anderson og Bernand Butler gjorde sammen før de ble uvenner og Butler ble tvunget (valgte) til å forlate bandet. Alt stemmer på denne skiva fra topp til tå. Den første skiva til Suede var nok bare en indikasjon på hva som var i vente og det som var i vente var Dog Man Star dere. Noe bortimot den perfekte popskive.

19: Xiu Xiu - Fabolous Muscles
[5rc; 2004]

Coveret på denne skiva viser Jamie Stewart som koser på sin bamse. Hva dette skal bety er jeg ikke riktig sikker på men kanskje det har noe med å gjøre at denne skiva blir man fryktelig glad i, og man vil helst bare kose på den. Xiu Xiu er ytterst krevende og eksperimenterende musikk men man kan også høre at disse gutta har fått sin dose med depperock anno 1980 årene. For eksempel høres Jamie Stewart titt og ofte ut som Ian Curtis og hadde Joy Division eksistert i dag og vært et eksperimenterende avantgarde band er jeg rimelig sikker på at de hadde hørt ut som dette.

18: Tool - Ænima
[Volcano; 1996]

Tool er i dag blitt allemanns eie, men for noen år tilbake var de det motsatte, og det var da jeg fikk øya opp for dette noe mystiske bandet. Ænima er en slik skive som man håper man skal ha for seg selv resten av livet men i dette falleferdige samfunnet er vel det for mye å håpe på. Men til tross for sin kommersielle suksess er Tool fremdeles et band i høy klasse og Ænima er en glitrende dokumentasjon.

17: The Blood Brothers - Burn Piano Island, Burn
[Artist Direct; 2003]

Styrken til Blood Brothers ligger i de 2 vokalistenes veksling mellom jentete jamring og den noe mer tradisjonelle screamo vokalen. Og det hele blir pakket inn i kaotisk men også knallsterke melodier. Blood Brothers kan beskrives som hardcore battling. Men isteden for å disse hverandre bygger de heller hverandre opp og strør glosene utover publikum. Skiva er produsert av ingen ringere enn Ross Robinson som jo er kjent for en vanvittig glatt produksjon som i enkelte tilfeller ikke alltid er like vellyket. Men en slik produksjon passer ikke annet en utmerket til Blood Brothers. Hard og kaotisk musikk fortjener virkelig og bli hørt hardt og kaotisk.

16: Refused - The Shape Of Punk To Come
[Burning Heart; 1998]

På 16 plass finner vi tidenes Punk Rock skive, nemlig The Shape Of Punk To Come. Det er vel ingen annen skive i denne klassen som har tatt meg så med storm etter kun å ha lyttet gjennom en låt, for på denne skiva befinner det seg nemlig en låt som ikke kan beskrives men kun oppleves. New Noise er noe alle burde oppleve før de dør, og gjerne da til Svada og Kodas live fremføring av låta, noe som skjer på de fleste fester der Refused viser seg tilgjengelig. Men tilbake til virkeligheten. New Noise er bare en liten del av denne skiva, den har en haug med ville låter som spikrer deg fast i gulvet og ettter å ha lytta igjennom skiva en gang føler du deg omtrent som noe som er blitt tygd hardt og spytta ut igjen. Så tygg meg opp en gang til, å spytt meg ut igjen.

15: Deftones - Adrenaline
[Maverick; 1995]

Deftones har mista noe av det de behersket så godt en gang. Å lage musikk som ikke bare flyter over av pompøsitet og mangel på låter. Adrenaline er alt Deftones ikke er i dag. Den har låter, den har intensitet og den har utstråling. I motsetning til eksempelvis den siste skiva som er totalt blottet for pesonlighet og minner mer om gjørme enn musikk. Takk gud for at vi fremdeles har Adrenaline.

14: Primal Scream - XTRMNTR
[Astralwerks; 2000]

Har du noengang satt deg på potta for å skite litt, en diger kabel presses ut, den er mektig lang og vil ikke bryte i to. Den blir hengende etter deg og vil ikke slippes i skåla, akkurat som denne skiva blir hengende etter deg og du blir ikke kvitt den enten du vil eller ei. Mitt tips til deg, la dritten henge for dette vil du ikke gå glipp av.

13: The God Machine - Scenes From The Second Storey
[Polygram; 1993]

En magisk og mektig skive slik som denne vokser ikke på trær. Kanskje det også er derfor den er ute av trykk å vanskelig å få tak i. Så har du ikke hørt det er sjansen stor for at du heller aldri får det. Men etter kvaliteten å bedømme burde dette vært en skive i millionopplag. Robin Proper Shepard, nåværenede frontfigur i bandet "Sophia" har her lagd et mesterverk noe utenom det vanlige. Skiva er drømmende og hypnotisk og ville vært det perfekte soundtrack til en roadmovie i ørkenen. Jeg var så heldig å få fatt i en kopi for noen år tilbake (Han fikk den av meg! Svada anm.) og jeg er mektig glad for det i dag. Stakkars dere som må leve uten...

12: Echo & The Bunnymen - Heaven Up Here
[Sire; 1981]

Echo og Kaninmennenes klassiske 1981 album er kun til utvortes bruk. Bør ikke kombineres med Prozac eller andre medikamenter som kan føre til hallusinasjoner eller depresjon. Les låttitlene nøye og innta store mengder over kort tid.

11: Smashing Pumpkins - Siamese Dream
[Virgin; 1993]

Uten tvil den mest helhetlige og beste skiva til Smashing Pumpkins. Billy Corgan sin ufyselige og egoistiske oppførsel kom virkelig til sin fulle rett på denne skiva. Det var først når Billy barberete vekk alt håret at han også mista noe av det nå glemte talentet sitt. Au!, den svir Billy, all styrken din lå i håret og du er jo mer blankpolert en rompa til Julius.

2006-01-29T16:41:00.000+01:00

Venting
[Ukjent;XXXX]
Rating: Kjedelig

Årets første regulære anmeldelse, og den første på Svada-Koda på en veldig lang stund angår et veldig aktuelt tema. Aktuelt blant annet med tanke på alle de ventende Svada-Koda fansen som venter spent på Koda's stadig forsinkede "50 beste skiver" poster, og likeså med Svada's kraftig forsinkede avslutning på fjorårets Svada Awards seremoni. I tillegg er det mange ventende SAS passasjerer rundt omkring på landets flyplasser, og selv venter jeg på flere ting i skrivende øyeblikk. Jeg venter på at klesvasken min skal bli ferdig, jeg venter på at Koda og Koki skal dukke opp, så vi kan se på BB, jeg venter på at Nettverkstilgangsdisken til PS2en min skal dukke opp i posten, jeg venter på lønningsdag, jeg venter på Sin City Directors Cut, jeg venter på Sommerferie, jeg venter på at jeg skal bli voksen, jeg venter på skjeggvekst, osv osv... Hele livet består jo faktisk nesten bare av venting. Og venting er ikke spesielt morsomt. Det består hovedsakelig av å sitte/ligge stille og stirre ut i det tomme. Pass på å ikke lukke øynene, for da teller det ikke som venting lenger! Da er det nemlig hviling. Men det mest plagsomme av alle ventefenomener må jo være alle de forskjellige køene der ute. Legekø, tannlegekø, hudlegekø, frisørkø, printerkø, og selvfølgelig biljardkø. Opplevde selv den verste køen av dem alle her om dagen, nemlig trafikkø når man er i Taxi, og takstameteret suser avgårde, mens fartøyet faktisk ikke kjører fortere enn en selv kan gå med sine egne ben.
Denne posten her er jo faktisk også en form for venting, om enn på et annet språk...
Så hvorfor ikke fylle ventingen med litt tankeløs blogging, og kanskje en time med Playstationen? Jeg tror jeg skal gjøre nettopp det jeg.

Svada Awards 2005! pt. 8

2006-01-22T18:36:00.000+01:00

Og vinneren er: *trommevirvel* (ble kvalm av at detta var i stor skrift så gjør et lite inngrep)
Christopher Nolan for Batman Begins!

Årets film var utvilsomt årets vanskeligste pris å dele ut. Alle de nominerte er utrolig sterke filmer, og å velge en av dem som en vinner har vært vanskelig. Til slutt sto det mellom Sin City og Batman Begins. To filmer jeg så på kino samme uke faktisk. Fingeren landet på Batman av en enkel grunn. Da jeg gikk å så Sin City på kino hadde jeg skyhøye forventninger, og visste nøyaktig hva jeg gikk til. Forventningene ble innfridd, og vel så det, men det kan allikevel ikke måle seg med følelsen jeg satt igjen med etter å ha blitt blåst overende under Batman Begins. Jeg hadde ganske høye forventninger, og var meget positiv til denne filmen før jeg så den, men ingen ting forberedte meg på det enorme mesterverket jeg ble servert. Etter å ha sett begge filmene om igjen på DVD, må jeg nok innrømme at Sin City gav den største gjensynsgleden, og blir nok den filmen jeg ser flest ganger. Ihvertfall når Directors Cut kommer (like etter Twin Peaks S2), men årets Svada Award for beste film 2005 går uansett til filmen som tok meg mest på senga, og etterlot det største gliset på vei opp trappene fra kinosalen. We salute you, Batman!
Og vær så snill WB; ikke lag for mange oppfølgere!

Og det var faktisk det. På ekstrem overtid (22 dager) er Svada Awards 2005 offisielt avsluttet. Jeg håper det har ført til litt interessant og givende lesning for dere, og håper dere allerede gleder dere til Svada Awards 2006.

Takk for meg.

-- Svada

Topp 30-21

2006-01-19T19:58:00.000+01:00

Igjen en liten dag forsinket men hvem bryr seg vel egentlig så lenge lista blir lagt ut. Da klatrer vi forsiktig mot toppen og spenningen stiger for hver gang. Koda gir deg topp 30-21!

30: Big Black - Songs About Fucking
[Touch & Go; 1987]

Den analoge lojalisten Steve Albini gir deg her et helt album om det å knulle. Siden skiva er spilt inn på analogt utstyr setter det også særdeles stort preg på skiva, men på ingen måte i en negativ retning tvert imot, det er noe som gjør skiva enda litt mer spennende. Lyden er meget industriell og trommemaskiner tar seg av rytmeseksjonen. Du får til og med en Kraftwerk cover "The Model" med på kjøpet her. Så hvis du liker knulling er dette skiva for deg.

