The Matrix - Path of Neo
[Atari; 2005]
Rating: Trøndersodd






Så var det den tiden på året igjen. Hvor spillutviklerne har gått tom for ideer og må begynne å melke gamle titler. The Matrix - Path of Neo får faktisk æren av å være det første spillet jeg anmelder noensinne. Historien i Matrix filmene bør være en kjent affære for de fleste av oss, så jeg har ikke tenkt til å gå inn på den. Spillet følger, som tittelen insinuerer, stien til Neo, og vi får ta del i store deler av filmene i hans rolle. Største delen av spillet foregår derimot i "utvidete scener" fra filmen. Det er også en stor del som er en slags tie-in mellom den første og den andre filmen.

Så hvordan skal man bedømme et spill?
På et rent teknisk plan er dette spillet en fulkommen katastrofe. Grafikken er forhistorisk, og det er så mange bugs og småfeil i spillet at det holdt på å gjøre meg gal. F.eks hvis jeg skrudde på max detalj nivå på grafikken, forsvant 70% av alle objektene i spillet. Inkludert vegger og gulv. Og hovedpersoner...
De som plagde meg mest var at etter cutscener hadde pistolene mine en lei tendens til å gå i vranglås, og ble rimelig ubrukelige. En annen mer morsom bug er at Neo virker til å være veldig glad i å holde Mp5ene sine feil vei, noe som kan se litt rart ut.
Men tross sine feil er faktisk PoN faktisk et av de morsomste spillene jeg har spilt. Dette skyldes nesten ene og alene combo systemet i spillet. Med enkle musetrykk kan man få Neo til å gjøre de stiligste moves'a, mange tatt rett fra filmene, og andre enda mer fantastiske, både med hender og føtter, og diverse slagvåpen som Katanaer, fakler, pinner og flaggstanger. Tross et meget avansert combosysten er det overraskende lett og ha oversikt og kontroll over det. Det skyldes nok også mye "bullet-time" effekten som får alt til å gå i slow-motion. En av mine favorittscener i spillet er den klassiske burly brawl scenen fra Matrix Reloaded, hvor Neo sloss mot hundrevis av kopierte Smither. Det ble mye "trykke så fort du kan" på action knappene, men allikevel følte jeg hele tiden at det faktisk var jeg som var ansvarlig for de utrolige comboene til Neo. Dette alene gjør spillet verdt å spille.

Jeg har lest et par andre anmeldelser, som alle var særdeles negative til slutten på spillet. Etter at man har grise banket Smith fra klimaks scenen i Matrix Revolutions dukker nemlig Wachowski brødrene opp på skjermen og forklarer at det ikke er kult å ende et spill med martyrdom og død, og de så seg derfor nødt til å lage en alternativ slutt. Jeg kunne skrevet hva som skjer, men dere ville ikke trodd meg uansett, så jeg lar være...
Jeg er ikke enig med GameSpy som skriver "the game's "alternative" ending is bad enough to make players wish they'd taken a blue pill instead of buying this game.", men syns faktisk at det var et litt artig påfunn, om en noe sært. Det som virkelig gjorde meg litt kvalm derimot var Queen's "We are the champions" over sluttscenen fra filmen hvor Zion fester for at krigen er ferdig.

Konklusjon: Forbanna dårlig. Forbanna moro.