Kapittel 3

Operasjon Steinmann.
[Sommeren;2006]
Rating: Tre pinner til besvær.





For nye lesere:
Kapittel 1 : Svada's årlige sommerfest.
Kapittel 2 : Oslo Legevakt


"If you wake up at a different time, in a different place, could you wake up as a different person?"

Jeg våknet mandagen sulten som en hest. Men på grunn av den overhengende operasjonen fikk jeg ikke lov til å spise eller drikke noe som helst grunnet en eventuell narkose. I tillegg var leiligheten, uten noen stor overraskelse, fremdeles ekstremt rotete. Det var en halvtime til jeg skulle være på legevakta, og jeg hadde uansett ingen nevneverdige intensjoner om å rydde med det første. Jeg visste derimot at eksen kom for å hente diverse greier fra leiligheten, så jeg skrev en kort og presis lapp til henne. "Hei. Jeg er på sykehuset. Opererer. Mens du først er her må du gjerne rydde litt, og ta oppvaska, da det ikke er spesielt lett med kun én hånd...".
Kort tid etter satt jeg på trikken på vei tilbake til Legevakta.

Det var advart om lange ventetider på brudd-avdelinga, så jeg satt i et par timer og leste i Charles Brautigan's wünder-herlige bok; Drømmer om Babylon. En bok om en person som aldri får gjort noe fornuftig med livet sitt, da han er altfor opptatt med å drømme seg bort. En situasjon jeg lett kan kjenne meg igjen i. Jeg har heldigvis ikke sett meg nødt til å kjøpe 5 wattspærer for å slippe å se alt søppelet på gulvet. Enda...

Omsider ble det min tur, og jeg ble brakt inn til et nytt venterom (jeg er sikker på at helsevesenet har en eller annen syk venteroms fetish). Der fikk jeg en hestepille og et etterlengtet glass vann, og ble kort tid etter geleidet til operasjonssalen. Kirurgen forklarte meg hva som skulle skje. Jeg skulle få litt oksygen. Så en sprøyte. Så kom jeg til å sove litt. Og imens jeg sov skulle de intet mindre enn skru tre stålpinnerr, også kalt Steinmann-pinner, inn i hånda mi, gjennom mine knekte metacarpaler og feste den i langefingeren min.
Åja... Det var ikke verre tenkte jeg mens jeg ble døsigere og døsigere... Idet jeg fikk sprøyten kom jeg til å tenke på sist gang jeg var ble satt i narkose. Jeg var 10 år, og skulle operere bort en polypp i nesen. Det eneste jeg husker er at jeg fikk lov å se på skjønnheten og udyret, men før jeg var kommet til åpningsteksten, hadde legen satt en sprøyte på meg, og før jeg visste ordet av det våknet jeg i et helt annet rom, og lurte på hva som hadde skjedd. Min far satt ved siden av meg, og forklarte at operasjonen hadde gått bra, og at jeg hadde sovet i over fire timer. Jeg nektet å tro det. Jeg hadde jo bare lukket øynene et sekund.

Da jeg våknet lå jeg i en sykeseng og hadde fått en ny gips. Til min gledelige overraskelse var denne en nymotens plastgips, og ergo både mindre og lettere, og jeg hadde alle fingrene mine til rådighet igjen. Jeg fikk beskjed om å ikke bruke hånden til noe tyngre enn å lese avisa, og at jeg måtte komme tilbake om en uke for kontroll. Og sist, men ikke minst fikk jeg en boks med smertestillende, hvor sykesøsteren hadde skrevet "God bedring :)".

Hjemme igjen var oppvasken tatt, og det verste rotet blitt ryddet. Heldigvis hadde narkosen vart akkurat lenge nok til at eksen hadde rukket å pakke sakene sine og rydde og komme seg ut igjen før jeg kom tilbake. Mitt liv som sykemeldt var offisielt igang. Nå var det eneste jeg behøvde å gjøre på åtte uker, å levere sykemeldingspapirer til trygdekontoret, og å komme på bruddkontroll om en uke. Ellers var alt åpent for forslag. Sommeren var offisielt igang. Men hva kan vel egentlig en lettere deprimert gutt, med kun én hånd til rådighet gjøre?

Neste kapittel: Inge vandrer rundt i bokbutikken, og støter på en bok som forandrer alt.
Kapittel 4 : The Game