29: Marilyn Manson - Antichrist Superstar
[Nothing/Interscope; 1996]

Tiden hvor Marilyn Manson var et kultfenomen og en særdeles skummel person som fikk små uskyldige kids til å tilbe satan er forbi. Men så var det også det som var viktig og innbydende for en del unge mennesker på den tiden til stor irritasjon og frustrasjon for en haug med overbeskyttende foreldre, som fikk fnatt da Manson og gjengen besmittet de unge med djevelens budskap. Uansett Antichrist Superstar var hvertfall den skiva som fascinerte meg mest med Marilyn Manson, og den definitivt skumleste skiva jeg noengang hadde vært borti. Så det er helt på sin plass at Manson her får sin del av lista med en skive som har hatt stor betydning på min og en del andre unge flotte menneskers barndom. "The Reflecting God" står forresten fremdeles som min Manson favoritt hvis det var noen som skulle lure.

28: Boards Of Canada - Music Has The Right To Children
[Warp; 1998]

Den skotske duoen Boards Of Canada overgår seg selv på dette veltitulerte mesterverket. Virkelig en av de store elektronika skivene for min del, får meg til å slappe noe så sinnsykt av. Blir liggende og drømme meg bort med denne skiva, musikken har virkelig sin rett til barn dere.

27: Placebo - Without You I'm Nothing
[Virgin; 1998]

Uten denne skiva er jeg ingenting.

26: Motorpsycho - Timothy's Monster
[Sticksister; 1995]

Det finns 2 typer Motorpsycho fans, nemlig de gamle og de nye. De gamle forkaster bandets tilstand i dag mens de nye forguder det. Og det finns kun en ting å si til de nye fansa, trekk hodet ut av rompa og sjekk ut de gamle skivene og hvis dere fremdeles syns de nye er best finns det en rekke måter å ta livet sitt på.
Et band fullstendig i oppløsning altså, men graver du litt tilbake i tid ligger Motorpsycho skivene og venter på deg. Timothy's Monster ligger øverst i min bunke. En dobbelskive som kun blir bedre og bedre og avslører nye ting konstant. Jeg husker da jeg kjøpte denna skiva for mange herrens år tilbake og ble fastlåst på cd 1 i flere år, og da jeg endelig prøvde meg på cd 2 altså flere år etter innkjøpet så lå det jaggu et mesterverk og ruga der også. Så du kan godt si at du får 2 meget viktige skiver til prisen av 1.

25: Fireside - Elite
[Startracks; 2000]

Jeg la inn et digert bilde av denne skiva for å symbolisere hvilken stor skive det er. For dere som kjenner Fireside startet de opp som et hardrock band en god del år tilbake nærmere slutten på 80, starten på 90 tallet. Elite er et totalt avvik fra bandets tidligere utgivelser, en høyst eksperimenterende skive som fungerer som det beste Fireside har gjort til dags dato. Skiva er et glimrende eksempel på hva et band er i stand til hvis de åpner tøylene litt og prøver andre ting og ikke bare holder seg til den gode gamle oppskriften. Omtrent noe av det samme Slowdive gjorde tilbake i 1995 da de ga ut skiva Pygmalion. Elite er virkelig i Eliteklassen.

24: Radiohead - I Might Be Wrong: Live Recordings
[Capitol; 2001]

Jeg begynner å bli smålig lei av at Ok Computer topper de fleste best av alt lister overalt. Ikke at det er noen dårlig skive, skiva er absolutt en fin en men jeg ville definitivt ha med en Radiohead skive på denne lista som ikke var Ok Computer. Jeg velger derfor heller å ta med live skiva I Might Be Wrong og det på et veldig enkelt grunnlag, det er verdens beste live skive.

23: Massive Attack - Mezzanine
[Virgin; 1998]

Det var en tid da folk ikke visste at Massive Attack's Robert Del Naja drev med barneporno og hva annet gudene måtte vite. Det var også en tid da Massive Attack ga ut en fantastisk og banebrytende skive, tiden var 1998 og skiva var Mezzanine. En høyst variert og knallsterk skive med noe av de beste låtene jeg har hørt, blant annet Inertia Creeps som får hele stua de til å riste så vel som hodet ditt. I tillegg til en del andre låter som også rister fra seg er produksjonen upåklagelig og skiva havner til slutt på en velplassert 23.plass.

22: Labradford - Mi Media Naranja
[Blast First; 1997]

Må ikke forveklses med hunderasen Labrador, for der hunden kommer til kort gjør Labradford det motsatte. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet til minimalistiske elektronika skiver og Mi Media Naranja er også en slik en. Låtene er bygd opp på no sånt som 3 akkorder og musikken blir repetert med minimal utvikling. Men hva er vitsen med å lage lange kompliserte melodier når alt kan gjøres så enkelt og i tillegg så særdeles nydelig. Lurer du på å skaffe deg en Labrador, mitt råd er la være, kjøp heller Labradford, den er stueren, må ikke luftes og drikker ikke fra do.

21: January - I Heard Myself In You
[Poptones; 2001]

Uten tvil den skiva som har blitt spilt mest på soverommet gjennom tidene, er rimelig sikker på at dette er skiva som har mest snurr på samvittigheten i samlinga mi. Det var nok noen visse folk som fikk nok av denne skiva da jeg bodde hos dem en sommer, skiva snurra nemlig uavbrutt i en måneds tid. Men for min del er dette en skive jeg aldri blir lei av hvertfall ikke på soverommet når jeg skal sove. For meg er dette 10 nattasanger som er laget spesielt til meg og nå i det siste også skrullet mitt da. Kan ikke du sette på January gnåler ho, ho er så jævvla søt vettu.

Svada Awards 2005! pt. 7

2006-01-16T15:50:00.000+01:00

Og vinneren er: *trommevirvel*
Ocean for Here Where Nothing Grows!

Jeg har alltid vært en sucker for ting som er limited, og har flere ganger gått i fella, kjøpt katta i sekken, og hva verre er. Da jeg fikk newsletteret fra Important Records i brevlådan, som fortalte om den nye limited EPn til Larsen, og den nye skiva til Ocean i limited folie-cover, og medfølgende T-Trøye, alt til en tollvennlig pris, tok det derfor ikke lang tid før bestillingen lå inne.
Jeg har aldri vært noen stor fan av Doom Metal. Det meste jeg har hørt, har jeg faktisk syntes var ganske kjedelig. Here Where Nothing Grows er derimot et unntak. Og hvilket unntak! Mer ett verk enn en skive, består den av tre laange spor på tjue minutter hver som snirkler seg inn i hverandre og kommer ut som et dyrisk utløp for sinne og melankolsk raseri. Kan minne om en Slo-Mo versjon av Isis, som også, som kjent kjører med klare referanser til havet (Oceanic for de som ikke tok den). Havet er et mørkt og dypt sted, og på bunnen av det mørkeste havet sitter vokalisten i Ocean, som en mannlig sirene og brøler. Mang en black-metaller har gått tapt på de syv hav da de har hørt denne stemmen, og hoppet ned i havet for å komme til kilden. Tror jeg selv skal ta meg en dukkert snart faktisk.

Med det sagt går vi over til Svada Awards 2005's siste nomineringer og årets gjeveste pris.
Prisen for årets beste film skal deles ut. Og de nominerte er:

Batman Begins - Cristopher Nolan blåser liv i en for lengst død superhelt (på lerretet altså!). Christian Bale gir en prikkfri tolkning av både Bruce Wayne, som endelig har fått den tyngden han fortjener i en film, og Batman, som aldri har vært så skummel. Enda bedre (hvis det finnes no bedre enn perfekt) er Cillian Murphy som gjør tidenes tegneserie skurk i rollen som Scarecrow. Alt er riktig i denne filmen, som fikk meg til å forlate kinosalen som en flirende guttunge.
Sin City - Et teknologisk underverk av en liten perle dette. I svart-hvitt og fine farger lager Robert Rodriguez noe som er så nært en blåkopi av tre av Frank Millers Sin City Bøker (Sin City, The Big Fat Kill og That Yellow Bastard) en film kan komme. Alle filmene jeg så på kino etter denne (før King Kong) ble liksom litt unødvendige.
King Kong - King Kong er ikke bare en film. King Kong er faktisk en maskin som tøyer på tidsbegrep og perspektiv. Den første timen i filmen, som varer i tre, føles nemlig som to og en halv, men de siste to timene går så fort at man kunne sverget at det ikke hadde gått mer enn et kvarter. En berg og dal-bane som gir ordet underholdning en helt ny betydning. O hei hvor det går!
Kiss Kiss, Bang Bang - Årets overraskelse, og så godt som den eneste amerikanske filmen på kino i år som ikke var basert på allerede utgitt materiale som film/bok/tegneserie. Ikke no spesielt nyskapende eller revolusjonerende med denne filmen. En klassisk detektivhistorie i moderne innpakning. Det som gjør at den for innpass i den eksklusive prisutdelingen er ganske enkelt at humoren i filmen er så godt som skreddersydd for meg. Jeg lo og jeg lo.
The Constant Gardener - For at dere ikke skal tro at jeg kun ser på overfladiske underholdningsfilmer, for det gjør jeg aldeles ikke, det er bare de som har vært best i år, må jeg vel også ta med en seriøs en. Fernando Meirelles, som også er ansvarlig for City Of God, en film som evig nevnes blant favorittfilmene mine, beviser at han mest sannsynlig er no slikt som verdens beste historieforteller med filmmediet. På to raske timer fortelles det om menneske-skjebner, konspirasjoner, sykdom, legemidler, politikk, kjærlighet og hat. En overveldende mengde informasjon lesses stadig på seeren, men det blir aldri for mye. Det blir aldri kjedelig. Og det er klippet så genialt at du har alltid den informasjonen du trenger for å ta inn det nye. Og Ralph Fiennes er bedre enn noensinne!

Vinneren vil snart bli annonsert, men i mellomtiden kan dere kose dere med årets andre Svada's Bæsje Awards (og denne gangen er jeg faktisk seriøs).Prisen for årets verste film, 2005 går til:

Sinus.
At budsjettet er under 40.000 kroner, og at den inneholder mer enn 4000 klipp er visst alt man kan kreve av en norsk film i disse dager, for denne filmen har, for meg fullstendig uforståelig, mottat gode kritikker i de fleste norske tidsskrifter. Manuset på denne filmen er faktisk det dårligste manuset noensinne. Forfatteren bak Crossroads (den med Britney vetti) blir som Charlie Kaufman i forhold. Ola Martin sa det ganske bra da han sa at å se filmen var som å være på en skikkelig rævva fest, hvor alle var drita, unntatt deg. Intenst kjedelig er ordet. Erlend Loe! Hvordan kunne du gå god for dette makkverket!?!?!?!? Jeg så deg på premieren, og du så litt morsk ut. Håper du innser hva du har gjort.

Svada Awards 2005! pt. 6

2006-01-11T20:00:00.000+01:00

Som alle dere hungrige Svada Awards fans der ute har lagt merke til, har det tatt utrolig lang tid før dere fikk noe svar på hviken låt som vinner Årets Låt 2005, og nominasjonene til de prestisjetunge Årets Skive og Årets Film. Da jeg ved nyttårstider bestemte meg helt ut av det blå for å flytte, glemte jeg å si ifra til ISPen min, og det tok litt tid før jeg fikk internettet tilbake. Men nå er det altså tilbake for fullt, og dere kan alle glede dere til at de siste Svada Awards blir delt ut i løpet av denne uken.
Vil også ønske min kjære kollega Koda velkommen tilbake.
Og nå, den lenge etterlengtede og evig utsatte Svada Award, for beste låt 2005.

Og vinneren er: *trommevirvel*

The HermovIngian for Shampoogrus!
Det var vel aldri noen tvil. Ordet på gata var allerde måneder før Svada Awards konseptet ble offentliggjort at Shampoogrus kom til å stikke av med Svada Awarden for Årets Låt 2005. Låten startet i sin tid en egen kult i undergrunnsmiljøet i Oslo, og alle ville vite hva det egentlig er damen synger i refrenget. Det gikk tilogmed så langt at The HermovIngians egen Hermo startet en konkurranse hvor han delte ut relativt tøfft, signerte HermovIngian trøyer, og 11 spørsmåls intervju. Konkurransen er fremdeles ikke avsluttet og bloggen som huser konkurransen er fremdeles et av verdens mest besøkte internettsteder. Låten inneholder også nydelig musikk komponert av vår egen Pål Erik Waktaar Savoy, og en tekst, sett bort i fra kvinnens mystiske nymfesang, skrevet, og fantastisk fremført av Ingian and the Ingian All-Men Choir.

Gratulerer Hermo og Ingian. Vi beveger oss videre i rekordfart, og annonserer de nominerte for årets nest viktigste Svada Award. Nemlig Awarden for Beste Skive 2005.
Jeg hadde skrevet og tenkt nøye gjennom en liste med 10 skiver for denne nominasjonen, men den forsvant i flyttelasset, så jeg får prøva meg så godt jeg kan. Det er vel de som jeg husker utenat som har gjort mest inntrykk uansett.

Og de nominerte er:

Fantômas - Suspended Animation - Fantômas gjør det Fantômaser gjør aller best. Lager sjuk musikk som er nektar i øret til en sliten gammel polkapunker som Svada. Og den har uten tvil årets beste cover.
Jason Forrest - Shamelessly Exciting - En slags salig blanding av DJ Shadow og Aphex Twin. War Photographer skulle forresten vært nominert til Årets Låt. Sorry.
Dangerdoom - The Mouse and The Mask - 2005 var det store hip-hop året for meg. Jeg innså for alvor at jeg hadde begynt å elske hip-hop da jeg så at Madvillains Madvillainy hadde sneket seg opp på jeg tror det må ha vært andre eller tredje plass på top10 2004. Hva gjør en hip-hop skive så langt oppe tenkte jeg. Jeg som bare hører på punk og metall? Merkelige greier... Uansett er Dangerdoom en slags oppfølger til Madvillainy, men egentlig ikke. Madlib har blitt byttet ut med Dj Danger Mouse og en haug med gjester fra Adult Swim, som f.eks Meatwad fra ATHF. Kort og godt, en skikkelig dejlig skive.
Cage - Hells Winter - Mere Hip-Hop. På mange måter det komplett motsatte av Dangerdoom skiva. De kom ut nesten samme dag, men der DangerDoom er lekende og humoristisk, er Cage dødelig seriøs. Om politikk, misbrukende foreldre og døde kjærester. Vakkert. Dj Shadow dukker opp også!
General Patton vs. The X-Ecutioners - Enda mere hip-hop. Det burde være en lov mot å gi ut skiver de første ukene i Januar, for slike skiver er det umulig å huske på ved årets slutt. En av grunnene til at jeg bestemte meg for å lage en Award seremoni som en motreaksjon mot topp 10 listene er at de sjeldent husker noe av hva som skjedde før sommeren, og det er kun de nyeste og mest aktuelle skivene som slipper inn på listene dems. Jeg er like skyldig i dette som alle andre, og hadde det ikke vært for at det er min kjære Mike Patton som drar i spakene på denne skiva er det fare for at den og hadde gått i glemmeboka. (jeg hadde iallefall aldri kjøpt den). Patton har bevist før at han behersker enhver sjanger, og hip-hop er intet unntak.
Xiu Xiu - La Forêt - Go'gutten Jamie og de andre i Xiu Xiu ga med La Forêt ut den skiva som er minst lik de andre Xiu Xiu skivene. Det betyr ikke at den suger, for La Forêt er nemlig jævla nydelig.
M83 - Before The Dawn Heals Us - I Svada Awards er det viktig å være objektiv. Jeg klarer knapt å høre på denne skiva, etter den katastrofale M83 konserten på årets Roskilde festival. Men jeg husker tilbake på en tid for jeg elsket denne pompøse perlen av en skive, og det kommer nok en dag hvor jeg kan elske den igjen.
Ocean - Here Where Noting Grows - Da Koda en stund tilbake prøvde å pushe på meg Sunn O))) tok jeg imot med åpne armer og høye forventninger. Men den sorte sirupen ble rett og slett for sort og for seig. Jeg har desverre ikke tålmodighet nok til å høre på slikt. Så fikk jeg nyss om Ocean, og dette er en sirup Svada virkelig hadde sansen for!
Calexico/Iron & Wine - In the reins - Noen ganger skulle jeg ønske at Samuel Beam hadde sunget natta sanger til meg da jeg var liten. Da hadde jeg nok vært en mye snillere gutt enn jeg er idag. Kanskje hadde han tatt med seg Calexico inn på soverommet mitt også. Jeg vet ikke hva jeg hadde blitt da, men hadde ihvertfall fått noen flotte nattasanger!

Topp 40-31

2006-01-10T21:45:00.000+01:00

Da er vi tilbake etter en lengre pause grunnet helgens alkoholtrøbbel har publiseringen av de 50 beste skivene gjennom tidene blitt litt forsinket, og etter nærmere ettertanke har jeg kommet fram til at lørdag er definitivt ingen god dag for publisering. Så jeg flytter den heller til hver onsdag.
Beklager hvis dette har skapt frustrasjon og sinne hos dere lesere, men slapp av de som venter på noe godt venter ikke forgjeves, her kommer topp 40-31. Enjoy!

40: Kent - Isola
[RCA; 1997]

Gjennombruddskiva til Kent er også etter min mening deres beste, ihvertfall den Kent skiva som har betydd mest for meg gjennom alle år som Kent tilhenger. Kent gjorde for svensk rock det som Seigmen gjorde for norsk. Nemlig å justere opp standaren noen vesentlige grader, og ved å bruke sitt morsmål sammen med god låtskriving har man en solid formel på akkurat dette.

39: Jr.Ewing - Maelstrom
[Sony; 2005]

Helt siden gutta i Ewing slengte ut nyheten om at en ny skive skulle komme var forventningene skyhøye. og de innfridde også til de grader. Et band som har gode skiver bak seg men som aldri stopper å se framover gjør Jr.Ewing til det beste norske bandet per dags dato. Og Maelstrom er en eksplosiv statement om at dette bandet er et band man skal merke seg i historiebøkene.

38: Fennesz - Venice
[Touch; 2004]

Christian Fennesz lager elektronisk musikk av høyeste kvalitet. Har du ikke vært i Venezia før trenger du heller ikke dra dit for å oppleve den nydelige atmosfæren byen har, Fennesz har nemlig gjort forarbeidet og spilte skiva inn i Venezia for å gjengi et bilde av byen. Og utifra det jeg hører er Venezia virkelig et nydelig sted på jord, hvertfall gjennom elektrodene til Christian Fennesz.

37: Codeine - Frigid Stars
[Sub Pop; 1990]

Codeine leverer virkelig varene sine på debutskiva Frigid Stars. En massiv skive av lyd som kun kan stamme fra band tidlig på 90 tallet, i likhet med band som Slint og Ride har skiva en mektig produksjon som får den til å sveve skyhøyt blant hamrende trommer og eklektiske gitarer. Visste du forøvrig at det norske bandet "The White Birch" har tatt navnet sitt fra akkurat dette bandet?

36: Envy - A Dead Sinking Story
[Level Plane; 2003]

Bandet som fikk meg til å innse at det finns mer i Japan en bare Manga og bittesmå kinesere. Japan er nemlig også fødestedet til en rekke gode band, deriblant Envy. Dissa småtassene ligger å svever et sted mellom hardcore og post rock og mikser det hele sammen til en djevelsk masse.
I motsetning til andre støyband som pøser på med det samme, hever Envy seg et par hakk over grunnet de knallsterke melodiene. Liker du band som Isis og Pelican kan det kanskje være greit å sjekke ut Envy også.

35: Tim Hecker - Haunt Me, Haunt Me, Do It Again
[Kranky; 2001]

Tim Hecker har et prinsipp om at på alle coverne sine skal det alltid være over 80 % som er himmel og den resterende prostentandelen hus og lyktestolper. Et snodig prinsipp men også et prinsipp som virker inntakt med musikken. For musikken er nemlig himmelsk. En krevende minimalistisk skive men også en fryktelig fascinerende og nydelig en.

34: Nine Inch Nails - The Downward Spiral
[Nothing\Interscope; 1994]

Jeg kan ikke unngå å lure på hva Trent Reznor tenkte da han hadde gjennomført denne skiva. En teori er at tittelen på skiva er i samsvar med hva som skjedde senere i Trent sin karriere. Han bestemte seg her for å lage et uimotståelig mesterverk for så å kun sope inn penger på de eventuelle drittskivene som ville komme senere, ikke at den planen har vært en suksess heller da. Den siste NIN skiva må jo sies å være en gigantisk flopp og kun et samleobjekt for hardbarka psyko fans som ikke har no stolthet igjen til å la være å kjøpe skiva. The Downward Spiral er i hvertfall en gigantisk skive som aldri går ut på dato, for hva Trent Reznor anngår dags dato, går nok alt bare i en retning. Nemlig nedover...

33: Girls Against Boys - Venus Luxure No.1 Baby
[Touch & Go; 1994]

Rocker hardt og lenge, kan spilles i enhver anledning og vil definitivt blåse hatten av deg. Touch & Go sine store gutter eller er det jenter?

32: The Notwist - Neon Golden
[Domino; 2003]

The Notwist har virkelig truffet nøkkelen i hullet denne gangen. Etter en fortid som metal band med noe ujevnt resultat begynte Notwist i 1998 å eksperimentere med elektronika på skiva "Shrink", en skive som har mange gode ideer men som til stadighet ikke fungerer som en hel skive. Og så da endelig slapp det for The Notwist da de i 2003 kom med denne suverene og meget så helhetlig velfungerende skiva. Her har de virkelig funnet sin rette vei og kan hvile på sine laurbær. Noe du selv også kan gjøre med denne skiva snurrende i spellern.

31: Drive Like Jehu - S/T
[Headhunter; 1991]

Drive Like Jehu sin selvtitulerte debut er en kruttrøykrykende kanon av en skive.
Kan beskrives dårlig, kan oppleves uforglemmelig.

De 50 beste skivene gjennom tidene i 5 uker

2005-12-31T00:19:00.000+01:00

Da er tiden endelig inne, etter alle lister som flyter over i landets aviser og nettsider er det på tide å gi dere den ultimate listen. Nemlig de 50 beste skivene gjennom tidene, according to Koda. Grunnet tekniske problemer har jeg vært innaktiv på bloggen over en lengre periode nå, men problemene er borte og som plaster på såret for mitt lange fravær gir jeg dere altså listen dere har ventet på å høre fra meg siden dere ble pressa ut av deres mors vagina. Og for å gjøre dette litt mer spennede for dere aktive blogglesere blir listen delt inn i 5 etapper som strekker seg over 5 uker. Hver lørdag framover vil 10 nye skiver bli avslørt og i den femte uken vil dere kunne se hvem som troner listen. Og som det heter i slagordet: Skiver kommer og skiver går, noen fordufter mens andre består. Det er på tide å presentere de skivene som tilhører sistnevnte kategori. Velbekomme!

50: Hot Snakes - Automatic Midnight
[Swami; 2000]

Første låten på denna skiva sier så og si alt, en berg og dalbane av en skive fra start til stopp. Rocker hardt og som coveret insinuerer ta av røret på telefonen så slipper du bli forstyrret i lyttingen.

49: Depeche Mode - Ultra
[Reprise; 1997]

Ingen over ingen ved siden, du kan komme til meg å si at den beste skiva til Depeche Mode heter Violator eller Music For The Masses men jeg vil spytte deg i trynet og si at du tar feil for den beste heter Ultra, Period!

48: Aphex Twin - Selected Ambient Works, Vol 2
[Sire; 1994]

Minimalisme er stikkordet, her skal du lete lenge etter beats for det er faktisk helt fraværende kun repeterende synthlinjer, og hvor fint det glider. Ta den med på soverommet når du skal legge kjerringa, ho blir avslappa av lyden og du slipper alt gnålet. Gull

47: David Sylvian - Secrets Of The Beehive
[EMI; 1987]

Tidligere frontfigur i 70 og 80-talls bandet Japan som forøvrig også sparker rompe, David Sylvian serverer her sitt beste soloalbum på sølvfat. Stemmen er i all sin prakt og låtene sitter tett som haggel. Vær obs på spor nr 9 "Waterfront", det er så nydelig at du muligens vil få hjertefeil.

46: Modest Mouse - The Lonesome Crowded West
[Matador; 1996]

Svada: Ikke drit deg ut da din lille kjønnsvorte, The Moon And Antarctica er jo den beste til den beskjedne musa.
Koda: Glemte ikke du skru av lyset på soverommet ditt istad?
Svada: Jo faen det har du rett i tror forøvrig komfyren står på full guffe også, jeg må løpe.
Koda: Hihi!

45: The Jesus Lizard - Liar
[Touch & Go; 1992]

Sleazy vokal, sleazy trommer og sleazy produksjon. Ondskapsfullt og jævla fett

44: Interpol - Turn On The Bright Lights
[EMI; 2002]

Skiva som skapte vår alles lommelege Dr.Svendsen nemlig Margot Svendsen. Utover det har skiva en rekke kvaliteter, blant annet knallsterke låter som fenger i bøtter og spann. Fungerer på soverommet så vel som i stua.

43: Seigmen - Ameneon
[Sony; 1993]

På tide med en norsk gullgruve nå, den hardeste skiva til seigmen og den beste skiva til seigmen heter Ameneon. Hardt og deilig, funker bra å knulle til hvis du vil dunke dama seigmen hardt en dag.

42: Antioch Arrow - Gems Of Masochism
[Amalgamated; 1995]

Coveret er selvforklarende, en rekke flotte gutter fanget mitt i hjerte på musikken, løst og ledig. Har du ikke hørt det sjekk det ut fortere en svint.

41: Les Savy Fav - Go Forth
[French Kiss; 2001]

Tim Harrington er kanskje en skalla og feit mann men du verden for en entertainer han er. Etter å ha sett Les Savy Fav på ATP Festivalen litt tidligere i år fikk jeg nok bekrefta at det ikke bare er på skive Les Savy Fav får det til men også på scenen, de er faktisk noe som et av de beste live banda i verden. Og de suger svetten ut av deg, tro meg. Hold deg til denne godbiten av en skive hvis du ikke liker tykke menn i stramme teater trikoter som desperat prøver seg på en "Cats" Oppsetning.

Svada Awards 2005! pt.5

2005-12-27T14:41:00.000+01:00

Og vinneren er: *trommevirvel*

Ronja Allum for Bruce Lee T-Skjorte!

Ronja har prøvd å lage klær til meg før, med ujevnt resultat, men denne gangen har hun virkelig truffet jackpoten! Ikke så mye laget selv, men ihvertfall trykket et saftig Bruce Lee motiv på en alminnelig H&M T-Skjorte. Det som gjør motivet så magisk er at det ikke er helt ulikt det Mikal Olsen Lerøen hadde på seg under Nytt på Nytt Nov '05. Et program som faktisk fikk meg til å oppsøke telefonnummeret til Olsen Lerøen for så å sende en SMS med spørsmål om hvor han fikk tak i trøya. Jeg fikk aldri noe svar, men det var vel like greit for nå har jeg fått meg en Bruce Lee trøye som er virkelig unik.

Jeg må beklage at jeg nok var litt ambisiøs da jeg lovet dere en award om dagen. Det ble vanskelig å holde, men uansett. Neste award som skal deles ut er Svada Award for årets beste låt 2005.

Og de nominerte er:

Ladytron - Destroy Everything You Touch - Jeg har vel alt nevnt min fascinasjon til denne låten under anmeldelsen av albumet The Witching Hour. Låta mista kanskje litt av gnisten etter et par uker intens lytting, men den holder allikevel fortsatt koken.
Test-Icicles - Sharks - Allerede nominert til Svada Award for beste konsert, har Test-Icicles også utmerket seg på låtsiden. Sharks har i mine øyne det mest energiske og fantastiske klimakset i noen låt skapt i det herrens år 2005, og slår rotta på de fleste låtes laget før det og forøvrig.
Rammstein - Te Quiero Puta - Rammsteins første nye låt på mange mange år. Etter tre strake album med kun resirkuleringer av de gamle daffe låtene dems er dette den eneste som byr på forandringer i form og rytme. Og for en låt. Deilig tysk-spansk latino metal!
Kanye West - Addiction - Få låter har like dekkende titler som Kanye's Addiction, for dette er en låt jeg virkelig har blitt hekta på.
The HermovIngian - Shampoogrus - Oslo-duoen HermovIngian dukket for alvor opp i det norske musikklandskapet i slutten av November da de slapp den psykedeliske singelen "Coco La Mancha" til strålende kritikker fra Ola Martin. En knapp måned etter slapp de ut Shampoogrus. En låt så full av skjønnhet og mystikk at man vanskelig kan la vær å bli fascinert av den.
Röyksopp - Triumphant - Denne oppløftende godbiten av en Röyksopp låt er sammen med latin-jazz låta Brazil, grunnen til at jeg holdt meg våken en lang eksamensnatt i våres. Og jeg strøk ikke engang!

Svada Awards 2005! pt.4

2005-12-25T19:37:00.001+01:00

Så var juleaften vel overstått, og jeg sitter igjen med et knippe saftige julegaver. Tider er kommet for å offentligjøre nominasjonene til Svada Award for årets beste julegave 2005.

Og de nominerte er:

Motor - Mai 2005 nummeret av Motor er allerede en legende i visse ukeblad sirkler. Kun tilgjengelig i et meget begrenset opplag, og med et mangfold revolusjonerende artikler om motorer og biler, vakte Motor i sin tid stor oppstandelse og skapte furore i motor miljøet. Min bror Kjetil brukte flere år på å spore ned dette spesielle nummeret, og måtte ut med ca. 200.000 norske kroner for nummeret, ikke medberegnet research og headhuntingskostnader
Angels & Demons - Min første gave til meg selv, som jeg tok bryderiet med å pakke ned, og legge under juletreet. Motivet var at jeg var fast bestemt på å ha flest gaver under juletreet år, et mål jeg oppfylte med klar margin.
Caprinos Eventyrlige Verden - To ganger lurt ble jeg av denne pakken, som jeg først tippet var Alien Quadrilogy, men etter at jeg kjente det var løse DVDs inni boksen tippet det var Lost boxen. Men det viste seg altså å være årets mest solgte julegave, Caprinos Eventyrlige Verden.
Bruce Lee T-Skjorte - Også her ble jeg lurt, og tippet det var Batman/Superman boxer av silke, men min kvinne hadde finurlig stappet en saftig Bruce Lee trøye ned i en parisersurkålpakke. Hva blir det neste?
Philishave Cool Skin - Årets fornuftige innslag fra Mor & Far Co. Spar tid og penger med Philishave Cool Skin. Prøvde den til morgenen idag, og den etterlot et meget tilfredsstillende resultat, om enn noe sår hud. Men det går visst over etter et par uker ifølge bruksen.

Vinneren blir offentliggjort ikvell eller imorgen. Mens dere venter kan dere kose dere med Svada Award for verste julegave 2005.
Og vinneren er:

Henning Kulander, for Titanic Deluxe Collectors Edition.
Min bror, Henning pleier å være blant de absolutt beste gavegiverne rundt juletreet i Kulander hjemmet, men denne gangen har han virkelig tråkket i julesalaten. Med en årsinntekt på 2 millioner norske Yen, tok ikke størstemann seg råd til mer enn en DVD box man finner på alle supermarkeder til 39,50. I tillegg kunne han vel ikke valgt en mer upassende film. Hva tror han at jeg er? En fjorten år gammel jente som sliter med kviser i skrittet, og utstående ører?!
Uff nei, denne gangen skuffet du Henning, og hadde det ikke vært for at jeg har peis i den nye leiligheten min, hadde jeg nok ikke funnet et eneste bruksområde for denne gaven. De fire discene, som er stappet med endeløse timer av ubrukelig ekstramateriale til en film som ble sett av mindre enn befolkningen i Gambia da den gikk på kino, er ikke engang egnet som dopapir!
Og ja, jeg har prøvd.

Svada Awards 2005! pt.3

2005-12-24T12:25:00.000+01:00

Og vinneren er: *trommevirvel*

My Moo-cow is In Pakistan (MCIP)

Prisen for beste konsert 2005 går til MCIP. MCIP leverte varene, og vel så det kvellen før kvellen i Roskilde by, i et gammelt forfallent lagerbygg i utkanten av sentrum. Mangelen på en scene, og et lokalt publikum bestående av de villeste punk kidsa i mils omkrets, gjorde dette til mer en opplevelse enn en konsert. Jeg ble varm og svett, falt på gulvet og blødde neseblod, snublet på scenen og skrek i mikrofonen, og tviler på at jeg vil oppleve noe liknende med det første...

Følg med imorgen kvell da vi avduker vinneren av Svada Award 2005 for beste julegave.

Svada Awards 2005! pt. 2

2005-12-22T21:28:00.000+01:00

Og vinneren er: *trommevirvel*

Gerdkul for Quiltehulen!

Gerdkul ble i midten av November trent opp av verdenseliten av blogging, og driver nå sin egen blog, som virkelig står for noe unikt i bloggverdenen. På quiltehulen kan du se quiltede serviettholdere og tepper, strømper og flaskevarmere, og det hele garneres med lekre broderier av alt fra nisser til eh... flere nisser, og noen hunder og campingvogner.
Vi venter oss mye spennende fra denne kanten til neste år, og blir ikke overrasket om vi får se Quiltehulen representert under Svada Awards 2006.
Stå på videre Gerdkul!

Neste pris som skal deles ut er prisen for beste konsert.
Og de nominerte er...

MCIP - The nightmare before Roskilde, 29.06.05 - Disse danskene beviste at den danske polka-punken ikke på noen måte er død, i en konsert jeg sent vil glemme. Aldri har jeg tatt så av. T-Skjorter ble revet av, gutter ble koset og neseblod ble blødd.
Test-Icicles - Mono, 08.10.05 - Scenen var liten, stemninga var god, og Test-Icicles rocka sokkene av meg og Koda som sto helt foran og koste oss. Jeg skrek litt i micen, og etter konserten festa vi med bandet.
Sigur Ros - Oslo Konserthus, 03.11.05 - Ingenting er så behagelig som å sitte på konsert. Og det blir ikke verre av et storspillende Sigur Ros, som spiller alle favorittlåtene, og avslutter med det rett og slett det beste avslutningsnummeret jeg har vært vitne til.
Fantomas - Odeon Scene, Roskilde Festival, 01.07.05 - Mike Patton er favoritt mannen min, Fantomas er favoritt bandet mitt, og Fantomas var konserten som overtalte meg til å dra til Roskilde, noe jeg ikke angrer. Patton var Gud på scenen, og gjeste trommis Terry Bozio hadde et digert bur av et tromme-sett.
Kalle - West Gate, Roskilde Festival, 02.07.05 - Årets store overraskelse på konsert-fronten var uten tvil Kalle. På vei tilbake til festivalen etter en oppfriskende dukkert i byen, støter vi på en kar som sitter utenfor campområdet med en bassgitar, en ølkasse, en øltralle, en effektbox (og selvfølgelig Roskilde gjerdet). Kalle lagde den mest kreative og fantastiske musikk til et utrolig takknemlig publikum, bestående hovedsakelig av meg og Ola.

Svada Awards 2005!

2005-12-21T20:20:00.000+01:00

Ettersom året nærmer seg slutten blir presset større og større for alles favorittblogger, og opinionsleder no.1, nemligen meg. Folket krever sine topp 10 lister, men det har oppstått et problem. Desto flere lister jeg leser, desto mer misliker jeg konseptet. Presset er særs stort på skivefronten, hvor jeg rett og slett finner det umulig å rangere årets utgivelser over hverandre. Det er selvfølgelig dukket opp en rekke favoritter, men å si at en av dem er bedre enn den andre, det blir som å si at Bruce Lee er bedre enn Mike Patton.
Men året må jo summeres, og jeg har derfor kommet opp med et helt nytt konsept.
Jeg gir dere:

Svada Awards 2005.

Konseptet går ut på at jeg gir ut nominasjoner i diverse kategorier, og en av de nominerte stikker av med den prestisjetunge Svada Awarden. I et forsøk på å understreke min konpanjong Koda's latskap på bloggen, skal jeg gi ut en ny Award hver dag, resten av året (med forbehold om endringer.) Morgendagen bringer Årets blogg, 24. desember er dagen for årets julegave, og 31. desember og 1. januar kommer de viktigste awardene; årets film og årets skive.
Nominasjonene kommer som oftest til å bli publisert dagen før, med unntak av årets julegave.

Og du nominerte for Årets blogg 2005 er:

Blogs of Hyrule and Earth - Kozy boy har i dagevis gitt blogglesere anmeldelser med et snev av ironi, og nervepirrende leserkonkurransen i denne til tider hysteriske bloggen.
Svada og Koda's dingseemporium - Svada og Koda har siden tidlig November gitt oss perspektiv på livet, og fortalt oss hva vi kan mene. Og hvem kan vel glemme klassikere som anmeldelsen til Boken om ekshibisjonisme?
Martin Mountain - Martin Mountain er en blogg pioner, og dette er bloggen som startet det hele. Begynte som en klassisk dagbok-blog på engelsk, men Martin innså raskt at ingen leste bloggen hans, og la over til norsk og skriver for tiden HermovIngian anmeldelser og Pört Pictures nytt.
Innocence personified? - Minimalisme i praksis. En blogg nærmest blottet for innlegg, men det den mangler i inlegg gjør den opp for i sjarm.
Quiltehulen - Quilteverk så langt øye kan se. Et sant mekka for quilteelskere, og andre elskere.
Von Bonsai - Von Bonsai lå an til å bli en av verdens største blogger, med det ambisiøse konseptet og følge, og dokumentere hele livet til Bobby Von Bonsai tre, fra frø til frakkeholder. Desverre kom katten på besøk, og dyttet Bobby ned på gulvet. Første gangen reparerte man potten, men etter fjerde gangen ga man opp og kastet potten i søpla, og Bobby ut i snøen.

2005-12-10T15:46:00.000+01:00

Svada gleder seg til 2006.
[Svada; 2005]
Rating: Svada

Etter Koda's liste over topp 10 skiver fra 2005 har mailene rent inn til meg, og bedt meg om å skrive en liknende liste. Selv synes jeg det, av prinsipielle grunner, er litt tidlig å oppsummere et år vi kun har opplevd 94,2% av enda. Så i begynnelsen av året kommer dere nok til å se opptil flere topp 10 lister fra denne kanten, men inntil det får dere nøye dere med Koda sin, og denne lille listen jeg skal snekre sammen for dere nå.
For selv om jeg vegrer meg for å se tilbake enda, kan jeg da se fremover.
Så, without further ado. I bring to you:

"Hva Svada gleder seg til i 2006"
En Topp 10 liste fra Svada og Koda's dingse-emporium.

Som dere kanskje forstår, har jeg mange prinsipielle problemer med mer eller mindre alt min kompanjong, Koda driver med, og det gjelder også hvordan han legger opp sine topp 10 lister. En topp 10 liste skal begynne nederst, og fortsette oppover. Dermed basta!

10. Lost
Lost er alltid like spennende, og jeg gleder meg som alltid til å se mer. Håper at vi får en avslutning snart da, før de kjører det for langt, og det bare blir vås.

9. Twin Peaks. S2
Mer utsatt enn Half-Life2. Loves utgitt på vårparten 2006, men det har vi hørt før, bare da brukte de et fem tall. Skal uansett bli dejlig å få boxen i hus, og fullføre samlingen.

8. Nintendo Revolution
Jeg bestemte meg nylig for å anskaffe meg en slik en, da den visstnok kommer til å bli latterlig billig. Det som virkelig er spennende med den er jo at den er den eneste spillkonsollen som forsøker med litt nytenking istedetfor å bare presse specsa over taket.

7. Roskilde Festival 2006
Jeg tør ikke håpe på at Roskilde Festival 2006 blir like bra som den var i 2005, men jeg kan jo alltids prøve. Moro skal det bli ihvertfall, og jeg regner med å se deg der!

6. Paris, je t'aime
Et spennende filmprosjekt som har vært i produksjon ganske lenge nå, så nå er det vel på tide at den blir ferdig snart. Kortfilm-samling om verdens beste by. Coen brødrene, Gus Van Sant, Alfonso Cuaron, Alexander Payne, og en rekke andre spennende regisører er med på å gjøre dette til en film jeg tror kan bli meget fornøyelig.

5. Mike Patton ala 2006
Mike Patton, the hardest working man in showbusiness, kommer som alltid med et knippe skiver og andre gosaker også til neste år. Høyest på forventingslista ligger Firecracker, som er Pattons skuespiller debut. Den sliter fremdeles med distribusjon, og om den i det hele tatt kommer på kino i Norge er vel heller tvilsomt, men man kan jo alltids håpe. Ellers kommer endelig Peeping Tom skiva, og ny Tomahawk skive i 2006. Er vi riktig heldige kommer det kanskje ny Fantomas skive og, men det er vel å håpe på for mye.

4. Sin City 2
Det er vel kanskje for tidlig å garantere at Sin City kommer på årets topp 1 (sic) liste, men mye tyder i alle fall på det. Sin City 2 gir mye å glede seg til. Hovedvekten i historien kommer til å ligge i A Dame To Kill For, som er en av de aller beste Sin City bøkene, ellers sier ryktene at det kommer til å bli en del nytt materiale utenom bøkene, noe som var så godt som ikke-eksisterende i "eneren" (med unntak av den aller siste scenen). Om dette er en god ting eller ikke, gjenstår å se. Jeg håper i allefall på å se Angelina Jolie som Ava Lord!

3. PS3
PS3. Min våte drøm. (Nerd! red. anm.)

2. Hyttefilmen
Pørt Pictures mest ambisiøse prosjekt noensinne, blir en thriller ingen har sett noe liknende til (med mindre de har sett Villmark, The Evil Dead, eller Blair Witch Project da...). Innspillingen starter etter planene, sommeren 2006. Gled dere!
Edit, 18.12.05: Den første konseptuelle teaseren til hyttefilmen er klar. Se den her.

1. Neuberggt 14A
Det Stemmer. Anno 1. Januar, 2006, må dere alle omadressere fanbrevene mine til min nye adresse. Jeg flytter inn sammen med min kjære i en nyydelig leilighet på Majorstua, kun meter fra Frognerparken, og Platekomapniet, og jeg gleder meg så fælt om dagen at jeg får knapt for sove... Tjoho!

Hederlig omtale:
Jeg kunne nok fylt hele listen bare med kinofilmer som dukker opp i løpet av 2006, men jeg valgte å begrense meg til kun to stykk. Andre filmer jeg gleder meg til i 2006 inkluderer; X3, Lady in the Water, Babel, The New World, The Da Vinci code, Superman Returns, Pirates of the Caribbean: Dead man's chest, The fantastic Mr. Fox, osv...

2005-12-10T02:26:00.000+01:00

Koda's Topp 10
[Koda; 2005]
Rating: Koda

Året begynner å nærme seg slutten og hva er vel da mer naturlig enn å liste de skivene som har snurret og betydd mest for meg i 2005. Jeg må få få presisere at dette ikke har vært noen lett jobb, vi har hatt et ustabilt plateår og det er vrient å sette et nr foran hver skive. Det er en skitten jobb men noen må sette standaren for året som snart er gått. Koda presenterer Topp 10 i 2005:

1. Jr Ewing - Maelstrom
2. Editors - The Back Room
3. Transistor Transistor - Erase All Name And Likeness
4. Xiu Xiu - La Foret
5. The Ponys - Celebration Castle
6. Pelican - The Fire In Our Throats Will Beckon The Thaw
7. Funeral Diner - The Underdark
8. Markus Guentner - 1981
9. Serena Maneesh - Serena Maneesh
10. Nine Horses - Snow Borne Sorrow

2005-12-05T15:47:00.000+01:00

Christoffer Karlsen
[Karlsen; 1984]
Rating: Genial

Siden Koda og meg selv startet denne skarve bloggen på sensommeren 2005 har vi skrevet rabb og skabb om tykt og tynt i hist og pist, men aldri skrevet om noe som virkelig betyr noe for oss. Dette skal det idag bli en slutt på. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å si et par ord om personen som gjennom livet mitt (og livet til Koda også så vidt jeg vet) har betydd mest for meg. Christoffer "Stal" Karlsen.
Christoffer er nemlig det mest geniale menneske på jord. Jeg tror jeg oppriktig kan si at INGEN i hele verden har startet så mange "catch-phrases" (finner ikke no godt norsk ord for det) som han. Han fikk en hel verden til å si "sant!" og "sæpe" på sin storhetstid. Han har også vunnet nordisk mesterskap i skyggetromming, og hadde en finaleplass i NM i karaoke i sin tid, men hans største øyeblikk, var da han vant "The Flanders lookalike contest" på direkte sendt TV under Big Brother 2005. I tillegg er han best i poker i år.

2005-11-29T21:54:00.000+01:00

Julesjokolade
[Nidar; 2005]
Rating: Svindel

Hva ringer vel julen inn mer enn alle juleproduktene man finner i godteriseksjonen på Kiwi, eller din nærmeste, evt. utvalgte dagligvarehandel. Hvert år blir vi møtt av klassikere som Julepølser, marsipangriser, div. sjokolade kalendere osv..
I tillegg til disse evige klassikerene prøver noen godterifabrikanter å snike seg inn i julemarkedet hvert år ved å forsøke å lansere nye "jule"produkter som skal sikre at de har råd til XBox360 til alle lausungene dems. Årets første forsøk kommer fra Nidar. Nidar er en kjent og kjær godterifabrikant i Norge, kun utklasset av Freia, har Nidar lenge gledet små barnemunner med Smørbukk, Stratos, Crispo, Laban, Doc og mange andre go'biter, men ønsket altså i år å sikre seg en liten del av det lukrative julemarkedet.
Må nesten få lov å si her at jeg beundrer Nidar for å ha tålmodighet til å vente helt til midten av November med å lansere julegodtet sitt, for hadde Freia fått det slik de ville ha det, hadde salgsperioden for julegodteriet begynt i August, noe som ikke bare er svært ødeleggende for den generelle norske julesjel, noe jeg forsåhvidt allerede syns det er med en periode som begynner tidlig i Oktober, men med en slik lang periode, ville de kanskje klart å selge ut julepølsene sine før årsskiftet, noe som igjen ville ført til at det ikke lenger vil være julepølser igjen til halvpris på Kiwi på nyåret, og jeg kjøper ikke de obskure tyske juleposene bare fordi de er til halv pris altså, så da må jeg gå uten godteri, og det er jo trist, selv om det strengt tatt er mye sunnere. Hva snakket vi om?

Jo. Nidar Julesjokolade.
Jeg kjøpte årets første Julesjokolade i god tro. Den glorete fargen på papiret er kanskje stygg som juling, men den vekket også noe juleaktig inne i meg, noe som er godt gjort. Da jeg leste på pakningen skjøt forventningene virkelig i været. For Julesjokoladen er nemlig ikke vanlig sjokolade skal dere vite! Det er faktisk sjokolade av eksepsjonelt høy kvalitet de har framstilt gjennom en hemmelig prosess, og for å krone verket har de lagt til litt fløte for å få frem den gode julesmaken. Etter å ha lest produktbeskrivelsen ble jeg virkelig spent på sjokoladen. Selv om den ekstra fløten gjorde at jeg fryktet at sjokoladen kunne bli for lys for en hardbarket sjokoholiker som meg selv, var jeg overbevist om at dette kom til å bli den ultimate juleopplevelsen.
Jeg pakket opp papiret som en spent gutt på 6 år på selveste juleafta. Ved første øyekast fikk jeg bekreftet at det var en virkelig lys sjokolade det var snakk om, men den var allikevel vakker. Platen minnet meg faktisk litt om et gammelt minne jeg har fra Charlie og sjokoladefabrikken. Om dette er et bilde jeg har skapt selv, eller om det er fra filmen fra 1971 er jeg ikke sikker på, men det var ihvertfall ikke fra den nye, for det var et gammelt minne. Nesten forhistorisk.
Jeg knakk av en bit av den eventyrlige sjokoladen, og plasserte den høytidelig på tungen. Jeg lukket munnen og satt igang sjokoladekverna. Ettersom sjokoladen smeltet, og bredde seg utover tungen gikk det av et fyrverki oppe i hodet mitt, og alle synapsene, og alle hjernecellene mine jublet i skrekkblandet fryd den samme mantraen, helt til siste sjokoladerest var fjernet fra munnvikene.
Kunne det virkelig være sant?
Jeg tok en bit til. Denne gangen brukte jeg fortennene til å tygge av små flak av sjokoladebiten, så smaken ikke hadde noe som helst sted å gjemme seg.
Den samme alarmen gikk av en gang til, men denne gangen var det enda tydeligere.
Smakt det før. Smakt det før. Smakt det før. SMAKT DET FØR!!!

Kunne det virkelig være sant?
Jeg falt ned på gulvet. La meg i fosterstilling, og prøvde å holde tårene tilbake. Jeg hadde ikke sjans. Nidar. Hvordan kunne du!? Her stolte jeg på deg! Jeg ga deg mine sårt tjente 22 kroner i håp om å få en bit an den gode julestemninga. Julen handler om å spre glede Nidar! Ikke å tjene penger. Jeg følte meg brukt. Jeg lå der på gulvet, med en opprevet skjorte, og vrengte boxershorts og bundet med gaffa-tape. Nidar. Selveste fader jul hadde voldtatt meg. Jeg ble lovet eksklusivitet. Helvete, jeg BETALTE for eksklusivitet!! Og fløte!!!! Og hva fikk jeg?
Jo det skal jeg si deg.
Stratos.
Jeg fikk Stratos. Nidar's "flaggskip". "Norges originale porøse melkesjokolade". Bare denne såkalte julesjokoladen var Stratos, uten det som gjør Stratos spesiell. Nidar Julesjokolade er ganske enkelt Stratos uten bobler.
Jeg husker Freia gjorde det samme, evt. det motsatte, med stort hell for noen år siden, da de lanserte sin "Porøs Melkesjokolade". De hadde hadde iallefall anstendighet til å kalle det for det det var. Nidar derimot er bare ute etter penger, og har ikke mot nok til å kalle Julesjokoladen sin for det det er, noe som lager en meget bitter ettersmak på det hele. Men jeg har iallefal mot nok til å bruke min ytringsfrihet til å la alle dere lesere (ja det er vel ca. 10 stk) få vite sannheten en gang for alle. Og dere kan sitere meg i dette:
Nidar Julesjokolade er intet annet en Uporøs Stratos.

2005-11-24T15:25:00.000+01:00

Herman Kjøl - On Another Planet
[Unreleased]
Rating: Kjølende Krefter

Herman Kjøl har opp gjennom årene servert oss uutgitt materiale i bøtter og spann. On Another Planet er også nettopp dette, et lite uutgitt mesterverk som ingen av dere får høre. Akkurat som tittelen insinuerer er dette på en helt annen planet, det er en lang reise inn i det ukjente og ut i det store ingenting. Kjøl skaper her sin egen atmosfære og sleper lytteren etter seg som verken kan kjempe imot eller motså det han hører. Åpningssekvensen kan være misvisende og du tror kanskje du her skal få servert intens og god gammeldags 80-talls disko, med syntetiske hamrende synthlyder er det nettopp dette Kjøl forbereder deg på. Men akk det er da aldeles ikke det vi får og vi kan kanskje puste lettet ut. En lang dronete og trist uutgivlese er isteden det som viser seg foran oss. Kjøl har lenge vist seg som en tilhenger av det mørke og triste men det er først på On Another Planet han stråler i all sin glans som mørkets fyrste.
Perfekt for deg som vil ha musikk til tanken: Hva er meningen med livet og finnes det noe der ute vi ikke vet om? Det gjenstår bare å se om Kjøl's musikalske krefter vil gi deg svaret du søker.

2005-11-22T00:45:00.000+01:00

The Matrix - Path of Neo
[Atari; 2005]
Rating: Trøndersodd

Så var det den tiden på året igjen. Hvor spillutviklerne har gått tom for ideer og må begynne å melke gamle titler. The Matrix - Path of Neo får faktisk æren av å være det første spillet jeg anmelder noensinne. Historien i Matrix filmene bør være en kjent affære for de fleste av oss, så jeg har ikke tenkt til å gå inn på den. Spillet følger, som tittelen insinuerer, stien til Neo, og vi får ta del i store deler av filmene i hans rolle. Største delen av spillet foregår derimot i "utvidete scener" fra filmen. Det er også en stor del som er en slags tie-in mellom den første og den andre filmen.

Så hvordan skal man bedømme et spill?
På et rent teknisk plan er dette spillet en fulkommen katastrofe. Grafikken er forhistorisk, og det er så mange bugs og småfeil i spillet at det holdt på å gjøre meg gal. F.eks hvis jeg skrudde på max detalj nivå på grafikken, forsvant 70% av alle objektene i spillet. Inkludert vegger og gulv. Og hovedpersoner...
De som plagde meg mest var at etter cutscener hadde pistolene mine en lei tendens til å gå i vranglås, og ble rimelig ubrukelige. En annen mer morsom bug er at Neo virker til å være veldig glad i å holde Mp5ene sine feil vei, noe som kan se litt rart ut.
Men tross sine feil er faktisk PoN faktisk et av de morsomste spillene jeg har spilt. Dette skyldes nesten ene og alene combo systemet i spillet. Med enkle musetrykk kan man få Neo til å gjøre de stiligste moves'a, mange tatt rett fra filmene, og andre enda mer fantastiske, både med hender og føtter, og diverse slagvåpen som Katanaer, fakler, pinner og flaggstanger. Tross et meget avansert combosysten er det overraskende lett og ha oversikt og kontroll over det. Det skyldes nok også mye "bullet-time" effekten som får alt til å gå i slow-motion. En av mine favorittscener i spillet er den klassiske burly brawl scenen fra Matrix Reloaded, hvor Neo sloss mot hundrevis av kopierte Smither. Det ble mye "trykke så fort du kan" på action knappene, men allikevel følte jeg hele tiden at det faktisk var jeg som var ansvarlig for de utrolige comboene til Neo. Dette alene gjør spillet verdt å spille.

Jeg har lest et par andre anmeldelser, som alle var særdeles negative til slutten på spillet. Etter at man har grise banket Smith fra klimaks scenen i Matrix Revolutions dukker nemlig Wachowski brødrene opp på skjermen og forklarer at det ikke er kult å ende et spill med martyrdom og død, og de så seg derfor nødt til å lage en alternativ slutt. Jeg kunne skrevet hva som skjer, men dere ville ikke trodd meg uansett, så jeg lar være...
Jeg er ikke enig med GameSpy som skriver "the game's "alternative" ending is bad enough to make players wish they'd taken a blue pill instead of buying this game.", men syns faktisk at det var et litt artig påfunn, om en noe sært. Det som virkelig gjorde meg litt kvalm derimot var Queen's "We are the champions" over sluttscenen fra filmen hvor Zion fester for at krigen er ferdig.

Konklusjon: Forbanna dårlig. Forbanna moro.

2005-11-13T13:49:00.000+01:00

Boken om ekshibisjonisme.
Av Ukjent
[Her skarr'e lesas; 1984]
Rating: Amelia Earhart

Jeg ble selv var Boken om ekshibisjonisme gjennom en venn, som ønsker å forbli anonym så la oss bare kalle ham Nettravnen for ordens skyld. Nettravnen hadde etter en god natts søvn, godt på badet for å dusje og sminke seg litt, som han gjør hver morgen, men en dag skjedde det no helst spesielt da han kom tilbake til soverommet. På puten på senga hans lå det nemlig en bok. Innhyllet i mystikk var den, og det var lett å se at det var en veldig, veldig gammel bok (jfr. de skjeve kantene på bildet). Herm... Nei jeg mener Nettravnen! Nettravnen leste gjennom boka, og han har aldri vært det samme siden. Han låste og snekret igjen alle dører og alle vinduer i huset sitt, og har ikke blitt sett siden den gang. For ca. en uke siden mottok jeg et brev fra Hr. Kjø... Nei jeg mener Nettravnen! hvor det sto at han hadde oppdaget en livsfarlig hemmelighet, og at jeg måtte besøke ham snarest. Jeg møtte opp på døren hans, og ringte på. Ingen svarte. Etter en stund ble jeg utålmodig, og sirklet meg rundt huset hans for å prøve å titte inn et vindu eller liknende. I det vestpekende vinduet så jeg det; på stuegulvet lå det en menneskeskikkelse. Er det Herman tenkte jeg? Nei, det gjorde jeg ikke! Er det Nettravnen tenkte jeg selvfølgelig. Hvem er denne Herman? Nok om det... Jeg knuste diskre vinduet, og snek meg inn i stuen. Det var Nettravnen som lå på gulvet. Jeg løp forskrekket til legemet hans for å sjekke etter livstegn. Kroppen var helt stiv, og ansiktet hadde låst seg i et utrykk som avslørte at han måtte ha sett noe aldeles forferdelig, men han pustet svakt, og hadde en jevn puls. Rundt han på gulvet var det store kloremerker, som fra et stort kattedyr, og i armene hans, trykket til brystet hadde han en bok. Boken om ekshibisjonisme sto det på omslaget.

Dagene etter det forferdelige funnet, har jeg brukt på å dykke dypt inn mellom sidene i denne boken, som perm til perm inneholder flere ubesvarte spørsmål enn David Lynch's samlede verker. Den begynner som et helt vanlig oppslagsverk om ekshibisjonisme. De første kapitlene forteller om litt kort historikk, og de typiske "visste du at.." setningene. Det er først i de senere kapitlene det hele blir virkelig bisarrt. Den for mange velkjente historien om Lady Godiva, som red naken gjennom Coventry for at hennes ektemann skulle senke skattene, får en interessant vri, da forfatteren drøfter den i lys av historien om den Hellige Gral, og at navnet Godiva kommer fra ordet Godgifu, eller Gudegave. Det blir foreslått at Godiva faktisk var av Jesu' ætt, og at Ekshibisjonisme er kristendommen, slik Jesus mente det skulle være. Dette blir antydet flere ganger i boken, med pekepinner til Kreasjonismen, Adam og Eva og Babels doktriner.
For min egen del, var det ikke før siste kapittel at det hele gikk over stokk og stein. Det begynner uskyldig med en oppramsing om Bonsai trærnes frigjørende effekt om man binder dem fast til anklene. Det står også nevnt at ekshibisjonistene dedikerer sine liv til å finne det tapte avkommet av Lady Godiva, og forfatteren har sin egen teori om hvor Jesu' og Godiva's ætt har tatt veien. Nemlig den lille kystbyen, Norge (en uttalelse som i det minste beviser at forfatteren ikke er noen kløpper innen geografi (svada anm.)). Det står også en lang historie om en hemmelig kode skrevet av Tom Tailor, som sies å være den eneste personen som faktisk så Lady Godiva da hun red gjennom byen (jfr. "Peeping Tom"). Etter opplevelsen med Lady Godiva, mistet han synet, og sluttet i skredderjobben sin, og dedikerte livet sitt til å studere bibelen (nei, det fantes ikke Braille på den tiden (svada anm.)). Tom sies å ha funnet en hemmelig kode mellom linjene i bibelen, og på sin dødsseng skrev han ned den hemmelige koden, og ga den videre til hans sønnesønn, William Taylor. Koden var som følger: "Our heavenly father will be found. In the land of the faeries." Forfatteren avslører på dette punktet i boken sin relasjon til nevnte William Taylor, og at han er den siste i hans familie, som har brukt hele livet sitt på å dechifrere koden. Forfatteren mener også at han har funnet løsningen. En gang var han i Sverige for å diskutere Godiva's etterkommere med en kjent svensk ekshibisjonist professor. Han nevnte koden for professoren, som ikke var spesielt god i engelsk. Professoren fikk koden skriftlig og brukte ti minutter på å oversette setningen. "Våran himelske fader vill bliva fundet. I fe-landet." Da forfatteren så denne svenske oversettelsen gikk det et lys opp for ham. Alle disse årene hadde de jo søkt på helt feil sted. The land of the faeries refererte ikke til et magisk land, bosatt av alviske feer. Den refererte til den agrikulturelle feen. På norsk mer kjent som en ku. Forfatteren flyttet prompte til Norge, og lærte seg norsk i rekordfart. "Vår himmelske far vil bli funnet. I Kulandet." Forfatteren kjente også til en svensk ætt som kalte seg Kulander, som tidlig på 1900-tallet emigrerte til Norges vestkyst. Hadde han endelig funnet svaret på gåten!? Etter et raskt søk på http://www.ssb.no/emner/00/navn/ fant han ut at Kulander ætten hadde 24 gjenlevende medlemmer. Hvilke av disse var den mytiske "himmelske fader"? Plutselig sto svaret klart i hodet hans. Himmelske fader var selvfølgelig den av Kulander ætten som hadde best kontakt med himmelen. Med andre ord den av Kulander ætten som var lengst til bens. Svaret var åpenlyst. Inge Kulander, med sine imponerende en meter og nittiåtte centimeter over havet var Godiva's etterkommer!

Boken avsluttes med litt fakta om denne Inge Kulander, og en oppfordring til alle ekshibisjonister om å flytte til Norge, men ikke ta kontakt med den utvalgte før han var klar. Det står også skrevet at Inge Kulander om ikke lenge vil finne seg selv, og bli kongs-ekshibisjonisten som alle har ventet på.

På siste siden har Nettravnen skrevet en beskjed til meg;
"Inge. Lytt til dine innerste fugler, og fly ikke for langt uten hjelm. Vi vet alle at det var deg som visste det hele tiden. Jeg har ikke lenge igjen. They are coming."

Boken om ekshibisjonisme er en bok jeg synes alle burde lese. Det eneste problemet er at det så vidt jeg vet kun finnes en kopi, og den vil jeg ha selv.
Mens jeg prøver å fikse en distribusjons avtale for Boken om ekshibisjonisme kan dere kose dere med disste godbitene:
The Da Vinci Code av Dan Brown
House of Leaves av Mark Z. Danielewski.

2005-11-11T16:36:00.000+01:00

Ladytron - The Witching Hour
[Rykodisc; 2005]
Rating: Dynamitt

La meg bare begynne med å inrømme at jeg ikke har kommet meg gjennom hele albumet enda. Men det begynner ihvertfall veldig bra med High Rise, som forsåhvidt er en veldig fin låt, men den baner egentlig bare vei for mesterverket Destroy Everything You Touch (hvis veldig stilige musikkvideo er å se på Svisj i disse dager). Etter den kommer det en annen låt, men jeg kommer sjelden lenger enn et par minutter inn i den låta før jeg får et sterkt behov for å sette på Destroy Everything(...) igjen. Jeg ser på iTunesen min at spor 1 har fått tre gjennomkjøringer, spor 2 har fått syv, spor 3 har fått 2 og spor 4 til 9 har fått en hver. De siste fire låtene har jeg ikke hørt på engang, så det venter nok et gullkorn der og skal du se. Husker ikke så mye av spor 4 til 9 heller, tenkte nok mest på 2ern ;)
Jeg har også sett meg nødt til å vatte den inn på mp3 spelleren min og, og kan bekrefte at Destroy Everything You Touch er en låt som funker bra til både å vandre Oslo's gater, og som ventemusikk til banen/bussen.

2005-11-06T23:50:00.000+01:00

Vann
[H2O; ca. 4.570.000.000 f.kr.]
Rating: Vått

Alle har et forhold til vann. Det er veldig viktig, men fy faen å vått det er. Nesten så det er litt plagsomt, og hva er poenget med å selge det i flasker når det er masse vann overalt!? Noen gang driver det tilogmed bokstavelig talt å regner vann! Håpløst. Men det er ganske godt å drikke det da. Og det er morsomt å svømme i det, men jeg ville ikke bodd i det, for det kan være vanskelig å puste hvis det er for mye vann rundt deg. Kan sammenliknes med brus, men smaker litt mindre og bruser ikke. Evt. urin, men det lukter mildere og er ikke så farget.

2005-11-06T23:47:00.000+01:00

Sudoku
[Japan; 1979]
Rating: Selvmord

Hvor skal jeg begynne for å forklare dette fenomenet som har ødelagt liv, som har skapt avhengighet og som har økt selvmordsstatistikken her i landet med hele 50 %.
I prinsippet går denne såkalte hjernetrimmen ut på å plassere tall inn i ruter og samme tall på like linjer er strengt forbudt. Heldigvis har jeg klart å holde meg unna denne miljøkatastrofen men ikke alle kan si det samme. Som en bølge vasket sudoku inn over landet og tok med seg de svakeste i samfunnet. Alt som er igjen nå er rester av det som engang var.
I tillegg til å være direkte helseskadelig er også Sudoku helt umulig å uttale, det er fremdeles ingen som har funnet ut mysteriet bak den vriene uttalen. Men la oss krysse fingrene og håpe dette er over før noen tar fatt i den problematikken.

2005-11-06T23:19:00.000+01:00

Lux Shower Sparkling Morning
[Lux; 2005]
Rating: Et Velduftende Mesterverk

Lux har i mange år servert oss kroppspleie produkter av en høy kvalitet og Sparkling Morning er intet unntak. Å dusje med sparkling morning gir en følelse av ro og renhet fra det øyeblikket du spruter den ut i hånden til du går ut av dusjen. Sparkling Morning har en duft av grønn te og lime ekstrakt noe som sørger for en velduft som varer ut dagen og vel så det. Flasken har et eksklusivt design og den rommer hele 250 ml, noe som er mer en nok for den gjennomsnittelige dusjende nordmann. Den inneholder kun naturens egen nektar, altså ikke no skadelig kliss klass her i gården. Jeg har faktisk ingenting å utsette på Lux Shower Sparkling Morning.
Så hopp i dusjen og føl naturens egen kraft.

2005-11-06T22:21:00.000+01:00

Sjøl-Øve - Cirque De Orange EP
[Burning Potato (S/R); 2003]
Rating: KKK

Cirque De Orange er verdens beste skive. Ingen over, ingen ved siden. Komponist Pa, og Tekstforfatter Ku, har snekret sammen en sound som ikke kan beskrives med ord. Selv kaller de sjangeren sin for Polka-punk, som de har fått fra danskene i Düreforsög, men Sjøl-Øve er så mye mer. I troppen stiller Norges mest lovende unge gitarist, Aagebein, sax-legenden Grilla sjøløve det er meg, og selvfølgelig Norges svar på Mike Patton, Svada Von Sjøløve. Skiva består av kun fire låter, men dette er snakk om låter som virkelig gir inntrykk. Etter første gjennomlytt følte jeg meg faktisk litt som guttungen på coveret. Handlingslammet foran juletreet. En klassiker på høyde med evig legendariske skiver som "Listening to shit", "I shot a shooting star", "A taste of..". osv...
KKK for kvalitet, kvalitet kvalitet og atter kvalitet (og klassiker). (evt. KKKAK(K))

Svada og Koda på konsert.

2005-11-03T00:28:00.000+01:00

Sigur Ros
Oslo Konserthus
Publikum: ca 1500 (utsolgt)
T-Skjorte pris: 350,-
Rating: Godtepose

Punk kidsa samla seg på onsdags kvell på Oslo Konserthus, for å få et glimt av punklegendene Sigur Ros. Riktignok ble det et annerledes Sigur Ros som entret scenen, som de for anledningen hadde dekt for med et enormt pledd, for å skjule vokalist Sigurd Os sitt vansirede ansikt.
Men pleddet hadde også en veldig fin effekt, da det så ut som om bandet var mye større enn de er. Og T-Skjortene kostet 350 kroner.

Nei, nå ble det mye vås. Men, seriøst, Svada hadde det forferdelig fint på denne konserten. Bandet spilte nydelig, og sammen med pleddet, en flink prosjektør og lysmann serverte de det beste avslutningsnummeret jeg noen gang har opplevd på konsert. En skikkelig visuell godtepose.
Dessuten er veggene i Oslo Konserthus av søramerikansk Honduras-mahogni, og parkettgulvene er Merbau fra Malaysia.
(Og T-Skjortene kostet seriøst 350 kroner per stykk).

2005-11-01T21:51:00.000+01:00

Sunn O))) - Black One
[Southern Lord; 2005]
Rating: Sort Sirup

Tenk deg en krukke med sirup hvor det kun er litt igjen i bunnen, snu krukken på hodet og la sirupen renne ut. Det vil ta en god stund før all sirupen har rent ut, ettersom dette vil gå utrolig tregt grunnet den seige konsistensen på sirupen. Sannsynligvis vil tålmodigheten din også etterhvert renne ut.
Sunn O))) er denne sirupen, musikken er dronete og treg og tålmodigheten din blir satt på prøve, men ikke la deg skremme det er vel verdt all venting.
7 spor står på menyen og plata varer i drøyt en time, en time hvor du får servert digre betongvegger av vibrerende lyd som kun blir toppet av manipulerte vokalinnslag som ville fått selv mannen med ljåen til å rynke på nesa. Låttitler som "Orthodox Caveman" og "It Took The Night To Believe" gir et godt inntrykk av hva du har i vente. Så ta på deg hatten og bli med på fest innerst inne i den mørkeste hulen helt innerst inne i hælvetes forgård. Spørsmålet er bare om du vil slippe levende fra det.

2005-11-01T13:33:00.000+01:00

Rammstein - Rosenrot
[Universal; 2005]
Rating: Et bruddent skip.

Rammstein har gitt ut den samme skiva i årevis, og i år gjør de det igjen. Denne ganger gjør de oss ikke engang tjenesten, å vente tre år med å gi ut neste skive, men Rosenrot kommer faktisk kun to måneder etter utgivelsen av deres siste bomskudd, Reise Reise. Rosenrot er gjennomført oppskrift Rammstein, med unntak av den grusomme duetten Stirbt nicht vor mir, og den fantastisk friske Te Quiero Puta! (Som beviser for min del at hvis disse gutta ville fortsatt med litt nytenkning ville de fremdeles vært aktuelle).
Sjelden ser man platecover som er så malende beskrivende for et bands musikalske status, som coveret til Rosenrot, for Rammstein er virkelig et sunket skip. Kudos til Till Lindemann's spansklærer, og coverets designer. Resten av bandet: Fy skam!

2005-10-31T20:31:00.000+01:00

Amulet - All that Is Solid Melts Into Air
[Sony; 2005]
Rating: Kokende varm Cola

Denne skiva har en harryfaktor som er milevis langt over hva som i det hele tatt er forsvarlig. Tekstene suger og det hodetørklet til Torgny Amdam er stygt. Hva kan jeg si pinlig, pinlig, pinlig.

2005-10-31T19:18:00.000+01:00

Hard Dance Mania Vol.3
[Pulsedriver; 2005]
Rating: Sprutbæsj

Denne godsaken klokker inn på hele 73 min. Og la meg si dere, detta er 73 minutter jeg godt kunne klart meg uten. (kan ikke tenke meg at denna varer i 73 min, men cd spilleren min ville ikke spille den siden den ikke spiller bæsj men kun compact discs). Uansett, dette er virkelig grusomme saker og jeg har ikke hørt på den engang, det sier jo litt. Hold dere langt unna hvis ikke dere liker trance og house eller hvadetnåenner! For meg er det bæsj!

2005-10-31T19:15:00.000+01:00

MC Chris - Eating's not cheating.
[Self-released; 2004]
Rating: To sauehoder.

Adult Swim's hus-MC viser seg å være en meget dyktig produsent og MC i tilegg til å være et morsomt innslag i knallshow som Aqua Teen Hunger Force og Sealab 2021. Chris' rapping kan minne om Eminem, men i motsetning til Hr Mathers tar ikke MC Chris seg så til de grader seriøst, og det er vi alle glade for. Eating's not cheating er en jævla nerdete Hip Hop skive, men også en jævla kul en!